Natt til sist lørdag var det splashdown. De fire astronautene fra Artemis II-ferden dundret gjennom atmosfæren og landet mykt rett utenfor San Diego i Stillehavet. Menneskeheten har kommet et steg videre. Det var så rørende.

Verre var det for noen år siden: Det ble skutt opp en Tesla i verdensrommet. For et vanvittig påfunn. I flere år har det altså tuslet en Tesla der oppe i tussmørket. Strengt tatt er vel det en slags forsøpling av det offentlige rom.

Men hvorfor stoppe der: Jeg tipper at det er noen som i sitt stille sinn fantaserer om å skyte opp hele Østfoldbanen på en dårlig dag. For ikke å snakke om Nordbytunnelen, eller det innstilte morraflyet til Honningsvåg. Rett til himmels med det, på første klasse. Så kunne hele sulamitten fyke rundt der oppe og ha det så godt. Der oppe, på en regnværsdag: Himmelen flasser, kvelden løsner i store flak og avdekker natten, himmelen ligner et sørgelig, forfallent bedehus der murpussen løsner. Trafikkaos der oppe, også: Karlsvogna har punktert, står med nødblinkerne på, venter på bergingsvogn på Melkeveiens mørklagte veiskulder. Perrongene er fylt med stjerner som skal hjem for kvelden, de kikker irritert på klokkene og teller lysår.

Det hender tidvis at jeg får høre ting jeg ikke skal høre. Eller er det likevel meningen at jeg skal høre det? Enkelte sene kvelder, temmelig sjelden, men likevel, det hender – ved midnattstid på Tøyen, at det oppstår særegne atmosfæriske forhold som gjør at lyden bærer langt nede fra. En kveld for noen uker siden – det var midnatt – hørte jeg klart og tydelig rådhusklokkene slå.

Rådhusklokkene er ikke til å ta feil av, og de ligger et godt stykke unna. Men de var tydelige. Lyden fra dem hadde funnet en passasje der det var fritt leide gjennom alle luftlag, gjennom trikkelarm og busser. Jeg legger meg alltid med åpen verandadør på soverommet, ut mot bakgården, så jeg hørte alt. Hammerslagene fra klokkene – jeg skulle jo egentlig ikke høre dem – gikk gjennom vær og vind, passerte et utrykningskjøretøy som hylte ned Kjølberggata, de innhentet lydbølgene fra et par som elsket for åpent vindu tvers over bakgården; det gikk for henne på tolvslaget, jeg kan tidfeste dette nøyaktig ettersom hun ropte det, og de besvarte hverandre: Han kom rett etterpå, i tolvte time, det gav han klart uttrykk for, – og jeg tror at det var meningen at jeg skulle høre dem – jeg kan ikke huske helt klart hvilken melodi som ble hamret ut oppe i klokketårnet på rådhusplassen, men lyden bar godt, kan det ha vært noe av Simon & Garfunkel? «Song for the asking»? Den gjør seg ved midnatt, etter orgasmer, når man skal slynge seg sammen, det er en vals.
Jo, det var meningen at man skulle høre dem.

Men det er ikke bare klokkene fra rådhustårnet. På enkelte tåkete sene ettermiddager, ikke alltid, men på utvalgte ettermiddager, kan jeg også høre en tåkelur et sted fra fjorden. Normalt er det helt umulig å høre noe som helst fra fjorden her oppe. Men så hender det altså at lydbølgene fra en tåkelur, enten fra et fyr eller et skip, finner lignende lydkanaler som dem rådhusklokkene smetter inn i, og fyker med lydens hastighet rundt i alle bydeler, når de først setter igang, og finner veiene, er det ikke noe i byen, eller for den del i hele verden, som kan stanse dem, ingen andre lyder kan måle seg med det.

