Lørdagsstemning

Småbarnspappa, ca 35, med to døtre kl 17.21 foran meg i køen på Rema har fått det der blikket. Blikket som forteller at noe er over, at livet kom for brått på, noe han egentlig ikke ville står som et mareritt foran ham hver morgen han står opp. Og nå, i butikken: Han har svetteperler over øyenbrynene, redde øyne, de to døtrene har hatt frie tøyler lenge, nå slåss de om en maisboks og slår hverandre ned med to potetgullposer. Moren kommer løpende i siste liten med to abnorme godtebokser, hun har det der blikket, hun også. Det er gjenkjennbart på lang avstand: Når noe er over, at voksenlivet kom for fort. Og hun ser på døtrene som om de var to insekter, sånne dyr som kryper fram fra en stein i skogen når du løfter på den, og du i skrekk kaster steinen tilbake.
– Nihundre og femten kroner, sier ekspeditøren:
– To poser, ikke sant?
– Tre.
– Åja, mannen din sa: Færrest mulig, ler ekspeditøren.
– Ja, han sa vel det, mumler hun og trekker kortet.

Notat vedrørende sne

Sneen som falt i går blir samlet opp i slapsete hauger, pisset på av blodfattige veskehunder og kvapsete bulldoger, renner ut på Aker brygge og skal inn i det evige kretsløp. Akkurat som gamlefrøken Jønsson i tredje etasje i oppgangen min. Hun døde i morges. Det var tanken på sneen som tok livet av henne. Hun etterlater seg en brysom, bråkete undulat, noen fotoalbum fra femtitallet, et halvgått livsløp og en epleskrott, i den rekkefølgen. Hun hadde ringt kommunen i morges og klaget over manglende brøyting ved døren, spiste eple mens hun ropte i telefonen til kommunen at noen måtte ta affære. Kommunen slo alarm da hun gurglet og plutselig ikke var til svars. Da begravelsesbyrået kom satt hun stiv i kjøkkenstolen, de greide ikke å rette henne ut, så de måtte bære henne på gullstol ned trappegangen, jeg møtte begravelsesfølget i trappen da jeg kom hjem i ettermiddag. De hadde lagt et rutete kjøkkenhåndkle over hodet hennes, for syns skyld, man tar det man har. Milde måne, er hun ute av tiden, spurte jeg, det var da besynderlig. Mener du at dette er et mistenkelig dødsfall, spurte begravelsesagenten. Nei, men uventet, svarte jeg. Nåvel, sne får frem det verste i folk, forresten er det dårlig brøytet utenfor her, mumlet han. Men det er meldt kaldere vær i morgen. Det er da i det minste noe.

Skuffelser

Trettifem år gamle Ulrik Steen trasker gatelangs og er misfornøyd. Ikke bare med været og trikken som aldri kommer. Han er virkelig skuffet over seg selv: Det er ikke mer enn 17. januar, og han har allerede brutt de fleste nyttårsløftene. Det finnes bare et par fjollete løfter igjen, noe vidløftig og selvhøytidelig han erklærte utpå nyttårsmorgenen, og det er vel like greit å bryte dette, også. Ulrik Steen er av yrke kinomaskinist, og er i tillegg maksimalist, marxistisk pessimist, hyppig onanist og tidligere tubaist. Ulrik Steen er for de marginalt interesserte: De som samler på frimerker, knapper og glansbilder, bruskorker og klumsethet. Det finnes strengt tatt bare to typer mennesker: De døde, og de som etterhvert skal dø. Ulrik Steen har én fot i begge leire.

Beauforts vindskala

Det var om høsten.
Hun la seg på magen, spredte kjønnsleppene ut til sidene med fingrene på den venstre hånden. Lot ham se. Bare et kort øyeblikk. Så snudde hun seg rundt, satte seg over ham, lekte med kjønnet hans mens hun snakket om vinden utenfor. Hun var flink til å snakke om vinden. Hun kunne alle vindstyrkene, alt fra vindstille (røyken stiger rett opp, sjøen er speilblank), via frisk bris (småtrær med løv begynner å svaie, på vann begynner bølgene å toppe seg, sjøsprøyt fra toppene kan forekomme) fram mot sterk storm tretti meter per sekund (meget sjelden, følges av store ødeleggelser, sjøen er fullstendig dekket av lange, hvite skumflak som ligger i vindens retning, overalt blåser bølgekammene til frådelignende skum, sjørokket nedsetter synsvidden) og helt opp mot orkan, trettito meter per sekund og over (uvanlig store ødeleggelser, sjøen er fullstendig hvit av drivende skum). Alt over er orkan. Om det er femti meter per sekund, samma det: Det er orkan.

– Hører du hvor nær vinteren er? spurte hun lavt. Da det brått og rytmisk gikk for ham, holdt hun ham tett og fast med hendene, ventet ikke på svar, begge hendene rundt ham i mørket mens han fylte hele rommet med høye rop. Etterpå gråt de stille sammen, det var i ettertid uklart hvem som begynte.

Han kunne ikke ha sovet lenge. Det kan ha dreid seg om et kvarter, ikke mer. Hun lå med ansiktet vendt mot ham i grålysningen. Det høyre beinet hadde hun snodd rundt hans venstre. Han kunne kjenne at hun onanerte seg selv med den høyre hånden, fortere og fortere før hun trakk seg sammen i harde rykninger og dro foten hans tettere mot seg midtveis i orgasmen, full storm tjuefem meter per sekund (rullingen blir tung og støtende, synsvidden nedsettes.)
– Du kommer til å savne meg, hvisket hun roligere ved lett bris (løv og småkvister rører seg, vinden strekker lette flagg og vimpler).
– Det har jeg gjort lenge, svarte han på utpust og svak vind tre meter per sekund (små korte, men tydelige bølger med glatte kammer som ikke brekker).
Og nå regnet det.