Amerikansk øyeblikk

Himmel og jord skulle vært i bevegelse i dag. Han lovet, at det var i dag det skulle skje. Jeg kommer ved sekstiden, sa han, og jeg skal sette himmel og jord i bevegelse, det kommer ikke til å være fukt igjen i deg når jeg er ferdig med deg utpå kvelden, sa han, og la på uten å si ha det, akkurat som på amerikansk film. De sier aldri ha det i telefonen på amerikansk film, det er alltid bare en slags enighet om at det ikke er mer å si, og alt man trenger å gjøre er å legge på, uten et ord, det kommer et kort klikk, så er samtalen over.

Men klokkene i leiligheten hennes er over ni på kvelden nå. Himmel og jord er slett ikke i bevegelse, og hun er så våt av all ventinga at det blir en mørk, fuktig stripe foran på hipsteren som hun har beholdt på, hun vil ha den på, vil at han skal telle til tre før han river den over på midten mens hun holder pusten og han holder det han har lovet. Hun venter til klokka er halv ti, kvart på ti, fem over halv elleve, og helt nøyaktig klokka tre minutter over halv tolv onanerer hun så vidt, er bare borti med den ene fingertuppen helt øverst, ikke lenge, ikke fort, men det er nok, det skal ikke mer til, hun kjenner at orgasmen tar tak på steder der den ikke skal feste seg, det er et sted inne i tinningen på venstre side, der det sitter en sorg fra gammelt av, det er et sted som er reservert en annen.

Ved halv ett-tiden sovner hun til lyden av fottrinnene hans i etasjen over når han henter ungen som skriker.

De møtes i trappeoppgangen neste formiddag. Du kom ikke i går, du gjorde ikke det, hvisker hun i forbifarten mens han står med hånden nedi postkassen og skal til å lukke døren. Og han hvisker at nei, sorry ass, minstejenta fikk feber. Og så går han bare. Og hun tenker at du kunne kanskje ha ringt. Da kunne det kanskje ha kommet til en avklaring mellom oss, tenker hun. Men så tenker hun at dette kan være et av disse amerikanske øyeblikkene der man bare legger på uten å si ha det, og at dette er den norske trappeoppgangsversjonen av det.

Finnes også innlest som podkast-episode

Den Lille Kjemiker

En gang i tiden – jeg vet ikke hvordan det er nå, jeg er ute av den tiden og utvokst fra den – snakket vi veldig mye om kjemi. «Vi har så god kjemi sammen», jeg husker ikke hvor uttrykket kom fra, om det var fra Romantikk eller en betroelseshistorie i Det Nye. Det var på den tiden vi hadde vokst fra brus og Hubba Bubba, og heller tok en kaffe og vaffel. Så satt vi der, Den Lille Kjemiker og jeg, veslevoksne med hver vår kokekaffe, og hun snakket og snakket om kjemi. Hun snakket som besatt om hvor viktig det var å føle at man hadde kjemi, og det virket som om hun nettopp hadde åpnet pappesken og hadde lest bruksanvisningen: Hvis man gjorde slik eller sånn, ville det og det skje. Bruksanvisningen hun hadde funnet i toppen av esken var lettlest, den var satt i ganske store typer slik at det skulle være mulig å lese på kortest mulig tid og komme i gang med leken snarest mulig. I dag fremstår de pre-produserte eksperimentene ganske naive og uskyldige, men hun snakket og snakket om hva man skulle blande for å få det slik eller slik, men man må aldri blande slik eller sånn, sa hun, for da kan det bli farlig, og man kan kjenne det på lukten. Så opptatt av å snakke om hvor viktig det var å ha kjemi var hun at hun ikke så at foran henne, bak koppen med kokekaffe og en tallerken vafler med brunost, satt en kjærlighetssyk og ulykkelig forelsket fyr og nikket ubehjelpelig forståelsesfullt med tilløp til hockeysveis og skjønte ikke en pøkk. Hun og jeg ble aldri tildelt Nobelprisen i kjemi. De som spiller i kjemiens elitedivisjon, tør å kaste bruksanvisningen.

