Spørsmål til avklaring

En bortgjemt nyhet, lørdag den 9. september 2017 på sine egne nettsider, varsler Den Nordiske Motstandsbevegelsen at de nå begynner det møysommelige arbeidet med å stille liste til neste stortingsvalg. Den Nordiske Motstandsbevegelsen er en selverklært nazistisk fellesnordisk bevegelse som her til lands hevder at de er i ferd med å representere det norske folket i sin alminnelighet. De er i mot feminisme, oppløsning av kjernefamilien, raseblanding, åpen homofili, jøder, innvandring, fri kunst og presse, miljøaksjoner og fritt uttrykt tankegods. De sier at de kartlegger folket nå. Og når tiden kommer, vil de ta grep.

Siden jeg, og ganske mange med meg, tester negativt på alt det ovenfor nevnte, er jeg med andre ord blant dem som stiller i kategorien folkefiender av staten. Det hadde derfor vært hederlig av dere å gi en avklaring, og jeg spør, på vegne av flere:

Hvis dere en gang kommer om natten og banker på: Er dere uniformert? Er det de sedvanlige, tidløse skinnfrakker og lærstøvler fra 77 år tilbake, eller bare enkle, tidsriktige armbind, der blodflekker går av i hurtigvask hvis det skulle være nødvendig å skifte i en fart? Har dere legitimasjon på vegne av herrefolket, der ute i nattemørket? Jeg vil gjerne se en fullmakt før jeg blir med.

Når dere fører oss inn i mørke kassebiler: Hvor skal vi? Til den velprøvde løsningen med en avstengt idrettsarena, eller til et kjellerlokale i betong med ei naken lyspære i taket, eller kanskje bare borti en lysning i skogen? Får vi noen siste ord? Jeg har mine siste ord klare, dere kan få dem nå:
Per Fugelli klarte dere aldri å ta. Det var han som tok dere.

Til minne om Per Fugelli, 1943–2017.

Augustskisse

Du hadde verdens peneste pulesveis: Jord og gress i håret, og en fet stripe av grønske under alle neglene, en håndflate knyttet og full av gress, det krøp en maur over det venstre brystet ditt, den forsvant ned armhulen din og ble borte i dypet. Selv hadde jeg en blindflekk på det høyre øyet, synet kom og gikk mens jeg prøvde å feste blikket på deg. Forsterket og forvridde lå vi der. Det kom varm damp ut av munnvikene dine, det røk mellom tennene våre mens det hylte i øregangene. Alt ved det gamle. Vi reiste oss på ustø fotblader, holdt hender og gikk inn i koia da det feide en kuling kaldt over det dunkle landskapet. Og inne: Det lå døde, tørre fluer i vinduskarmen. Bena hadde krøket seg og sparket i luften, før de hadde falt til ro og tørket inn i den stekende ettermiddagssolen. Det kan ikke ha tatt mange timene.

Syttende mai -77

17. mai 1977, jeg hadde nypresset cordfløyelsbukse. Brøyta hadde skrapt rent langs veiene kvelden før. Jeg hørte det, stål mot is og snø om kvelden den sekstende, en grusom lyd. Hestehoven lå avventende og ropte på mildvær i veikanten, i den grad hestehov roper, jeg vet ikke. Vi hadde lært om gå- og løpenoter i musikktimene, og tegnet Henrik Wergeland. Ingen av oss hadde sett Henrik Wergeland. Vi tegnet ham på frihånd, alt er lov, sa frøken Daa, «det er nye tider nå.»