Kategoriarkiv: Rare samtaler

Briskeby Blues, 2017-varianten

Publisert av
Svar

Seinhøst. Jeg merker det tydelig: Det lukter brent på Briskeby nå. Men det er ikke noe farlig. Loeffelman, privatpraktiserende psykolog i Holtegaten med alle rettigheter siden 1977, fyrer i peisen. Han har importert to paller hickory fra Laos, de kom med fraktebåt til Vippetangen i går, og nå dufter det svidd regnskog helt opp til Løvenskioldsgate. «Brenner bedre enn bjørk, noe skal man da unne seg på en varslet regnværsdag når man har hatt et godt likningsår!» roper han ned til meg på gaten fra balkongen, han har slått røkejakken om skuldrene. «Fælt med de unge, vet du», fortsetter han, «oljekrise og greier, ungdommen renner ned dørene her med mørke tanker og identitetskrise: Hvem er man egentlig, uten penger? Og jeg må jo, som fagmann, ærlig si dem at det ser mørkt ut!» sier Loeffelman, hutrer i røkejakken, hilser til farvel og lukker smijernsdøren til balkongen.

Oppe ved Lille Frogner Allé kommer ettermiddagsregnet sigende gatelangs som en sørgmodig, trøstesløs hund. Ørnulf Underland med nyfruen er akkurat ferdig med rypejakta på Filefjell for i år, ser jeg: Nå henger tjueåtte ryper til mørning i galger fra mønet på den østre kortveggen, de ligner på brunspettede hvite bowlingkjegler som svever mot en mørknende avgrunn. Det er selvsagt ingen avgrunn, det finnes ikke avgrunner på vestkanten, det er bare verandaen av norditaliensk skifer som mørkner kledelig av regnværet.

Noen av førstereisguttene på Tesla øverst i Nordraaksgate har fått kalde føtter, sies det. De har hørt at batterier svekkes i kulden, og nå sitter de og leser bruksanvisning og garantivilkår og langtidsvarsel med rekkeviddeangsten som en økende hyling i ørene. Men utover dette er alt som det skal. Nå kan vel egentlig vinteren bare komme.

Att og fram er like langt

Publisert av
1

Optikeren min gjorde meg, under en rutinemessig linsekontroll for en tid tilbake, oppmerksom på en flekk inne på det venstre øyet. Hun sendte meg sporenstreks til fastlegen min, som hadde dratt på afrikansk trommekurs og var erstattet av en fast vikarlege utsendt i turnus fra Drøbak. Denne kikket meg lenge inn i øynene før han sa:
— Splitter pine. Jeg lurer på om dette er habilitatis vulgaris. Et øyeblikk.
Så forsvant han. Jeg følte meg i utgangspunktet ganske pigg, men ved tanken på å ha habilitatis vulgaris, noe jeg ikke visste hva var, men det måtte være noe farlig, begynte det å svimle for meg, blodet kokte i ørene, og det prikket under fotsålene.
Doktoren kom tilbake med en kollega, en eldre herre fra de øvre etasjer med prustende nesebor der det tøt ut stritt, klebrig gammelmannshår. Sammen satte de seg på kne og kikket meg i øynene.
— Kan det være habilitatis vulgaris? spurte den unge.
— Nei, det er vel snarere vox cantabilis parus major, svarte den eldre. Så stod de slik en stund:
— Lorem ipsum dolor sit amet?
— Absolutt ikke. Consectetur adipisci tempor incidunt ut labore et dolore magna aliqua veniam, i all evighet, amen.
De konkluderte etter en stund med at det var optikeren som hadde sett feil. Det var altså hennes øyne det var noe galt med, og ikke mine. Men hva er det som er så mye bedre med dét?
Da jeg gikk derfra, prikket det fortsatt under fotsålene, og jeg skalv på hendene. Men alt jeg tryglet og bad: Det må man ha en egen separat legetime for, og det kunne jeg ikke få før fastlegen var tilbake og hadde funnet seg selv.

Nå, noen år senere, har prikkingen under fotsålene omsider gitt seg, men jeg har til gjengjeld begynt å se litt dårligere på det venstre øyet.

Det er noe vi leter etter

Publisert av
Svar

På rødt i Jens Bjelkes gate blir jeg tilsnakket av en fortvilet representant for Hare Krishna-bevegelsen. Med flagrende, sommerhvit kjortel og plastblomster rundt halsen sier han:
– Jeg spør rett ut: Har du funnet det?
Og jeg kikker i bakken, for jeg lurer på om han har mistet noe, jeg står der med bøyd hode og leter, hva er det vi leter etter, er det et kronestykke eller er det et fyrtøy eller et støpsel eller et fenderbeslag, og han sier:
– Du trenger ikke bøye deg i skam. Det er slett ikke alle som har funnet det. Det er så mange som leter, tiden er forvirret, sier han.
Og jeg vet fortsatt ikke hva vi leter etter, men retter blikket opp igjen, og kommer ikke på noe annet å si enn:
– Ja, det er harde tider.
– Hare, hare, svarer han.
– Ja. Beinharde, sier jeg.
Og han kommer nærmere, han er en close-talker, jeg kjenner den søte duften av brente valmuer fra Birkelunden, en duft som henger igjen i det lyse stoffet han har svøpt seg i, det er en velkjent duft på Grünerløkka, den, sammen med lukten av nittitre kaffesorter som er håndplukket av fattigfolk og hjemmebrent av de kredittverdige, de som sier at det er kaffe vi skal leve av etter den siste oljen, det og barbersaker og sykler uten gir. Han ser på meg med pumpende pupiller:
– Mann, du har skjønt det. Det har gått for langt.
– Har’e?
– Hare, hare.
Samtalen går i stå, den skal ikke flere steder, jeg må gå, jeg bare finner på noe og nikker mot en rød buss jeg ikke skal ta:
– Nei, jo, altså, så… Du får har’e.
– Hare, hare, svarer han, og vi skilles.
Det er noe vi leter etter. Hver på vår kant. Vi vet ikke hva vi leter etter, men det trenger ikke være store greiene vi leter etter, det kan være noe så enkelt som en vingmutter eller en penn eller hva vet jeg.