Lyden av tåkelurer er blant de råeste og mest bisarre lydene jeg vet om. Jeg aner ikke hvordan lyden blir laget, hva slags teknikk de bruker, gamle tåkelurer høres ut som triste fabeldyr, tungpustede og digre fabeldyr fra en annen tid der de står til knes og klager, varsler, løfter eldgamle halser med såre strupehoder og uler. Som om det var noe de aldri fikk til, som om de sørger livslangt over noen de aldri fikk, eller noen som forsvant. Nå er de dømt til evig tids tjeneste, utplassert på skip og i tåkeheimer og på sletteland og på fyrtårn, og der skal de stå med jernkjeft og ule for alle tider, være et fast punkt og sørge for at alle andre kommer velberget i land eller hjem, de besvarer hverandre, men det er også alt de kan.
Og det er meningen at man skal høre dem.

Spurvene utenfor sommerhuset er tidlig oppe. Jeg hører dem starte syngekoret ved det åpne vinduet, det er ikke den lyden som er den mest fremtredende nå. Klokka er straks før fem, jeg tror at det er like før det går for meg. Jeg oppfører meg i alle fall slik, og du ser det.

“Ikke mer poesi nå i natt, jeg har ikke mer tålmodighet med deg, som passende straff kan du nå se på meg”, sa jeg, og deretter la jeg meg midt i sengen, på magen, spredte beina og la den ene håndflaten min ned mot venusberget, over den våte åpningen og brukte to fingre på meg selv. Da hadde du forsøkt å lese en novelle for meg, men jeg ble kåt og utålmodig, og du ble kåt og utålmodig av at jeg reagerte sånn, du la novelleutkastet vekk, brettet sammen lesebrillene og sa:

“Altså… Det er jo ikke noen straff, det er en belønning.”
“Da kan du fortelle meg hvordan jeg ser ut», fortsatte jeg, «og ikke noe dikt og poesi nå. Si det rett ut.”
“Bare rett fram og rett ut?” spurte du.
“Ikke pakk det inn. Dikt kan vi bruke senere,» svarte jeg.

Det er ti minutter siden nå. Du har beskrevet, noen ganger instruerende og imperativt, andre ganger bare som en hvisking, og du skjønner at jeg lytter nøye. Ved enkelte beskrivelser ber jeg deg si det om igjen, stanse, spole tilbake, si det om igjen enda en gang, utdype, ta det om igjen en gang til, og du forsikrer meg om at jeg er enestående, for det er jeg, jeg med mine kvalitetskyss levert i ulike varianter og smakssammensetninger og fuktighetsgrader, yes, sir, dette kan vi, jeg tar med meg min erfaring, og du deler av din, du runker deg selv simultant, men stanser alltid ved ethvert tilløp til orgasme, ved hver korsvei stanser du og jeg har din fulle og hele oppmerksomhet. Spurvene synger der ute, vi roper her inne, og jeg ber deg hjelpe til med to fingre bakfra, det kommer et hjelpeløst enstavelsesord fra meg når din høyre hånds pekefinger og langfinger presser seg halvveis inn.

Du begynner å kunne lese meg, du er flink til å gi meg instruksjoner og innblikk, du er presis, men du understreker at du vil lære mer, oppdage skiftninger, krumninger og lystbobler du ikke visste om eller vet om nå. Dialogen vår blir kortere, snart er det bare min monolog igjen, min lave stemme og din stadig mer uartikulert og høyere i toneart.

Når jeg kommer med dine to fingre i meg, og mine to fingre utenpå, og ryggen min trekker seg sammen så jeg rykker i sammenkrøpet stilling: Nei, dikt er det ikke, det er langt fra poesi for de dannede, men det er heller ikke det jeg ber om denne morran. Jeg ber om din oppmerksomhet mot nesten ordløs råhet. Og nå har du fått ordene, også! Du sier at det er forvirrende, fordi det lukter vår. Selv i februar. Det er faktisk ganske besynderlig. Kanskje det likevel er dette som er dannelse?

Finnes også innlest i podkast