Kategoriarkiv: Rare samtaler

Det er noe vi leter etter

Publisert av
Svar

På rødt i Jens Bjelkes gate blir jeg tilsnakket av en fortvilet representant for Hare Krishna-bevegelsen. Med flagrende, hvit kjortel og plastblomster rundt halsen sier han:
– Jeg spør rett ut: Har du funnet det?
Og jeg kikker i bakken, for jeg lurer på om han har mistet noe, jeg står der med bøyd hode og leter, hva er det vi leter etter, er det et kronestykke eller er det et fyrtøy eller et støpsel eller et fenderbeslag, og han sier:
– Du trenger ikke bøye deg i skam. Det er slett ikke alle som har funnet det. Det er så mange som leter, tiden er forvirret, sier han.
Og jeg vet fortsatt ikke hva vi leter etter, men retter blikket opp igjen, og kommer ikke på noe annet å si enn:
– Ja, det er harde tider.
– Hare, hare, svarer han.
– Ja. Beinharde, sier jeg.
Og han kommer nærmere, han er en close-talker, jeg kjenner den søte duften av brente valmuer fra Birkelunden, en duft som henger igjen i det lyse stoffet han har svøpt seg i, det er en velkjent duft på Grünerløkka, den, sammen med lukten av nittitre kaffesorter som er håndplukket av fattigfolk og hjemmebrent av de kredittverdige, de som sier at det er kaffe vi skal leve av etter den siste oljen, det og barbersaker og sykler uten gir. Han ser på meg med pumpende pupiller:
– Mann, du har skjønt det. Det har gått for langt.
– Har’e?
– Hare, hare.
Samtalen går i stå, den skal ikke flere steder, jeg må gå, jeg bare finner på noe og nikker mot en rød buss jeg ikke skal ta:
– Nei, jo, altså, så… Du får har’e.
– Hare, hare, svarer han, og vi skilles.
Det er noe vi leter etter. Hver på vår kant. Vi vet ikke hva vi leter etter, men det trenger ikke være store greiene vi leter etter, det kan være noe så enkelt som en vingmutter eller en penn eller hva vet jeg.

Beauforts vindskala

Publisert av
2

Det var om høsten.
Hun la seg på magen, spredte kjønnsleppene ut til sidene med fingrene på den venstre hånden. Lot ham se. Bare et kort øyeblikk. Så snudde hun seg rundt, satte seg over ham, lekte med kjønnet hans mens hun snakket om vinden utenfor. Hun var flink til å snakke om vinden. Hun kunne alle vindstyrkene, alt fra vindstille (røyken stiger rett opp, sjøen er speilblank), via frisk bris (småtrær med løv begynner å svaie, på vann begynner bølgene å toppe seg, sjøsprøyt fra toppene kan forekomme) fram mot sterk storm tretti meter per sekund (meget sjelden, følges av store ødeleggelser, sjøen er fullstendig dekket av lange, hvite skumflak som ligger i vindens retning, overalt blåser bølgekammene til frådelignende skum, sjørokket nedsetter synsvidden) og helt opp mot orkan, trettito meter per sekund og over (uvanlig store ødeleggelser, sjøen er fullstendig hvit av drivende skum). Alt over er orkan. Om det er femti meter per sekund, samma det: Det er orkan.

– Hører du hvor nær vinteren er? spurte hun lavt. Da det brått og rytmisk gikk for ham, holdt hun ham tett og fast med hendene, ventet ikke på svar, begge hendene rundt ham i mørket mens han fylte hele rommet med høye rop. Etterpå gråt de stille sammen, det var i ettertid uklart hvem som begynte.

