Så legger det seg et fuktig lag av det usagte mellom dem, men det er natt fortsatt, og alt skal være sagt når den første bussen går, men det går flere busser, så det er god tid.
– Nå er du annerledes, tenker han og legger fingrene imellom.
– Nå må du si det som det er, og ikke legge fingrene imellom, sier hun og snur seg med ansiktet mot ham. Hun er flekkete og vakker.
– Du er annerledes, du blir alltid det på denne tiden av året, sier han. Og han angrer seg på at han sa det, for sikker kan han jo ikke være, det er lenge siden, men det er heller ikke så farlig, for den bussen går i skytteltrafikk, og skulle det være noe hun lurer på kan hun heller be om to timer til, det er ikke så farlig mer nå, tenker han, men det er ikke noe som tyder på at hun har misforstått. Ikke en eneste bevegelse tyder på det. Så legger det seg et fuktig lag av det usagte mellom dem. Det er ikke det verste som kunne blitt sagt.
Hun tenkte på sommer på kjøkkenet hos bestemor. Med kavring og surmelk, og ubegrensede mengder med sukker. De gråblanke sporene av sukkerkorn i den tykke, hvite melken, når sukkerkornene har løst seg opp. Og de to, hun og han, snakker om høye himler, om musikk, og om bøker. Og hun leser bøker, og hun leser ham. Innpust. Utenfor brenner julelysene mot en svart himmel. Og inne brenner de, med alt de skaper sammen, for det er akkurat det de gjør. De skaper noe. De møtes i et langsomt, brennende inferno. Det er de som er de varme hjertene. Og hun snakker om de gråblanke sporene etter sukkerkorn i den tykke, hvite melken. Og han drikker grådig av formuleringene hennes. Nyansene hennes. Og han fyller på med sitt. Sporene av sukkerkorn som sitter i den faste melka den gang – den gang hun er veldig ung i livet. Håret hennes er lyst. Kanskje enda lysere enn hva det er nå. Kavringen knaser mellom kjevene hennes. Og håret hennes! Han er fullstendig fortapt i håret hennes. Du vet hele tiden hva jeg mener, sier hun. Som i at jernrake er et godt ord. Eller om jeg sier solspillet i en bregne, så spør du om jeg mener som i at lyset treffer en bregne som er utsprunget eller ikke, skjønner du? Ja. Det er nesten ikke nødvendig å svare ja. For hun vet at hun har rett. Og hun fortsetter: Jeg tenker på skinnende, rennende overflater, kuleformet, sterke farger som man nesten blir blendet av, fordi øyet utvides av sanseinntrykket, sperres opp et øyeblikket, du vet når det er så intenst at du bare ser bruddstykker, og det er ikke ikke punktum i henne, og det er dyp pust i ham.
Jeg traff deg aldri. Men du traff meg.