Kategoriarkiv: Rare samtaler

Hashtag lykkelig

Publisert av
2

– Neimmen, er det deg! Så godt det er å så deg! Du ser godt ut!
– Takk, det gjør virkelig du også! Har det skjedd noe?
– Ja, vet du, det har det sannelig! Jeg har møtt ei helt fantastisk dame, ja, det skjedde for en stund tilbake, skjønner du, nå skal du høre, det var på en fest, og så fikk vi litt sånn tilfeldig øye på hverandre, og så kom hun bare bort til meg, og da var det hele i gang, javisst, det var en slags kjærlighet, og hun hadde et sånt smil, og en sånn fantastisk utstråling, deretter sa det bare kabang, vet du, ja, du vet sånn som det av og til gjør når to sjeler møtes på den måten og så ringte hun meg dagen etterpå, og plutselig, vet du, så var vi bare et par. Hvordan er det med deg?
– Jo, jeg har det fint når jeg ser at du har det godt, og…
– Ja, jeg visste jo at du ville bli glad, vi kjenner hverandre så godt, vet du, det er jo slik med venner som kan stole på hverandre, og denne kvinnen, jo jeg kan virkelig stole på henne, hun omgir seg med en sånn lojalitet og en sånn styrke, det virker kanskje som store ord, men jeg har jo vært borti litt av hvert, hehe, og jeg lurer litt på hvor vi skal ha bryllupet, det kommer kanskje som en overraskelse, men vi har allerede bestemt oss for å gifte oss, og det er jo det beste å gjøre det om sommeren, er det ikke, men si meg, hvordan går det med ditt kjærlighetsliv?
– Jo, jeg er forelsket. Har vært det lenge.
– Sier du det? Men jøss, så hyggelig! Gratulerer! Ja, jo, altså, for min egen del, dette med bryllup, det blir jo dyrt, men kanskje ikke, vi kunne jo gjøre det enkelt, jeg leste noe om en seter som står åpen høyt der oppe på fjellet, og tenk om jeg kunne få henne med opp dit, vi kunne jo ta med soveposer og bare ha bryllupsnatta i den setra, jasså, er du forelsket, i hvem da, men neste år må jeg seriøst tenke på nytt hus, eller rettere sagt vi, da, vi er jo et par nå, hun og jeg, og så er det dette med barn, jeg har jo en fra før, men hun sier at hun godt kunne tenke seg barn sammen med meg, vet du, hun er så sjarmerende, det er litt rart, det der, hvordan man plutselig bare oppdager hverandre, tanta mi sier at det samme skjedde mellom henne og onkel, og det er litt rart at lykken skulle smile akkurat nå, og akkurat her, tenk, nei vet du, jeg står bare her og smiler, det er vanvittig, jeg føler meg som et nytt menneske, og du skal ha stor takk for at du er nettopp den du er, for det er som jeg alltid har sagt, utengodevennergreiermanikkemye ogdeterveldigfintåværesålykkelig.
– Veldig lenge, faktisk. I deg.
– Jasså, sier du det, hehe, jeg hører en alarm, det er visst bilalarmen min, jeg tror jeg må gå.

Briskeby Blues, 2017-varianten

Publisert av
Svar

Seinhøst. Jeg merker det tydelig: Det lukter brent på Briskeby nå. Men det er ikke noe farlig. Loeffelman, privatpraktiserende psykolog i Holtegaten med alle rettigheter siden 1977, fyrer i peisen. Han har importert to paller hickory fra Laos, de kom med fraktebåt til Vippetangen i går, og nå dufter det svidd regnskog helt opp til Løvenskioldsgate. «Brenner bedre enn bjørk, noe skal man da unne seg på en varslet regnværsdag når man har hatt et godt likningsår!» roper han ned til meg på gaten fra balkongen, han har slått røkejakken om skuldrene. «Fælt med de unge, vet du», fortsetter han, «oljekrise og greier, ungdommen renner ned dørene her med mørke tanker og identitetskrise: Hvem er man egentlig, uten penger? Og jeg må jo, som fagmann, ærlig si dem at det ser mørkt ut!» sier Loeffelman, hutrer i røkejakken, hilser til farvel og lukker smijernsdøren til balkongen.

Oppe ved Lille Frogner Allé kommer ettermiddagsregnet sigende gatelangs som en sørgmodig, trøstesløs hund. Ørnulf Underland med nyfruen er akkurat ferdig med rypejakta på Filefjell for i år, ser jeg: Nå henger tjueåtte ryper til mørning i galger fra mønet på den østre kortveggen, de ligner på brunspettede hvite bowlingkjegler som svever mot en mørknende avgrunn. Det er selvsagt ingen avgrunn, det finnes ikke avgrunner på vestkanten, det er bare verandaen av norditaliensk skifer som mørkner kledelig av regnværet.

Noen av førstereisguttene på Tesla øverst i Nordraaksgate har fått kalde føtter, sies det. De har hørt at batterier svekkes i kulden, og nå sitter de og leser bruksanvisning og garantivilkår og langtidsvarsel med rekkeviddeangsten som en økende hyling i ørene. Men utover dette er alt som det skal. Nå kan vel egentlig vinteren bare komme.

Att og fram er like langt

Publisert av
1

Optikeren min gjorde meg, under en rutinemessig linsekontroll for en tid tilbake, oppmerksom på en flekk inne på det venstre øyet. Hun sendte meg sporenstreks til fastlegen min, som hadde dratt på afrikansk trommekurs og var erstattet av en fast vikarlege utsendt i turnus fra Drøbak. Denne kikket meg lenge inn i øynene før han sa:
— Splitter pine. Jeg lurer på om dette er habilitatis vulgaris. Et øyeblikk.
Så forsvant han. Jeg følte meg i utgangspunktet ganske pigg, men ved tanken på å ha habilitatis vulgaris, noe jeg ikke visste hva var, men det måtte være noe farlig, begynte det å svimle for meg, blodet kokte i ørene, og det prikket under fotsålene.
Doktoren kom tilbake med en kollega, en eldre herre fra de øvre etasjer med prustende nesebor der det tøt ut stritt, klebrig gammelmannshår. Sammen satte de seg på kne og kikket meg i øynene.
— Kan det være habilitatis vulgaris? spurte den unge.
— Nei, det er vel snarere vox cantabilis parus major, svarte den eldre. Så stod de slik en stund:
— Lorem ipsum dolor sit amet?
— Absolutt ikke. Consectetur adipisci tempor incidunt ut labore et dolore magna aliqua veniam, i all evighet, amen.
De konkluderte etter en stund med at det var optikeren som hadde sett feil. Det var altså hennes øyne det var noe galt med, og ikke mine. Men hva er det som er så mye bedre med dét?
Da jeg gikk derfra, prikket det fortsatt under fotsålene, og jeg skalv på hendene. Men alt jeg tryglet og bad: Det må man ha en egen separat legetime for, og det kunne jeg ikke få før fastlegen var tilbake og hadde funnet seg selv.

Nå, noen år senere, har prikkingen under fotsålene omsider gitt seg, men jeg har til gjengjeld begynt å se litt dårligere på det venstre øyet.