Det oppstår et referansepunkt om kvelden. Når du har fått fyr, og bålet bare går og går, gjennom hundrevis av varmegrader, dine valne hender tiner opp, kaffen gløder, horisonten hyler høyt i våte saksofoner som går til knærne i grunnfarger. Faen, for en følelse. Og du vet at soveposen ligger utrullet i teltet, og at jordkloden er sånn i morgen, også. Selvsagt gleder jeg meg til august.

Lørdag er retur Oslo, skinnelangs. Krysspeilet sporveksling. Glasert emalje. Tekst for tog, tog for trost, blikk for blått, k for kompassretning, piano for kaffe, minutt for minutt. 

Len deg inntil meg, og legg en hånd mot midjen min. Legg deg stille på puten, og la meg lukte. Det går en vintervind gjennom landskapet, den trekker vindushaspen fra side til side og suser ut i storhavet. La de våte sporene fra noen minutter tilbake fylle neseborene med en svak blandingslukt av hemmeligheter. For når netter skal arkiveres og overleveres til en ny dag, skal det alltid finnes lukter å huske, hente fram og trekke inn når dagen er der. Da blir dagen en ny start på neste natt. Og natten deretter. Og netter som skal komme bakenfor tiden.

Det regner en farge gjennom livet mitt. Den fargen er blandet på en palett jeg aldri har sett før. Ikke bare er det høye himler. Ikke bare er det sterke lyder. Ikke bare er det dype lukter. Det er noe mer, baby.

Finnes også innlest i podkast.