En håndfull høst

Klokken er september, her er tyttebærnytt: Tilbehøret til søndagsmiddagene er sikret, med god margin. Drøyt fem liter står ferdigrensket på trammen. Mer skal det ikke til for å holde en middels husstand gående gjennom vinteren. Jeg skal hilse og si at det er mer der det kommer fra. Da jeg ga meg for dagen, var det fortsatt illrødt oppetter liene. Men alt med måte: Det er ikke nødvendig å plukke til man skjems. Da har man plukket for mye.

Det er nesten tørt igjen i marka nå. Lukten av striregnet forleden har trukket ned i lyngen og damper oppover når ettermiddagssola tar tak. Lukten av regn har faktisk et eget ord: Petrichor, heter lukten, og er et ord som beskriver luktblandingen av jordsmonnet, ulike planteoljer som frigis når regnvannet varmes opp av landskapet, det er lukten av våt granitt og harpiks, råtnende løv og gamle kvister. Og tyttebærlyng. Jeg husker den lukten fra syttitallets sommermorgener og høstkvelder, den gang da tante Evelyn spratt rundt i bærmarka. Tante Evelyn har tuslet inn i tiden, men lukten av regn er den samme.

Det er bare gamliser som plukker tyttebær nå til dags, sies det. Sjelden har det vært mer feil. Nå forrige søndag i bærmarka, det gikk i et bankende kjør: Smilende småbarnsmødre, pludrende barn på pappaskuldre, to gutter godt opp i ungdomsskolen, allerede trekvart liter hver i spannet i den ene hånda og fiskestang i den andre. Heihei, sier ei dame i trettiårene og peker opp langs bekkefaret: Mye bær igjen der oppe! God tur videre, roper en fyr som sier at han aldri har sett så mye bær i skogen på mange år. Og selvsagt også de godt voksne, de som har vært ute en
høstdag før, og som nå vandrer med bittelitt hoftevondt, gåstaver eller selvspikket turstokk, samt godt brukt Bergans meis fra tiden da Erik Bye seilte i hildringstimen.

Én ting er turgleden. Friskluften. Skrittelleren på mobilen. Men en annen sak er penger spart: Aldri har tyttebær i butikk vært dyrere. Et fabrikkpakket glass koster akkurat nå 57 kroner for 370 gram. Når selv noe så enkelt som tyttebærsyltetøy når slike prishøyder, da er det dyrtid. Og da kan du selv regne ut timelønna for fem liter egenplukket. Med andre ord: Bærplukking er ikke bare næringsvett, det er også god husholdningsøkonomi. Et tyttebærglass her og en boks egensyltet sylteagurk der: Blir fort noen hundrelapper, og en hundrings her og en hundrings der, det blir fort sytti-åtti kroner av slikt. Det skjønner selv vi som gikk ut med G i matte.

Og drar vi dette enda et stykke: Tyttebær er et ypperlig resultat av gjenbruk. Det er resirkulering av fremste kvalitet: Vi kan alle bli til tyttebær! For, hør nå: På mange gravplasser jeg har besøkt i Finnmark, gror tyttebæra frodig mellom minneordene, krøkebæra likeså. Nylig nedlagte kong Harald, fred være med ham, den snille mannen, blir neppe en del av bærhøsten, en sarkofag står som kjent hermetisk lukket, både for makkeflua og vær og vind, men vi andre kan en dag se fram til å gå inn i det evige kretsløpet, enten som god gjødsel som aske, eller som råtnende festmåltid for fleskebiller og maur, som i sin tur baner vei for røtter fra bjørketrær, rognebærbusker, og – altså – tyttebær.

Salig tante Evelyn plukket tyttebær i rasende fart iført ullskjørt og slagstøvler. Og hun var et syn for guder, høy som et fjell, snill som et lam, og sterk som en bjørn: To spann tyttebær i hver neve på vei ned liene i Neiden var bare blåbær for tante Evelyn. Nå er hun selv i ferd med å bli tyttebær. Hun kommer til å smake ypperlig som tilbehør til reinsteika neste høst. Og forresten: Er det lov å sette poteter på kirkegården, tro? Jeg tror jeg har en grandonkel liggende i Vardø.