Optikeren min gjorde meg, under en rutinemessig linsekontroll for en tid tilbake, oppmerksom på en flekk inne på det venstre øyet. Hun sendte meg sporenstreks til fastlegen min, som hadde dratt på afrikansk trommekurs og var erstattet av en fast vikarlege utsendt i turnus fra Drøbak. Denne kikket meg lenge inn i øynene før han sa:
— Splitter pine. Jeg lurer på om dette er habilitatis vulgaris. Et øyeblikk.
Så forsvant han. Jeg følte meg i utgangspunktet ganske pigg, men ved tanken på å ha habilitatis vulgaris, noe jeg ikke visste hva var, men det måtte være noe farlig, begynte det å svimle for meg, blodet kokte i ørene, og det prikket under fotsålene.
Doktoren kom tilbake med en kollega, en eldre herre fra de øvre etasjer med prustende nesebor der det tøt ut stritt, klebrig gammelmannshår. Sammen satte de seg på kne og kikket meg i øynene.
— Kan det være habilitatis vulgaris? spurte den unge.
— Nei, det er vel snarere vox cantabilis parus major, svarte den eldre. Så stod de slik en stund:
— Lorem ipsum dolor sit amet?
— Absolutt ikke. Consectetur adipisci tempor incidunt ut labore et dolore magna aliqua veniam, i all evighet, amen.
De konkluderte etter en stund med at det var optikeren som hadde sett feil. Det var altså hennes øyne det var noe galt med, og ikke mine. Men hva er det som er så mye bedre med dét?
Da jeg gikk derfra, prikket det fortsatt under fotsålene, og jeg skalv på hendene. Men alt jeg tryglet og bad: Det må man ha en egen separat legetime for, og det kunne jeg ikke få før fastlegen var tilbake og hadde funnet seg selv.

Nå, noen år senere, har prikkingen under fotsålene omsider gitt seg, men jeg har til gjengjeld begynt å se litt dårligere på det venstre øyet.

– Pappa, kan vi ikke gå over nå?
– Nei, vi må vente på grønn mann. Vi må alltid vente på grønn mann.
– Pappaaa. Det er så kjedelig.
– Det hjelper ikke. Vi må vente på grønn mann. Det er viktig å lære.
– Jammen, pappaaa. Alle andre går jo over. Det er jo ikke biler nå.
– Det hjelper ikke. Vi må vente på grønn mann.
– Åh-e. Nå går det enda fler over. Og enda fler. Se. Åh-e.
– Jeg skal fortelle deg hvem det er som går på rødt. Det er de lovløse, de som ikke vil innordne seg, de ulydige som tror at livet er en lek, dette er de uansvarlige, hvis de kom til makten ville alt være lov, hvordan skulle det gå, dette er folk som gir blanke blaffen i systemer og lovverk, de som snyter på skatten og ler av det, de som går på rødt er snylterne blant oss, kunstnere og anarkister og gratispassasjerer og hjemmebrennere, depraverte individer som tror at alt kretser rundt dem, motbydelig er det, folk som sniker seg unna fellesskapet og turer frem, uten tanke på at hvis alle var som dem ville systemet kollapse, det vi omhyggelig har bygd opp som samfunn ville rakne og falle fra hverandre, dette er forfall i praksis, vi må ha rammer i tilværelsen, vi må ha noe å forholde oss til, vi kan ikke bare gjøre som vi vil.
– Men pappa, nå er…
– Vi kan ikke holde på slik, vi må oppføre oss konsistent og forutsigbart, vi kan ikke bare drive på og drive på, det er slik verden kommer til å gå under, vi må holde sammen mot krefter som vil oppheve lover og…
– Men pappaa!!
– Ja, hva er det?
– Det var grønt. Nå er det rødt igjen. Åh-e.