Ærlig svar

For noen år siden:
– Hvor er dagens aviser? spurte jeg den unge gutten i kiosken.
– De har ikke kommet, svarte han.
– Når kommer de, da? spurte jeg, og jeg visste i samme sekund at jeg fikk den der storby-snerten i stemmen. Hvis jeg hadde utelatt ordet ‘da’, ville jeg straks ha virket mildere, mer åpen. Men jeg visste at jeg spurte i et oppstigende tonefall, ikke nøytralt eller undrende, men nesten irritabelt. Gutten bak disken ble rådvill. Han visste ikke hva annet han skulle svare enn sannheten:
– De… de kommer når de kommer, sa han, og blikket hans var verken overbærende eller megetsigende.
Han sa det med en fasthet.
For det var jo det eneste svaret han kunne gi.
Blikket søkte en bekreftelse på at svaret var godt nok. Og hva kunne jeg si. Noen timer senere viste det seg for øvrig at han hadde rett.

Lørdag i rute

T-banelinje 5, Ringen via Tøyen, lukter ferskt øl og fuktig vorspiel. To jentegjenger forfrisker seg diskret med muntert medbragt, snakker om Kygo, lydnivået er stigende over en halv promille. Kvinnen ved siden av meg leser Lars Saabye Christensens siste diktsamling, bruker gul merkepenn på ordet «ormehøl» på side 49. På Grønland stiger en eldre herre om bord, med en sølete gammelhund i bånd, halve Grønlands-isen står den oppetter leggene. Mannen, kledt i tweed og sixpence, bærer en slitt dokumentmappe i lær i høyre hånd, som skutt ut fra femtitallet, han kommer antakelig fra overtidsjobb på statsminister Gerhardsens kontor. Akkurat nå er han Ringens herre via Tøyen. Det er nullføre, og t-banen er en tidsmaskin i skarp rute.

Hashtag lykkelig

– Neimmen, er det deg! Så godt det er å så deg! Du ser godt ut!
– Takk, det gjør virkelig du også! Har det skjedd noe?
– Ja, vet du, det har det sannelig! Jeg har møtt ei helt fantastisk dame, ja, det skjedde for en stund tilbake, skjønner du, nå skal du høre, det var på en fest, og så fikk vi litt sånn tilfeldig øye på hverandre, og så kom hun bare bort til meg, og da var det hele i gang, javisst, det var en slags kjærlighet, og hun hadde et sånt smil, og en sånn fantastisk utstråling, deretter sa det bare kabang, vet du, ja, du vet sånn som det av og til gjør når to sjeler møtes på den måten og så ringte hun meg dagen etterpå, og plutselig, vet du, så var vi bare et par. Hvordan er det med deg?
– Jo, jeg har det fint når jeg ser at du har det godt, og…
– Ja, jeg visste jo at du ville bli glad, vi kjenner hverandre så godt, vet du, det er jo slik med venner som kan stole på hverandre, og denne kvinnen, jo jeg kan virkelig stole på henne, hun omgir seg med en sånn lojalitet og en sånn styrke, det virker kanskje som store ord, men jeg har jo vært borti litt av hvert, hehe, og jeg lurer litt på hvor vi skal ha bryllupet, det kommer kanskje som en overraskelse, men vi har allerede bestemt oss for å gifte oss, og det er jo det beste å gjøre det om sommeren, er det ikke, men si meg, hvordan går det med ditt kjærlighetsliv?
– Jo, jeg er forelsket. Har vært det lenge.
– Sier du det? Men jøss, så hyggelig! Gratulerer! Ja, jo, altså, for min egen del, dette med bryllup, det blir jo dyrt, men kanskje ikke, vi kunne jo gjøre det enkelt, jeg leste noe om en seter som står åpen høyt der oppe på fjellet, og tenk om jeg kunne få henne med opp dit, vi kunne jo ta med soveposer og bare ha bryllupsnatta i den setra, jasså, er du forelsket, i hvem da, men neste år må jeg seriøst tenke på nytt hus, eller rettere sagt vi, da, vi er jo et par nå, hun og jeg, og så er det dette med barn, jeg har jo en fra før, men hun sier at hun godt kunne tenke seg barn sammen med meg, vet du, hun er så sjarmerende, det er litt rart, det der, hvordan man plutselig bare oppdager hverandre, tanta mi sier at det samme skjedde mellom henne og onkel, og det er litt rart at lykken skulle smile akkurat nå, og akkurat her, tenk, nei vet du, jeg står bare her og smiler, det er vanvittig, jeg føler meg som et nytt menneske, og du skal ha stor takk for at du er nettopp den du er, for det er som jeg alltid har sagt, utengodevennergreiermanikkemye ogdeterveldigfintåværesålykkelig.
– Veldig lenge, faktisk. I deg.
– Jasså, sier du det, hehe, jeg hører en alarm, det er visst bilalarmen min, jeg tror jeg må gå.

