Hun tenkte på sommer på kjøkkenet hos bestemor. Med kavring og surmelk, og ubegrensede mengder med sukker. De gråblanke sporene av sukkerkorn i den tykke, hvite melken, når sukkerkornene har løst seg opp. Og de to, hun og han, snakker om høye himler, om musikk, og om bøker. Og hun leser bøker, og hun leser ham. Innpust. Utenfor brenner julelysene mot en svart himmel. Og inne brenner de, med alt de skaper sammen, for det er akkurat det de gjør. De skaper noe. De møtes i et langsomt, brennende inferno. Det er de som er de varme hjertene. Og hun snakker om de gråblanke sporene etter sukkerkorn i den tykke, hvite melken. Og han drikker grådig av formuleringene hennes. Nyansene hennes. Og han fyller på med sitt. Sporene av sukkerkorn som sitter i den faste melka den gang – den gang hun er veldig ung i livet. Håret hennes er lyst. Kanskje enda lysere enn hva det er nå. Kavringen knaser mellom kjevene hennes. Og håret hennes! Han er fullstendig fortapt i håret hennes. Du vet hele tiden hva jeg mener, sier hun. Som i at jernrake er et godt ord. Eller om jeg sier solspillet i en bregne, så spør du om jeg mener som i at lyset treffer en bregne som er utsprunget eller ikke, skjønner du? Ja. Det er nesten ikke nødvendig å svare ja. For hun vet at hun har rett. Og hun fortsetter: Jeg tenker på skinnende, rennende overflater, kuleformet, sterke farger som man nesten blir blendet av, fordi øyet utvides av sanseinntrykket, sperres opp et øyeblikket, du vet når det er så intenst at du bare ser bruddstykker, og det er ikke ikke punktum i henne, og det er dyp pust i ham.

Finnes også innlest som lydreise i podkasten min.

– Neimmen, er det deg! Så godt det er å så deg! Du ser godt ut!
– Takk, det gjør virkelig du også! Har det skjedd noe?
– Ja, vet du, det har det sannelig! Jeg har møtt ei helt fantastisk dame, ja, det skjedde for en stund tilbake, skjønner du, nå skal du høre, det var på en fest, og så fikk vi litt sånn tilfeldig øye på hverandre, og så kom hun bare bort til meg, og da var det hele i gang, javisst, det var en slags kjærlighet, og hun hadde et sånt smil, og en sånn fantastisk utstråling, deretter sa det bare kabang, vet du, ja, du vet sånn som det av og til gjør når to sjeler møtes på den måten og så ringte hun meg dagen etterpå, og plutselig, vet du, så var vi bare et par. Hvordan er det med deg?
– Jo, jeg har det fint når jeg ser at du har det godt, og…
– Ja, jeg visste jo at du ville bli glad, vi kjenner hverandre så godt, vet du, det er jo slik med venner som kan stole på hverandre, og denne kvinnen, jo jeg kan virkelig stole på henne, hun omgir seg med en sånn lojalitet og en sånn styrke, det virker kanskje som store ord, men jeg har jo vært borti litt av hvert, hehe, og jeg lurer litt på hvor vi skal ha bryllupet, det kommer kanskje som en overraskelse, men vi har allerede bestemt oss for å gifte oss, og det er jo det beste å gjøre det om sommeren, er det ikke, men si meg, hvordan går det med ditt kjærlighetsliv?
– Jo, jeg er forelsket. Har vært det lenge.
– Sier du det? Men jøss, så hyggelig! Gratulerer! Ja, jo, altså, for min egen del, dette med bryllup, det blir jo dyrt, men kanskje ikke, vi kunne jo gjøre det enkelt, jeg leste noe om en seter som står åpen høyt der oppe på fjellet, og tenk om jeg kunne få henne med opp dit, vi kunne jo ta med soveposer og bare ha bryllupsnatta i den setra, jasså, er du forelsket, i hvem da, men neste år må jeg seriøst tenke på nytt hus, eller rettere sagt vi, da, vi er jo et par nå, hun og jeg, og så er det dette med barn, jeg har jo en fra før, men hun sier at hun godt kunne tenke seg barn sammen med meg, vet du, hun er så sjarmerende, det er litt rart, det der, hvordan man plutselig bare oppdager hverandre, tanta mi sier at det samme skjedde mellom henne og onkel, og det er litt rart at lykken skulle smile akkurat nå, og akkurat her, tenk, nei vet du, jeg står bare her og smiler, det er vanvittig, jeg føler meg som et nytt menneske, og du skal ha stor takk for at du er nettopp den du er, for det er som jeg alltid har sagt, utengodevennergreiermanikkemye ogdeterveldigfintåværesålykkelig.
– Veldig lenge, faktisk. I deg.
– Jasså, sier du det, hehe, jeg hører en alarm, det er visst bilalarmen min, jeg tror jeg må gå.