Kategoriarkiv: Tankerekker

Vingestyrke

Publisert av
Svar

Vårkvelden i mars på vei fra jobb bærer kommende sommers sovende mygglarver mykt i munnvikene, eplepai i parkerte parker, månen i le og vinden i hårfestet. Sommerregnet samler krefter i Nordøst-Atlanteren, der det damper opp med lukt av fersk marsipan rundt hvite hvaler. Furukongler, geitrams, leirfivler og syriner hvisker vennlige sammen om nettene: «Vent på signal fra svalene, de er på vei over Sahara nå. Snart. Snart. Si det videre til bjørner og frosker. Kommer mer sne først.»

Jeg så forresten fem svarttroster forleden ettermiddag. De er sommerens scenearbeidere, som koster den røde løperen på oppdrag av vårens vaktmester. Ligger i stillingsinstruksen. Jeg leste forresten et sted, eller drømte jeg det, eller bare finner jeg på, at gamle sjeler står skrevet i fjell. Noen ganger, om ettermiddagene, kommer de ned fra fjellene og vasser i havet, på grensa mellom flo og fjære. Gjerne midt i byen, gatelangs. Dette kan de gjøre fordi de er mellom tid og rom, innbrent på tusen lysår og herdet i sne og ild, samt at de aldri lærte seg verken klokka eller tidevannstabellen. Gamle sjeler har vingestyrke. Det er en vakker greie å ha. Vingestyrke er tid ganger rom delt på to.

Pastellvinter

Publisert av
Svar

Noen ganger, vet du, er Oslo vest noe Lars Saabye Christensen kunne skrevet før lunsj, et transparent, hastig avsnitt der alle ord har egenvekt. Er det 1957 eller noe, kan det være Herman som går gatelangs på vei til skolen etter distraksjoner, man har ikke tid, man har en stek i ovnen, sier Herman som svar til ei skjære ned Briskeby.

Eller er det pianist Enzo Zanetti som skal til Bristol på kveldsjobb, han har notene til «All The Way» i lærveska, den duvende låten er helt fersk, notene har han skrevet ned for hånd etter å ha hørt Sinatra på kortbølgen, Oslo er mild i dag, tenker Zanetti, og nynner when somebody loves you, it’s no good unless he loves you, all the way.

Tenk på alle trærne som gjør seg klare til et nytt år i syklus. Blomsterengene du skal ligge i. Vinden på et svaberg. Mark og maur som sover og smiler med lukkede øyne med innebygget visshet om sopp og bær som kommer.

Ordspråk

Publisert av
Svar

Det finnes et eldgammelt ordspråk fra fjellene i Ural, ordspråket ble til i en landsby jeg ikke husker navnet på nå, der jakoksene fortsatt passerer hverandre lastet med grønnsaker fra markedet når det går mot kveld, som trøtte fabeldyr fra en glemt tid, mens den bleke kveldssola sveiper over åsene som lukter ferskt brød og varm ovnsrøyk, det sies at folket som bor der er svært gjestfritt og elsker ferskt rugbrød som de gjerne deler med fremmede som forviller seg opp i fjellene, ordspråket går omtrent slik: «Man kan ikke slutte å veve bare fordi tråden ryker. Gjør man det, blir man til slutt bare sittende med en masse løse tråder som ikke fører noe sted.» Tilegnet alle som kjenner at vinteren, og tilværelsen, skal leves skamløst når man måtte ønske, selv om tråder ryker. Forover! Oppover! Nå kommer lyset, vet dere! Det med ordspråket er forresten bare finnepå. Det stammer ikke fra Ural. Det er jeg som har funnet på det. Jeg driver og finner på ting, skamløst, det er hva jeg gjør.

Det skjer nesten alltid når du sover

Publisert av
1

September hviler seg mot de siste korte døgnene, luter seg mot knirkende treverk og langsomtvoksende lav i parkene, lemster av vindkuler og regnvær. Det står en fersk vinter pustende bak der et sted, den samler krefter i Atlanterhavet nok en gang, skal komme feiende ned åsryggene nordfra, kanskje en morgen, kanskje en kveld eller en nattetime når du sover. Det skjer nesten alltid når du sover, husker du som barn, da du våknet til snø? Og før du aner ord av det, står Julenissen i døra og spør om det er noen snille barn her. Da gjelder det å ha svar på rede hånd, for Julenissen venter ikke på mumlende tvetydigheter eller avledningsmanøvre: «La meg bare aller først få si at…» Julenissen vil ha konkrete svar, det er som om Fredrik Solvang skulle stått i døra: «Men nå svarte du ikke på det jeg spurte om. Det skulle ikke være så vanskelig å være konkret? Jeg prøver igjen: Er det noen snille barn her, ja eller nei?» Da står du der, og må si det som det er, Fredrik gir seg jo aldri. Og så er det på tide å tenke på nyttårsforsettene: Hva vil jeg bli bedre på? Hva mener andre at jeg skal bli bedre på, og finnes det et kompromiss? Slikt tar tid. Vi har ikke lange tiden. Tiden faller kort. Jeg må justere noen av nyttårsforsettene, det kommer jeg på nå, når jeg ser på meg selv, og året så langt.