Unnslippshastighet

Klokka er nesten tre på natta. Håret ditt ligger feil vei. Det er en knekk i hoftekammen din, selv om du ligger. Du er sandblåst og øredøvende, du er selvantennende og fosskokende. Vi er svarte av lyst innvendig, og det er først nå vi får gjort noe med det.

Linjen inn i bane med deg er lagt som en stiplete linje på papir – vi vet hvor vi skal. Den lyden – det er skremmende på antenningspunktet. Det føles uutholdelig mens det står på, knusende rett før det kommer til sin utløsning, og det skjer så fort med deg – frakoblet og tonedøvt mens det skjer. Du er på baksiden av månen, uten radiokontakt, som i Apollo 13, og det er rennende fukt og gråt i deg i sekundene etterpå, som om noe er over, som om du har vært gjennom en avskjed, men så kommer det tilbake igjen, minutter etterpå. Da er du mer krevende, det har blitt forsterket og mer håndfast, mer konkret, mer inderlig, mer høylytt, fuktigere, som den stranda den gangen, husker du den, vi lå i flomålet og hadde glemt tidevannet, det kom over oss med strømmene fra Kattegat, og sjøen må ha holdt trettisju grader eller noe, for vi merket det ikke før vi var dekket av morild til hoftene, begge to.

Sånn er du nå. Tydeligere og mer velartikulert, du må konsentrere deg, du er fokusert på dette ene punktet på grensen mellom «mer» og «stopp», mellom drøm og virkelighet, og det som er virkelig, er så tyntflytende at det knapt er noe å snakke om.

Det er kapitler i deg. De blir kortere, kortere, blir til skilletegn og aksenter rett før du kommer, manglende komma og feilsatte punktum, imperativer og presens, du snubler i leddsetninger, og mot slutten snakker du bare med infinitivsmerket, det ligger ytterst i munnvikene, du mister ordforrådet, og nå er du Apollo 13 igjen, på vei ned nå, brennende på vei ned gjennom atmosfæren, dundrende gjennom skydekket, det er umulig å nå deg, de tett sammenknepne øyenlokkene vibrerer i en muskeltonus som er satt med spenning fra et kortsluttet nullpunkt, detonert med episenter i korsryggen din der signalene går på bredbånd mot lystsenteret ditt  i hjernen, jeg har lest bøker om slikt, sett forskningsplansjer og lastet ned pdf-filer, jeg vet hva som foregår. Ansiktsuttrykket ditt er beskrevet av Jones (1991) og Komisaruk (2006), der de forteller om anterior cingulate cortex bak i hjernen. Det er der både smertegrimaser og nytelsesuttrykk blir til: Hvis jeg klyper meg selv i armen for å være sikker på at jeg ikke drømmer når jeg ser deg, eller enda bedre: når du setter tennene i skulderen min og lager blåmerke, dirigeres nevroner oppover i løpet av nanosekunder, tolkes som smerte og sendes tilbake til ansiktsmusklene som åpner kjeven, trekker musklene rundt øynene sammen og sender luft og lyd ut den åpne munnen. Det samme skjer med deg når du kommer, akkurat det samme ansiktsuttrykket, men du føler noe annet. Komisaruk mener at det skjer en tolkning av opplevelsen i anterior cingulate cortex, det er de samme signalstoffene, de blir dirigert på rett plass, men fasadeuttrykket er det samme. Så, hvis du er Apollo 13, er anterior cingulate cortex ditt Houston, som har regnet ut alt på forhånd.

Mot slutten blir du igjen verbal, du setter sammen alfabetets første og åttende bokstav i korte rop som går i veggen bak oss og i taket, et avrevet monotont solfeggio som renner ned veggene, ut gjennom det åpne vinduet og etterlater seg en fuktig, bred stripe ute i de tørre gatene. Beina dine svømmer mot land igjen, famler i tidevannsbeltet etter fotfeste, finner grep, langsomme vhhaa-lyder ut rennende lepper.

Jordens unnslippshastighet er 11,2 kilometer i sekundet. Det er den farten som skal til for å bryte tyngdekraften og forsvinne ut i evigheten. Det gjelder å holde tak. Hvis vi noensinne finner hverandres unnslippshastighet, er det ute med meg. Da blir jeg George Clooney og du er Sandra Bullock, i den filmen, vet du, den vi gråt oss i søvn av. Jeg foretrekker å være Houston, så kan heller du utforske rommet.

Det regner. Håret ditt ligger rett vei.