November er himlenes sammenhengende festaften. Melkeveiens unge stjerner fyrer musikk så høylytt at selv månen dunker i taket: «Er det mulig å få fred her? Det er stillesone over Stillhetens Hav, bare så dere vet det! Ta nå litt hensyn!» mumler månen, og minnes milliarder av år siden, det var tider, det. Neptun varsler allerede naboklager. Det må da virkelig finnes grenser. Og selv på Venus-bergene og i bekkefarene over dalene der oppe lukker de vinduene og stapper avrevne dotter fra Andromeda-tåken i ørene. Ved tretiden kommer nordlyset hjem fra fest, men det var varslet, det stod oppslag om det i trappegangen, og bare ring om det er noe. Selv Saturn holder pusten, men Uranus har våknet tidlig, lar seg ikke merke med bråket, stiller klokken, steker vafler og fyrer primus. Og den som fyrer primus, vet at det ikke finnes grenser for livsglede.
Kategoriarkiv: Hovedoppslag
Sans og samling
Solskinnet siler seg gjennom greinene utenfor radioresepsjonen og legger seg mykt over gipsrelieffet på veggen inne. Marmortrappene, korridorene og steinsøylene, tegnet av arkitekt Nils Holter i 1935, og sluttført som bygg i 1950, er stille som mus, som det heter i kjenningsmelodien til Lørdagsbarnetimen, innspilt og sunget inn i Store Studio rett nedenfor trærne. Det er ikke så rart, for dette er den stille uken. I en kommentar i avisa Vårt Land mandag denne uka forklarer religions- og featureredaktør Elise Kruse hvorfor stillheten er så viktig, og hva den kan brukes til. For eksempel å minnes noe, eller noen. Og jeg kan føye til: Å bruke sansene bedre, og bredere. Når jeg tar forsiktig på gipsrelieffet, lekker det solpartikler ut av bildet og inn i fingertuppene. Partiklene og varmen har brukt åtte minutter på å reise fra solens overflate og til fingrene mine. Det var det verdt å vente på. Det er alltid verdt å vente på noe, selv om det tar betydelig mer enn åtte minutter.
Den dagen
For tre år siden i dag gikk vi gatelangs, klokka var sein ettermiddag. Statsministeren fortalte at Norge kom til å stenge ned klokka 20.00 samme kveld. Det hvilte en ro i byen. Bordene var ryddet, trikkene gikk langsomt. Himmelen var høy og vidunderlig.
Det er ikke hamstringen jeg husker mest fra den kvelden. Men roen, en langsom whiskey på Bristol, før kelneren sørgmodig tørket av bordene, og stengte på ubestemt tid.