Kategoriarkiv: Rare historier

Ordspråk

Publisert av
Svar

Det finnes et eldgammelt ordspråk fra fjellene i Ural, ordspråket ble til i en landsby jeg ikke husker navnet på nå, der jakoksene fortsatt passerer hverandre lastet med grønnsaker fra markedet når det går mot kveld, som trøtte fabeldyr fra en glemt tid, mens den bleke kveldssola sveiper over åsene som lukter ferskt brød og varm ovnsrøyk, det sies at folket som bor der er svært gjestfritt og elsker ferskt rugbrød som de gjerne deler med fremmede som forviller seg opp i fjellene, ordspråket går omtrent slik: «Man kan ikke slutte å veve bare fordi tråden ryker. Gjør man det, blir man til slutt bare sittende med en masse løse tråder som ikke fører noe sted.» Tilegnet alle som kjenner at vinteren, og tilværelsen, skal leves skamløst når man måtte ønske, selv om tråder ryker. Forover! Oppover! Nå kommer lyset, vet dere! Det med ordspråket er forresten bare finnepå. Det stammer ikke fra Ural. Det er jeg som har funnet på det. Jeg driver og finner på ting, skamløst, det er hva jeg gjør.

Lørdagsstemning

Publisert av
2

Småbarnspappa, ca 35, med to døtre kl 17.21 foran meg i køen på Rema har fått det der blikket. Blikket som forteller at noe er over, at livet kom for brått på, noe han egentlig ikke ville står som et mareritt foran ham hver morgen han står opp. Og nå, i butikken: Han har svetteperler over øyenbrynene, redde øyne, de to døtrene har hatt frie tøyler lenge, nå slåss de om en maisboks og slår hverandre ned med to potetgullposer. Moren kommer løpende i siste liten med to abnorme godtebokser, hun har det der blikket, hun også. Det er gjenkjennbart på lang avstand: Når noe er over, at voksenlivet kom for fort. Og hun ser på døtrene som om de var to insekter, sånne dyr som kryper fram fra en stein i skogen når du løfter på den, og du i skrekk kaster steinen tilbake.
– Nihundre og femten kroner, sier ekspeditøren:
– To poser, ikke sant?
– Tre.
– Åja, mannen din sa: Færrest mulig, ler ekspeditøren.
– Ja, han sa vel det, mumler hun og trekker kortet.

Notat vedrørende sne

Publisert av
Svar

Sneen som falt i går blir samlet opp i slapsete hauger, pisset på av blodfattige veskehunder og kvapsete bulldoger, renner ut på Aker brygge og skal inn i det evige kretsløp. Akkurat som gamlefrøken Jønsson i tredje etasje i oppgangen min. Hun døde i morges. Det var tanken på sneen som tok livet av henne. Hun etterlater seg en brysom, bråkete undulat, noen fotoalbum fra femtitallet, et halvgått livsløp og en epleskrott, i den rekkefølgen. Hun hadde ringt kommunen i morges og klaget over manglende brøyting ved døren, spiste eple mens hun ropte i telefonen til kommunen at noen måtte ta affære. Kommunen slo alarm da hun gurglet og plutselig ikke var til svars. Da begravelsesbyrået kom satt hun stiv i kjøkkenstolen, de greide ikke å rette henne ut, så de måtte bære henne på gullstol ned trappegangen, jeg møtte begravelsesfølget i trappen da jeg kom hjem i ettermiddag. De hadde lagt et rutete kjøkkenhåndkle over hodet hennes, for syns skyld, man tar det man har. Milde måne, er hun ute av tiden, spurte jeg, det var da besynderlig. Mener du at dette er et mistenkelig dødsfall, spurte begravelsesagenten. Nei, men uventet, svarte jeg. Nåvel, sne får frem det verste i folk, forresten er det dårlig brøytet utenfor her, mumlet han. Men det er meldt kaldere vær i morgen. Det er da i det minste noe.