Kategoriarkiv: Tankerekker

Muligheter ved frokostbord

Publisert av
6

– Man leser her i avisen, sier hun og åpner opp for innsyn i nakken, – at mange her til lands føler denne såkalte tidsklemma som ødeleggende for intimiteten.
– Det var da unødig kronglete og forretningsmessig sagt, la meg gjette hvilken avis som formulerer seg slik, er det Dagens Næringsliv? svarer han, strekker seg etter et knekkebrød og benytter seg av innsynsretten.
– Ganske riktig, sier hun, legger avisen fra seg og finner beinet hans under bordet, det høyre beinet som han alltid strekker fram når hun har blafret med sine intensjoner.
– Det ser ut til at det blir trafikkaos i dag. Det er frost, svarer han og slikker på teskjeen med nypemarmelade.
– Du eller jeg?
– Min tur, sier han og griper telefonen. Hun har allerede reist seg, samlet håret i nakken og lukter morgensvette, den typen morgensvette som hun vet at han blir aldeles gal av. En sentralbordstemme svarer i telefonen. Han legger stemmen i et kontrollert leie.
– God morgen. Jeg skal bare si ifra at jeg sitter fast i trafikken. Nei. Ja. Nei. Ja. Kommer om en time. Akkurat der, ja. Oi. Hva? Jeg sa at jeg kommer om en time. Sånn cirka. Det er visst omkjøring i dag, kjennes det ut som. Ser det ut som, mener jeg.

Gammel kjemi

Publisert av
Svar

Jeg oppdaget her forleden at de fortsatt selger Tipp-Ex. Tjue milliliter, som før i tiden. Tjue milliliter Tipp-Ex er nok til å stryke ut de milelange kulepenn-betroelser du skrev en fredagskveld, tanker du ikke kan stå for lørdag formiddag, eller uken etter, hvis du heldigvis eller tilfeldigvis ikke rakk å kjøpe frimerke. Tipp-Ex-en er kjærlighetsbrevets analoge delete-tast og malingsbøtte, et «jeg elsker deg»s redning hvis det egentlig skulle stå «gi meg bedre tid», eller motsatt. Den lille flasken på skatollet berger filologer fra skammen ved forhastede kommafeil øverst i Setesdalen, fyllepennens flukt fra fokus i en søndagspreken, og som i jappetiden: Den har reddet mangt et regnskap fra revisor. Men den tørker fort, fortere enn før, så man må tenke raskt. Likevel, som før i tiden, noe endrer seg aldri: Til sist blir flaskehalsen tett av størknede muligheter og tankestreker, penselen blir tykk og treg, og ikke minst: Det vil alltid finnes noen der ute som kjenner det gamle trikset ved å holde papiret mot lyset og finne ut hva det egentlig stod, det du egentlig mente.

Det er noe vi leter etter

Publisert av
Svar

På rødt i Jens Bjelkes gate blir jeg tilsnakket av en fortvilet representant for Hare Krishna-bevegelsen. Med flagrende, hvit kjortel og plastblomster rundt halsen sier han:
– Jeg spør rett ut: Har du funnet det?
Og jeg kikker i bakken, for jeg lurer på om han har mistet noe, jeg står der med bøyd hode og leter, hva er det vi leter etter, er det et kronestykke eller er det et fyrtøy eller et støpsel eller et fenderbeslag, og han sier:
– Du trenger ikke bøye deg i skam. Det er slett ikke alle som har funnet det. Det er så mange som leter, tiden er forvirret, sier han.
Og jeg vet fortsatt ikke hva vi leter etter, men retter blikket opp igjen, og kommer ikke på noe annet å si enn:
– Ja, det er harde tider.
– Hare, hare, svarer han.
– Ja. Beinharde, sier jeg.
Og han kommer nærmere, han er en close-talker, jeg kjenner den søte duften av brente valmuer fra Birkelunden, en duft som henger igjen i det lyse stoffet han har svøpt seg i, det er en velkjent duft på Grünerløkka, den, sammen med lukten av nittitre kaffesorter som er håndplukket av fattigfolk og hjemmebrent av de kredittverdige, de som sier at det er kaffe vi skal leve av etter den siste oljen, det og barbersaker og sykler uten gir. Han ser på meg med pumpende pupiller:
– Mann, du har skjønt det. Det har gått for langt.
– Har’e?
– Hare, hare.
Samtalen går i stå, den skal ikke flere steder, jeg må gå, jeg bare finner på noe og nikker mot en rød buss jeg ikke skal ta:
– Nei, jo, altså, så… Du får har’e.
– Hare, hare, svarer han, og vi skilles.
Det er noe vi leter etter. Hver på vår kant. Vi vet ikke hva vi leter etter, men det trenger ikke være store greiene vi leter etter, det kan være noe så enkelt som en vingmutter eller en penn eller hva vet jeg.