Kategoriarkiv: Rare samtaler

Opptrinn mellom Stortinget og Majorstuen

Publisert av
2

T-banevogna er fullstappet ved Stortinget, jeg skritter inn og blir stående inneklemt mellom to kvinner og en mann, alle i avslutningsfasen på en samtale, den ene av kvinnene, den yngste, har rennende maskara på skrå ned det venstre kinnet:
– Så, nei, det blir ingen bra jul i år.
Vi står tett, vi fire. Det lukter en merkelig blanding av tørr syrin og fuktig skogbunn.
Den andre kvinnen snor høyre hånds fingre gjennom håret til den yngste:
– Du. Det gjør vondt å høre.
Mannen:
– Det var virkelig vondt. Jeg visste virkelig ikke at det var sånn det var.
Den første kvinnen:
– Det var i alle fall godt å få sagt det. Jeg var så redd for å si det.
Mannen stryker seg selv over skjeggstubbene:
– Fint at du sa det til oss. Vi er her.

Jeg har ikke noe med den der samtalen å gjøre. Jeg kjenner ingen av dem. Hvor langt er det opp til National? Et minutt? To? Gråten hennes har stilnet ved National, vognsettet stanser mykt inntil perrongen. Enkelte vognførere er mer erfarne enn andre, man kjenner det på måten de bremser på: Denne har gjort dette mange ganger før, rykket i vognen er knapt merkbart når den stanser. Døren sklir opp, hun tar et langt steg forover; på National er det en stor glipe mellom utgang og perrong:
– Sees andredag, da.
– Ja, svarer den andre kvinnen, – ta vare på deg selv så lenge.
– Dere er de beste, ass, sier hun og ler en sånn latter som når bestevenner har inngått en pakt. Den andre kvinnen og mannen smiler og løfter håndflatene til farvel. Vognføreren lukker døren, setter vognsettet i gang med et mykt rykk.

Hvor langt er det opp til Majorstuen? To minutter? Tre? Smilene til de to gjenværende har visnet ved Majorstuen, vognsettet stanser mykt inntil perrongen. Vognføreren er meget erfaren, det er det ingen tvil om. Jeg skritter ut.
Vognføreren lukker ikke dørene før det er høyst nødvendig, jeg hører at hun sier til ham:
– Du, det der, om andredag… Jeg vet hva hun egentlig vil.
– Jeg så det. Du vet, jeg…
Mer hører jeg ikke. Jeg skal av. Jeg har ikke noe med den der samtalen å gjøre. Jeg kjenner ingen av dem. Så setter togsettet fart. Vognføreren er svært erfaren, det er det ingen tvil om.

Underveis

Publisert av
3

Radioen spiller «Stuck on you» med Lionel Richie. Jeg husker den låta. Kommer jeg hjem nå?

En venn av meg – han trekker pusten:
– Jeg er bekymret for flere av dem rundt meg.
– Flere av dem? Rundt deg? spør jeg, kaffen er passende.
– Flere av dem. Det som var livssterke unge kvinner henfaller til fortiden, faller inn i folden, blir som sine forstokkede mødre.
– Forstokkede?
– Forstokkede. Du har sett dem. Du skriver jo om dem. Gjendikter dem.
– Ja. Eller. Nei. Nei!
– Og mannfolka. Menn som hadde storslagne drømmer om noe mer for ti år siden, de står i dag og friserer tuja i oppkjørselen. Jeg har ikke en gang oppkjørsel.
– Misunner du dem det? spør jeg.
– På ingen måte, svarer han, – jeg ser den forpinte, dårlig skjulte angeren i blikket. Den skammelige tvilen som kommer: valgte jeg rett? Var det dette livet jeg skulle få? Og disse kvinnene…
– Du er for hard med dem, svarer jeg; jeg føler meg ovenpå.
– Du slo ikke til på det der tilbudet du fikk i fjor sommer? parerer han.
– Hvilket tilbud? spør jeg.
– Du vet hva jeg mener. Om å sitte ute i havgapet og dyrke tomater.
– Å, det.
– Ja, for det ble liksom ikke noe av det..?
– Næsj.
Samtalen fordunster, slett ikke på den ubehagelige måten når man ikke har noe å si, men mer slik det er når det ikke er mer å tilføye. Vi avslutter riktignok med å konstatere at tuja og tomater kan hvemsomhelst få til å gro, og at det er skrekkelig vulgært, for alle har råd til tuja, sier vi, men det er også det hele. Så går vi videre. Vi er underveis.

Selv Bibelen er underveis. Jeg har kjøpt to bibler i research-hensikt denne uken: både den nye 2011-utgaven, der Herrens budskap er omskrevet og sukret språklig, og den tradisjonelle 1930-utgaven, som har svidd seg inn i barnesinn og bøyd nakker i skam langs kirkebenkene. Ekspeditøren på Vivo i Akersgaten la ansiktet i alvorlige folder da jeg la 1930-utgaven av Herrens Ord på disken – det var bare ett eneste eksemplar igjen. Det var intet smil å spore ved disken, jeg forstod at jeg skulle lese i ydmykhet og muligvis i skam. Og jeg betalte i skam. Han fulgte meg med blikket ut døren, som for å forsikre seg selv om at jeg mente alvor: at jeg virkelig skammet meg. Jeg stormet ut i Lille Grensen, flerret plastikken av Herrens Ord, og leste meg skamfull gjennom Matteus’ femte kapittel tjueåttende vers mens Majorstuen-trikken skramlet og skrek i pensen: Jeg visste hvor jeg skulle, og det var ikke hyggelig lesning. Jeg rakk ikke den trikken, fårråsirresånn.

