Baksiden av månen

Det er visstnok en kinesisk romsonde der oppe nå. Den landet med et dypt drønn forleden. Men vi var der først, kjære. Vi så en blå sommerfugl som fløy hvileløst mellom tidene og galaksene. Den lever av skog og sjø og lukt av andre tider, luft og kjærlighet. Ut over det er det taushetsplikt der oppe, på baksiden. Vi var der først. Og mer kan vi ikke fortelle. Det er taushetsplikt der oppe.

Ærlig svar

For noen år siden:
– Hvor er dagens aviser? spurte jeg den unge gutten i kiosken.
– De har ikke kommet, svarte han.
– Når kommer de, da? spurte jeg, og jeg visste i samme sekund at jeg fikk den der storby-snerten i stemmen. Hvis jeg hadde utelatt ordet ‘da’, ville jeg straks ha virket mildere, mer åpen. Men jeg visste at jeg spurte i et oppstigende tonefall, ikke nøytralt eller undrende, men nesten irritabelt. Gutten bak disken ble rådvill. Han visste ikke hva annet han skulle svare enn sannheten:
– De… de kommer når de kommer, sa han, og blikket hans var verken overbærende eller megetsigende.
Han sa det med en fasthet.
For det var jo det eneste svaret han kunne gi.
Blikket søkte en bekreftelse på at svaret var godt nok. Og hva kunne jeg si. Noen timer senere viste det seg for øvrig at han hadde rett.

Lørdag i rute

T-banelinje 5, Ringen via Tøyen, lukter ferskt øl og fuktig vorspiel. To jentegjenger forfrisker seg diskret med muntert medbragt, snakker om Kygo, lydnivået er stigende over en halv promille. Kvinnen ved siden av meg leser Lars Saabye Christensens siste diktsamling, bruker gul merkepenn på ordet «ormehøl» på side 49. På Grønland stiger en eldre herre om bord, med en sølete gammelhund i bånd, halve Grønlands-isen står den oppetter leggene. Mannen, kledt i tweed og sixpence, bærer en slitt dokumentmappe i lær i høyre hånd, som skutt ut fra femtitallet, han kommer antakelig fra overtidsjobb på statsminister Gerhardsens kontor. Akkurat nå er han Ringens herre via Tøyen. Det er nullføre, og t-banen er en tidsmaskin i skarp rute.