Kategoriarkiv: Tankerekker

Sukkerkorn og sirkulært savn

Publisert av
Svar

Hun tenkte på sommer på kjøkkenet hos bestemor. Med kavring og surmelk, og ubegrensede mengder med sukker. De gråblanke sporene av sukkerkorn i den tykke, hvite melken, når sukkerkornene har løst seg opp. Og de to, hun og han, snakker om høye himler, om musikk, og om bøker. Og hun leser bøker, og hun leser ham. Innpust. Utenfor brenner julelysene mot en svart himmel. Og inne brenner de, med alt de skaper sammen, for det er akkurat det de gjør. De skaper noe. De møtes i et langsomt, brennende inferno. Det er de som er de varme hjertene. Og hun snakker om de gråblanke sporene etter sukkerkorn i den tykke, hvite melken. Og han drikker grådig av formuleringene hennes. Nyansene hennes. Og han fyller på med sitt. Sporene av sukkerkorn som sitter i den faste melka den gang – den gang hun er veldig ung i livet. Håret hennes er lyst. Kanskje enda lysere enn hva det er nå. Kavringen knaser mellom kjevene hennes. Og håret hennes! Han er fullstendig fortapt i håret hennes. Du vet hele tiden hva jeg mener, sier hun. Som i at jernrake er et godt ord. Eller om jeg sier solspillet i en bregne, så spør du om jeg mener som i at lyset treffer en bregne som er utsprunget eller ikke, skjønner du? Ja. Det er nesten ikke nødvendig å svare ja. For hun vet at hun har rett. Og hun fortsetter: Jeg tenker på skinnende, rennende overflater, kuleformet, sterke farger som man nesten blir blendet av, fordi øyet utvides av sanseinntrykket, sperres opp et øyeblikket, du vet når det er så intenst at du bare ser bruddstykker, og det er ikke ikke punktum i henne, og det er dyp pust i ham.

Finnes også innlest som lydreise i podkasten min.

Arbeidsnotat om mat og sluttfaser

Publisert av
Svar

På en flekkete side i en av mine gamle notatbøker fra oktober 2010 står det med noe som antakelig er mørkegrønt blekk:

Kålrot
gulrøtter
paprika
løk
hvitløk
chili

Det står ikke noe om hva dette skulle brukes til.
Det kan ha vært hva som helst.

Et stykke tilbake i den samme hovednotatboken står det med svart fyllepennskrift datert den 23. april 2009, en replikkveksling:

– Vi blir aldri ferdige med dette, sier han.
– Nei, svarer hun, – og det pussige er jo at vi aldri begynte.

Mer står det ikke.
Hun kan ha vært hvem som helst.

Muligheter ved frokostbord

Publisert av
6

– Man leser her i avisen, sier hun og åpner opp for innsyn i nakken, – at mange her til lands føler denne såkalte tidsklemma som ødeleggende for intimiteten.
– Det var da unødig kronglete og forretningsmessig sagt, la meg gjette hvilken avis som formulerer seg slik, er det Dagens Næringsliv? svarer han, strekker seg etter et knekkebrød og benytter seg av innsynsretten.
– Ganske riktig, sier hun, legger avisen fra seg og finner beinet hans under bordet, det høyre beinet som han alltid strekker fram når hun har blafret med sine intensjoner.
– Det ser ut til at det blir trafikkaos i dag. Det er frost, svarer han og slikker på teskjeen med nypemarmelade.
– Du eller jeg?
– Min tur, sier han og griper telefonen. Hun har allerede reist seg, samlet håret i nakken og lukter morgensvette, den typen morgensvette som hun vet at han blir aldeles gal av. En sentralbordstemme svarer i telefonen. Han legger stemmen i et kontrollert leie.
– God morgen. Jeg skal bare si ifra at jeg sitter fast i trafikken. Nei. Ja. Nei. Ja. Kommer om en time. Akkurat der, ja. Oi. Hva? Jeg sa at jeg kommer om en time. Sånn cirka. Det er visst omkjøring i dag, kjennes det ut som. Ser det ut som, mener jeg.