Han kunne ikke ha sovet lenge. Det kan ha dreid seg om et kvarter, ikke mer. Hun lå med ansiktet vendt mot ham i grålysningen. Det høyre beinet hadde hun snodd rundt hans venstre. Han kunne kjenne at hun onanerte seg selv med den høyre hånden, fortere og fortere før hun trakk seg sammen i harde rykninger og dro foten hans tettere mot seg midtveis i orgasmen, full storm tjuefem meter per sekund (rullingen blir tung og støtende, synsvidden nedsettes.)
– Du kommer til å savne meg, hvisket hun roligere ved lett bris (løv og småkvister rører seg, vinden strekker lette flagg og vimpler).
– Det har jeg gjort lenge, svarte han på utpust og svak vind tre meter per sekund (små korte, men tydelige bølger med glatte kammer som ikke brekker).
Og nå regnet det.

Mea culpa, tredje tagning

Publisert av
Svar

Med et mykt smell slo presten til side luken i det dunkle skrifteburet. Bak gitteret skimtet han profilen av et mannsansikt. Kort skjegg. Frakkekrage brettet opp langs haken, vått ansikt etter den tidlige aftenens regnvær. Prestens stemmen var mild. Han var alltid mild, det var hans stil:

«I den hellige jomfrus navn, Guds mor og vår sterke klippe av tro tvers gjennom de opprørte hav av synder og fristelser, hva kan jeg hjelpe Dem med?»

 

«Fader, jeg har syndet, nok en gang har de hjemsøkt meg, disse tankene.
«Fortell om synden.»
Mannen bak gitteret kremtet. Nølte.
«Det er… Det er de grusomste av tanker. De vil ikke tro meg, Fader, De kommer til å fordømme meg. Det er forferdelig.
Presten trakk pusten, slapp den ut igjen med et sukk:
«Nå skal De bare fortelle.»

Mannen bak gitteret svelget, med skjelv i stemmen:

«Jeg ville naturligvis aldri våge å fortelle henne det. Men jeg fantaserer ennå om henne. Husker hun ennå den gangen vi elsket midt på stuegulvet? Det var helg og vi hadde så veldig, veldig lyst. Hun omsluttet meg, vått og varmt og intenst, hun hadde akkurat kommet selv, korte og dype hikst – hun pleide alltid å komme med slike lyder, som ble langtrukne når nytelsen slapp taket i henne. Jeg smiler når jeg tenker på det. Ja, Fader, jeg smiler, og skammer meg. Hun var så ekstremt uforbeholden. Og der lå hun, midt på stuegulvet, og kikket meg dypt inn i øynene mens hun hvisket smilende og halvhøyt: ‘Kom for meg, kom, slik ja, kom for meg, bare kom…’ Grep rundt meg, holdt meg fast, kjærtegnet brystkassen min, skrapet i den med neglene – og hele tiden dette oppmuntrende smilet og den uforbeholdne stemmen, rolig og oppmuntrende: ‘Kom for meg, bare kom…’ Og i samme øyeblikk som jeg kom, dirrende og åpent sprutende inn i henne, med øynene hennes festet i mine, følte jeg voldsom lykke. Dette smilet hennes, stemmen som oppmuntret meg, som drev meg videre, rolig og bestemt: ‘Ja, sånn ja, kom, ja, sånn… ‘ En sterk følelse av intens og vibrerende lykke. Jeg tenker ofte på dette øyeblikket når jeg onanerer. Følelsen av uforbeholdenhet. Men jeg ville naturligvis aldri finne på å si det til henne. Og denne ryggtavlen hennes. Og den nakken. Min skaper, jeg savner den nakken. Fader, jeg har syndet.»

Det var dampende varmt bak gitteret. Noen hadde tent et lys ved sakristiet, det luktet svidd stearin og visnet løv fra stengulvet. Mannen bak gitteret gråt. Presten sukket hørbart, korset seg:
«Dominus noster Jesus Christus te absolvat, et ego auctoritate ipsius te absolvo ab. Amen. Men ha meg unnskyldt. Dette er tredje gang De er her. Var vi ikke enige sist om at De bare kunne sende henne en tekstmelding?»

Skrevet til litteraturtidsskriftet Bøygen, november 2024, illustrasjonen er laget av Alba Falch Nesheim. Finnes også innlest som lydhistorie.