– Hva er det til middag? ropte vi inn gangdøra.
– Pytt i panne! var svaret fra husmorvikaren.
Vi hadde aldri hørt om det før:
– Spytt i panne! ropte vi tilbake og lo oss forderva. Vi hadde husmorvikar den dagen fordi katta skulle skytes. Det måtte to voksne og en onkel til for å bringe det niende livet til ende. De sa de skulle på kino. Hvem drar på kino med en onkel med et fårete smil, en gønner og ei katt? Det burde ha ringt ei bjelle, den bjella som før hadde hengt på katta, og som nå lå igjen på respateksbordet sammen med myggspiralen. Det var mye mygg den sommeren.

Cecilie smugrøyker. Hun har fisket opp tipakningen og har gått helt ned på kanten av fremre langside, vekk fra de andre skrålende foreldrene, trekker kåpen tett rundt halsen i regnværet. Den 27. desember er snøfri, men banemannskapet på Frogner har greid å holde isen fri for overvann. Hvordan greier de det? Hvordan greier de å holde overflaten slik, så skinnende, blank, ingenting som butter, bare dette glatte, vakre, fine, skinnende?
Det er maskinene, tenker hun.
Maskinene.
Banepreppen som går ved 16-tiden polerer vekk alt det oppskrapede, alle riper, alle spor av fall og sinte hakk.

Hun ser Sebastian svinge hockeykølla på skrå mot målet, pucken suser inn, han løfter den andre armen, svinger elegant over mot kortsiden, mottar jubel fra de andre på laget. Hun ser at han er i ferd med å bli noe mer enn sine ti år, noe har skjedd med ham, hun ser at uvørenheten hans er borte, ubalansen er ikke der mer, han vet det ikke selv, i alle fall kan han ikke sette ord på det, men han vokser nå. Det er ikke lenge igjen.

Hun griper Sebastian i den venstre hånden når de svinger ut døren fra stadion og møter grusen på gangveien langs Middelthuns gate. Selv har han slengt hockeykølla og skøytene over den høyre skulderen, han er svett og glad:
– Mamma, så du det siste målet? Så du det?
Cecilie nikker, svarer mhm. Det mørkner fort. Det er ikke lange biten opp til Majorstukrysset, men hun føler seg avmektig sliten. Sebastian er sterkere enn henne, hun kjenner at han drar i henne, han går for fort. Hun slipper hånden hans, han fortsetter på egenhånd et godt stykke foran henne. Snart er de ved det første lyskrysset, der Middelthuns gate krysser Kirkeveien, det lyskrysset som alltid bruker så lang tid på å skifte til grønt, krysset der folk blir stående og se rett fram, ingen snakker med hverandre, alle venter på grønt, alle skal et annet sted. Det er ikke lange biten igjen dit. Hun snur seg, kikker over skulderen, tilbake mot stadion.

Hun ser ei jente gjøre en slak, vakker piruett, snurrer rundt, ut med armene, ler en latter som kommer helt nede fra magen. Slik ja, Cecilie, så flink du er. Litt til, Cecilie. Sånn, ja! Nå greier du det! Det er ikke lenge igjen nå, Cecilie! Nå er det ikke lenge igjen! Men Cecilie, kan du ikke prøve litt til? Vi har sånn tro på deg, Cecilie. Prøv litt til. Nå skuffer du oss. Cecilie, jeg vet ikke hva jeg skal si. Anklager du meg? Du ville jo dette, du også. Jeg tar jo min del av det, Cecilie, du vet jo det, det er bare så masse… så masse nå, det er ikke lenge igjen så blir det mer tid. Ikke lange biten igjen nå, Cecilie. Kan du ikke prøve litt til? Du som er så flink jente?

Sebastian står allerede ved lyskrysset, det er rødt, som vanlig. Så sterk han virker. Vipper med støvlene og har full kontroll. Han har fortsatt det der blikket som bare tiåringer har, snart her, snart der, snart så fokusert at det tidvis er ubehagelig, mange spørsmål i det blikket. Mange spørsmål om hvorfor. Det er ikke lenge igjen nå, til spørsmålene blir såre, skarpere. Hun tenker: Nå er det ikke lenge igjen. Hun tenker det om igjen og om igjen mens bilene suser forbi: Snart kommer alle spørsmålene. Om hvorfor. Om når det ble bestemt. Ja, når var det egentlig du bestemte deg, Cecilie? Hvor lenge før jul? Du satt jo bare der. Du sa ingenting. Nå skuffer du meg virkelig. Du satt bare der, rundt julemiddagen med alle oss som vil deg bare godt, og du visste det hele tiden. Og alle de der Instagram-bildene, Cecilie. Sebastian, gå på rommet ditt. Se på oss, Cecilie.
– Kom nå, mamma, det er grønt! sier Sebastian, han står midt i krysset:
– Du må forte deg! Snart blir det rødt, det er ikke lenge igjen!

20-bussen tar dem igjen ved krysset til Arbos gate. Hvor går egentlig 20-bussen? Hun forsøker å skjelne folk bak de duggete rutene der inne, hvordan de er kledt, hvilke ansikter de har. Sebastian traver videre, hun er irritert. Var det den sigaretten? Du burde ikke røke, Cecilie. Det gjør deg så umedgjørlig. Stump nå den sigaretten, Cecilie. Dette tar seg virkelig ikke ut.

Han står som avtalt med nødblinkerne på tett inntil det siste lyskrysset rett ved Majorstuhuset, de venstre hjulene vrengt opp på kanten. Han gjør alltid det, tar seg til rette. Det var det hun falt for ved ham. At han tok seg så skamløst til rette. 20-bussen venter på grønt tvers over. Det er ikke lange biten. Hun vet at hun har et Ruter-kort med penger på et sted i skuldervesken. Han åpner bagasjelokket innenfra, Sebastian slenger skøytene og ishockeykølla inn, smekker lokket på plass, setter seg myk og svett inn i baksetet, hun smetter inn foran.
– Bra med dere?
– Ja.
– Har du røkt?
– Nei.
20-bussen står i filen ved siden av, det er ikke lange biten over. Hun vet at hun har det Ruter-kortet et sted.
Det er rødt.
– Cecilie. Ikke lyv for oss. Du har røkt.
Det blir grønt.
Han har satt på Bing Crosby, «Silver Bells» fyller bilkupeen. Marco, du er trettifire år gammel, og du spiller Bing Crosby.
Hvem er det Bing Crosby synger duett med? Hvem er det som har andrestemmen?
Hun har hørt det en gang.
Hvem som har den andrestemmen.
Crosbys stemme er som fløte.

«Ring a ling», synger han.
«Ring a ling» svarer hun.
«Hear them ring» synger han.
«Ting a ling» svarer hun.

20-bussen forsvinner.
Han trår på gassen, svinger til venstre opp Schønings gate.
Snart er de hjemme.
Det er ikke lange biten igjen nå, så er de endelig hjemme.