Med et mykt smell slo presten til side luken i det dunkle skrifteburet. Bak gitteret skimtet han profilen av et mannsansikt. Kort skjegg. Frakkekrage brettet opp langs haken, vått ansikt etter den tidlige aftenens regnvær. Prestens stemmen var mild. Han var alltid mild, det var hans stil:

«I den hellige jomfrus navn, Guds mor og vår sterke klippe av tro tvers gjennom de opprørte hav av synder og fristelser, hva kan jeg hjelpe Dem med?»

«Fader, jeg har syndet, nok en gang har de hjemsøkt meg, disse tankene.
«Fortell om synden.»
Mannen bak gitteret kremtet. Nølte.
«Det er… Det er de grusomste av tanker. De vil ikke tro meg, Fader, De kommer til å fordømme meg. Det er forferdelig.
Presten trakk pusten, slapp den ut igjen med et sukk:
«Nå skal De bare fortelle.»

Mannen bak gitteret svelget, med skjelv i stemmen:

«Jeg ville naturligvis aldri våge å fortelle henne det. Men jeg fantaserer ennå om henne. Husker hun ennå den gangen vi elsket midt på stuegulvet? Det var helg og vi hadde så veldig, veldig lyst. Hun omsluttet meg, vått og varmt og intenst, hun hadde akkurat kommet selv, korte og dype hikst – hun pleide alltid å komme med slike lyder, som ble langtrukne når nytelsen slapp taket i henne. Jeg smiler når jeg tenker på det. Ja, Fader, jeg smiler, og skammer meg. Hun var så ekstremt uforbeholden. Og der lå hun, midt på stuegulvet, og kikket meg dypt inn i øynene mens hun hvisket smilende og halvhøyt: ‘Kom for meg, kom, slik ja, kom for meg, bare kom…’ Grep rundt meg, holdt meg fast, kjærtegnet brystkassen min, skrapet i den med neglene – og hele tiden dette oppmuntrende smilet og den uforbeholdne stemmen, rolig og oppmuntrende: ‘Kom for meg, bare kom…’ Og i samme øyeblikk som jeg kom, dirrende og åpent sprutende inn i henne, med øynene hennes festet i mine, følte jeg voldsom lykke. Dette smilet hennes, stemmen som oppmuntret meg, som drev meg videre, rolig og bestemt: ‘Ja, sånn ja, kom, ja, sånn… ‘ En sterk følelse av intens og vibrerende lykke. Jeg tenker ofte på dette øyeblikket når jeg onanerer. Følelsen av uforbeholdenhet. Men jeg ville naturligvis aldri finne på å si det til henne. Og denne ryggtavlen hennes. Og den nakken. Min skaper, jeg savner den nakken. Fader, jeg har syndet.»

Det var dampende varmt bak gitteret. Noen hadde tent et lys ved sakristiet, det luktet svidd stearin og visnet løv fra stengulvet. Mannen bak gitteret gråt. Presten sukket hørbart, korset seg:
«Dominus noster Jesus Christus te absolvat, et ego auctoritate ipsius te absolvo ab. Amen. Men ha meg unnskyldt. Dette er tredje gang De er her. Var vi ikke enige sist om at De bare kunne sende henne en tekstmelding?»

Skrevet til litteraturtidsskriftet Bøygen, november 2024, illustrasjonen er laget av Alba Falch Nesheim. Finnes også innlest som lydhistorie.

Så legger det seg et fuktig lag av det usagte mellom dem, men det er natt fortsatt, og alt skal være sagt når den første bussen går, men det går flere busser, så det er god tid.
– Nå er du annerledes, tenker han og legger fingrene imellom.
– Nå må du si det som det er, og ikke legge fingrene imellom, sier hun og snur seg med ansiktet mot ham. Hun er flekkete og vakker.

– Du er annerledes, du blir alltid det på denne tiden av året, sier han. Og han angrer seg på at han sa det, for sikker kan han jo ikke være, det er lenge siden, men det er heller ikke så farlig, for den bussen går i skytteltrafikk, og skulle det være noe hun lurer på kan hun heller be om to timer til, det er ikke så farlig mer nå, tenker han, men det er ikke noe som tyder på at hun har misforstått. Ikke en eneste bevegelse tyder på det. Så legger det seg et fuktig lag av det usagte mellom dem. Det er ikke det verste som kunne blitt sagt.