Kategoriarkiv: Rare samtaler

Én dårlig og én god nyhet

Publisert av
1

Notat om grådighet

Hun ser på ham med en høytidelighet som får ham til å fryse. Han ligger i sengen, skjelver fortsatt ukontrollert, hun sitter på sengekanten og retter på blusen.
– Herregud, åh herregud. Det var det jeg var redd for. Hvor lenge har det pågått? sier han og setter seg opp i sengen.

Hun snakker formelt og nasalt nå, som den første gangen de møttes for to år siden. Det finnes ingen dirring i stemmen:
– Pågått? Husker ikke. Men ja, det var altså den dårlige nyheten. Jeg håper du kan slutte å gråte snart. Ja: Jeg har vært utro, og det var med overlegg og jeg er klink edru. Men så kommer vi altså til den gode nyheten: Jeg har bestemt meg for å tilgi meg selv, så jeg kommer med andre ord ikke til å gå fra deg.

Før forretten

Publisert av
1

Vi sitter ved bordet helt nederst.
Det er spiseplikt.
Derfor: Vi spiser.
Rugbrødet før forretten har kommet.
Han pirker i smøret:
– Det var en gang da jeg trodde på hva som helst! sier han og bryter av et stykke fra brødet vi har fått til bordet før forretten.
– Hva som helst? spør jeg.
Han tygger.
– Ja. Gud. Jesus. Sånne ting. Det som ble fortalt.
Han hører hva han selv sier, blir forlegen:
– Ja, ikke at jeg… Jeg har drukket vin. Nåja. Du…
Jeg kjenner ham. Han kjenner meg. Jeg sier ikke stort. Han sier ikke stort. Han prøver å glatte over det hele:
– Hun hadde vel rett i deler av det som… hun… sa..
– Sa?
– Som hun sa.
– Hva sa hun?
– At jeg var en skit.
– Sa hun det? spør jeg.
Han svarer ikke. Jeg bryter av et stykke av brødet:
– Sa hun det? At du var en skit?
Han nikker.
Servitøren kommer til bordet. Vi bestiller hvert vårt.
– Jeg kan ikke tro det, sier jeg.
– Ikke jeg heller, svarer han, – men det var en gang at jeg trodde på hva som helst.
– Hva som helst? spør jeg.
– Hva som helst. Gud. Jesus. Det som ble fortalt. Sånne ting.

Opptrinn mellom Stortinget og Majorstuen

Publisert av
2

T-banevogna er fullstappet ved Stortinget, jeg skritter inn og blir stående inneklemt mellom to kvinner og en mann, alle i avslutningsfasen på en samtale, den ene av kvinnene, den yngste, har rennende maskara på skrå ned det venstre kinnet:
– Så, nei, det blir ingen bra jul i år.
Vi står tett, vi fire. Det lukter en merkelig blanding av tørr syrin og fuktig skogbunn.
Den andre kvinnen snor høyre hånds fingre gjennom håret til den yngste:
– Du. Det gjør vondt å høre.
Mannen:
– Det var virkelig vondt. Jeg visste virkelig ikke at det var sånn det var.
Den første kvinnen:
– Det var i alle fall godt å få sagt det. Jeg var så redd for å si det.
Mannen stryker seg selv over skjeggstubbene:
– Fint at du sa det til oss. Vi er her.

Jeg har ikke noe med den der samtalen å gjøre. Jeg kjenner ingen av dem. Hvor langt er det opp til National? Et minutt? To? Gråten hennes har stilnet ved National, vognsettet stanser mykt inntil perrongen. Enkelte vognførere er mer erfarne enn andre, man kjenner det på måten de bremser på: Denne har gjort dette mange ganger før, rykket i vognen er knapt merkbart når den stanser. Døren sklir opp, hun tar et langt steg forover; på National er det en stor glipe mellom utgang og perrong:
– Sees andredag, da.
– Ja, svarer den andre kvinnen, – ta vare på deg selv så lenge.
– Dere er de beste, ass, sier hun og ler en sånn latter som når bestevenner har inngått en pakt. Den andre kvinnen og mannen smiler og løfter håndflatene til farvel. Vognføreren lukker døren, setter vognsettet i gang med et mykt rykk.

Hvor langt er det opp til Majorstuen? To minutter? Tre? Smilene til de to gjenværende har visnet ved Majorstuen, vognsettet stanser mykt inntil perrongen. Vognføreren er meget erfaren, det er det ingen tvil om. Jeg skritter ut.
Vognføreren lukker ikke dørene før det er høyst nødvendig, jeg hører at hun sier til ham:
– Du, det der, om andredag… Jeg vet hva hun egentlig vil.
– Jeg så det. Du vet, jeg…
Mer hører jeg ikke. Jeg skal av. Jeg har ikke noe med den der samtalen å gjøre. Jeg kjenner ingen av dem. Så setter togsettet fart. Vognføreren er svært erfaren, det er det ingen tvil om.