Det var mildere nede i gaten noen minutter tidligere:
– Det er stort sett bare denne «de» sender ut nå for tiden, smilte Nora som selger bøker på Eldorado Bok i Torggata og gav meg Guds ord av 2011. Jeg kjøpte en pannekake (de selger det der) på vei ut, bladde i dette nymotens svar på tidens gåter, nikket gjenkjennende: Jo, dette er da tilforlatelig! Men det var som sagt før jeg kjøpte skam-versjonen i Akersgaten. Og hvem er egentlig «de»?

Ikke desto mindre: Jeg må sette meg selv til side. Nye historier. Som skrivende menneske må jeg ha begge utgavene, både 2011 og 1930: Jeg sitter med nye manus, en ny bok tar form – kanskje er det en mann, kanskje er det en kvinne, jeg vet foreløpig ikke – men jeg må vite hva som kom til å prege ham. Hun. Dem. Hvor gikk det galt? Ble det noen ganger bedre, gikk det over, hjalp det å be Fader Vår på en mildere måte? Ble Gud i bedre humør i 2011? Jeg har ikke noe usnakket med Kirken Den Norske. Utmeldelsen leverte jeg i en alder av sytten år, og jeg sverget (Gud forby): Aldri et gudsord igjen. Det ble et løfte som det ble vanskelig å holde som voksen. Og i de nye manusene: Jeg er ikke en gang sikker på om Bibelen er svaret. Enn si spørsmålet.

Etterord:
Jeg ser forbløffet på kassalappene fra bibelkjøpene, og konstaterer at gudsord er en tanke dyrere i 2011 enn i 1930. Skam får man altså på billigsalg nå til dags. Litt som tuja. Det er skrekkelig vulgært. Radioen spiller «Stuck on you» med Lionel Richie. Jeg husker den låta. Kommer jeg hjem nå? Jo, jeg kommer.

Word

Publisert av
Svar

Fil >Nytt dokument

Dokument 1
Heisann.
Tror du jeg har glemt det? Du sa det. Jeg fikk klar melding: Du ville se meg gå til grunne. Slik sa du det:
– Deg vil jeg se gå til grunne! Jeg knapt vente!

Du ble et monster, av hevntørst, glefsende. Det fantes brått ikke bunn i deg. Du falt og falt, til bunnen i deg, og videre nedover, forbi bunnen.
Hvordan er det der nede? Mørket kler deg.
Åh. Jeg har forsøkt og forsøkt
å si unnskyld, men mest av alt
å unnskylde deg og ditt pregløse, sjarmløse hat.
Jeg har forsøkt å fargelegge deg
der det bare finnes et svart, bitende kaldt
uutholdelig mørke. Jeg har prøvd:
å formilde dine skrekkelige trekk, å sukre din surhet,
der du bare er konturløst fraværende. Og kald
av tilsynelatenhet. Forsvart deg.
Men det kom nye vinternetter, og i dag tenker jeg: Aldri mer.
Nå vandrer du rundt i den ørkenen, hevntørstig, leter etter nye oaser.

Vil du lagre endringene du foretok i Dokument 1?
Ikke lagre Avbryt Lagre

Fil >Nytt dokument

Dokument 2
Hei!
Det var fantastisk å se deg! Du virker lykkelig! Kaffe en dag?

Dæven, kor du lyg.

Publisert av
2

Den er forlengst over nå, denne sommeren. Jeg puster ut: Omsider. Jeg gikk som en tørst kamel i ørkenen i juli og lengtet etter at det skulle gå over. Den helsikes heten gatelangs, jeg kunne ikke utstå det, jeg leste værmeldingene og lette etter tegn på regnskyll – og dem var det få av. Men nå. Nå står regnvær rundt ethvert gatehjørne.

– En gang, unger, fantes det noe som het summetone.
– Hva var det for noe?
– Jo, det var en lyd vi måtte ha i telefonen før vi fikk ringe noe sted.
– Jaha. Hva slags lyd?
– En lyd. En pipelyd.
– Du tuller.
– Nei.
– Beskriv lyden, da.
– Den var sånn: dyyyyyyyyyyyy.
– Jaha.
– Dere tror meg ikke?
– Nei.
– Nei, nei. Men det var sånn.
– Jaha. Hahaha. Og da fikk dere liksom ikke ringe, hvis dere ikke hadde den lyden i telefonen?
– Riktig.
– Hahaha. Og hvem lagde den lyden?
– Aner ikke. Televerket, tror jeg.
– Haha. Dæven, kor du lyg.
– Det er en annen ting, også.
– Jaha. Og det er?
– En gang i tiden trodde ikke folk på klimaendringer.
– Haha.
– Jo, det er sant. Æ lyg ikke.
– Jaha.
– Ikke en gang Kåre Willoch trodde på det.
– Hahahahahaha! Du lyg. Dæven, kor du lyg.
– Nei.
– Dæven, kor du lyg. Willoch trudde liksom ikke på det. Dæven, du lyg.