Fagerborg, Oslo, 7. mai 1945.
Hun går med et eple i lommen. Har fått det av far. Hun skal spare eplet, sette det mot munnen, men ikke bite, først prøve å huske hvordan det smaker. Så kan hun spise, langsomt. Kom nå ikke for sent hjem. Nei, far, jeg skal bare gå langs parken en stund, eplet er så hardt, far. Kjenn. Ja. Det kommer fra Amerika.
Det sitter en mann i uniform på benken nede ved grusgangen. Han er en av dem, det vet hun: Han hører til dem som man ikke skal snakke med hvis ikke de snakker først. Da skal man svare, men man skal svare så vennlig og lite som mulig, og man skal ikke lyve til dem, ikke om noe, for da kan det hende noe.
Han har lagt uniformslua ved siden av seg, han snakker gjennom skumringen, godt norsk:
– Liten jenta, du kan vel se at det er kveld snart?
Nå snakket han, så da må hun også snakke.
– Ja, jeg skal hjem nå med en gang. Nå med en gang, sier hun og kjenner etter om det er løgn, det ville vært det før han snakket, men nå er det ikke det.
– Sitt her litt, sier mannen og flytter på uniformslua:
– Sitt her.
Hun setter seg ytterst på kanten, ser på støvlene hans, de er skinnene blanksvarte, som solbær. Far har sagt at kanskje til høsten skal de til Lier for å plukke solbær. Helt til Lier. Det er langt.
– Jeg kan se at du er… Hva heter det på norsk, litt glad i kveld?
– Ja, jeg er litt glad. Jeg har fått et eple, svarer hun, men hun angrer seg, for han kan komme til å spørre hvor hun har fått eplet fra, og da kan hun ikke si det, hun kan verken si det eller lyve. Men han bare smiler:
– Det er meget godt å høre.
Han er rar i øynene. Men han er ikke full, det vet hun, for han lukter ikke slik. Han lukter som far av og til gjør, når han har pyntet seg, og hun kan slett ikke for at hun sier det, hun kikker på medaljene og de blankpussede støvlene:
– Har du pyntet deg?
– Javisst. Jeg har pyntet meg. Det er et fint norsk ord, svarer han.
– Hvorfor har du pyntet deg? spør hun.
– Fordi det snart er fred. Du ser fin ut, du også.
– Takk, svarer hun og har lyst til å sitte litt til.
Men så ser hun at han flytter den venstre hånden, trekker frakken ut, og det er en pistol der, han skyver den under hoften, men hun har sett den, og hun blir så redd at det ikke er til å holde ut, men far har sagt at man ikke skal løpe, da kan det hende noe, man skal bare være helt stille til det går over, men hun kan ikke noe for at hun sier det:
– Å nei. Du må ikke. Da får jeg ikke plukket solbær.
Han ser på henne. Så inderlig ser han på henne, og rister på hodet, smiler, har forstått at hun har sett, ser ut over bakkene:
– Nei, det kan du da forstå at jeg ikke skal gjøre deg noe.
De snakker ikke sant, men man skal ikke løpe. Hun kjenner seg svimmel, men så tenker hun på det han sa, og hun sitter helt ytterst på benken og spør:
– Blir det virkelig fred?
Øynene hans er blanke, snart er det mørkt, hun må hjem, han snur hodet mot henne, ser rett på henne, han er ikke trist, men hun vet ikke hva det er.
– Ja. I morgen blir det fred.
– Vet du det helt sikkert?
– Ja, det vet jeg helt sikkert. Lille jenta, du må løpe hjem. Du må si til alle du kjenner at det er fred i morgen. Gå. Skynd deg og fortelle det, sier han og stryker henne langs hårfestet i nakken, hun er ikke det spor redd mer.
Hun reiser seg og nikker bare. Eplet ligger der i lommen og venter, og nå vet hun nesten helt sikkert at de skal til Lier når det blir høst. Hun småløper ned stien, stanser før bakketoppen, ser seg tilbake, mannen sitter ikke på benken mer, men hvis det virkelig blir fred i morgen, da skal hun kanskje sette seg på benken og håpe at han kommer, for hun må si ham noe som takk for at han sa det.
Finnes også i boka Det går ikke over som jeg ga ut på Vigmostad & Bjørke i 2014. Denne fortellingen var også avgangseksamen i norsk hovedmål for videregående skole i Norge i 2016.