Sukkerkorn og sirkulært savn

Hun tenkte på sommer på kjøkkenet hos bestemor. Med kavring og surmelk, og ubegrensede mengder med sukker. De gråblanke sporene av sukkerkorn i den tykke, hvite melken, når sukkerkornene har løst seg opp. Og de to, hun og han, snakker om høye himler, om musikk, og om bøker. Og hun leser bøker, og hun leser ham. Innpust. Utenfor brenner julelysene mot en svart himmel. Og inne brenner de, med alt de skaper sammen, for det er akkurat det de gjør. De skaper noe. De møtes i et langsomt, brennende inferno. Det er de som er de varme hjertene. Og hun snakker om de gråblanke sporene etter sukkerkorn i den tykke, hvite melken. Og han drikker grådig av formuleringene hennes. Nyansene hennes. Og han fyller på med sitt. Sporene av sukkerkorn som sitter i den faste melka den gang – den gang hun er veldig ung i livet. Håret hennes er lyst. Kanskje enda lysere enn hva det er nå. Kavringen knaser mellom kjevene hennes. Og håret hennes! Han er fullstendig fortapt i håret hennes. Du vet hele tiden hva jeg mener, sier hun. Som i at jernrake er et godt ord. Eller om jeg sier solspillet i en bregne, så spør du om jeg mener som i at lyset treffer en bregne som er utsprunget eller ikke, skjønner du? Ja. Det er nesten ikke nødvendig å svare ja. For hun vet at hun har rett. Og hun fortsetter: Jeg tenker på skinnende, rennende overflater, kuleformet, sterke farger som man nesten blir blendet av, fordi øyet utvides av sanseinntrykket, sperres opp et øyeblikket, du vet når det er så intenst at du bare ser bruddstykker, og det er ikke ikke punktum i henne, og det er dyp pust i ham.

Finnes også innlest som lydreise i podkasten min.

Vingestyrke

Vårkvelden i mars på vei fra jobb bærer kommende sommers sovende mygglarver mykt i munnvikene, eplepai i parkerte parker, månen i le og vinden i hårfestet. Sommerregnet samler krefter i Nordøst-Atlanteren, der det damper opp med lukt av fersk marsipan rundt hvite hvaler. Furukongler, geitrams, leirfivler og syriner hvisker vennlige sammen om nettene: «Vent på signal fra svalene, de er på vei over Sahara nå. Snart. Snart. Si det videre til bjørner og frosker. Kommer mer sne først.»

Jeg så forresten fem svarttroster forleden ettermiddag. De er sommerens scenearbeidere, som koster den røde løperen på oppdrag av vårens vaktmester. Ligger i stillingsinstruksen. Jeg leste forresten et sted, eller drømte jeg det, eller bare finner jeg på, at gamle sjeler står skrevet i fjell. Noen ganger, om ettermiddagene, kommer de ned fra fjellene og vasser i havet, på grensa mellom flo og fjære. Gjerne midt i byen, gatelangs. Dette kan de gjøre fordi de er mellom tid og rom, innbrent på tusen lysår og herdet i sne og ild, samt at de aldri lærte seg verken klokka eller tidevannstabellen. Gamle sjeler har vingestyrke. Det er en vakker greie å ha. Vingestyrke er tid ganger rom delt på to.

Pastellvinter

Noen ganger, vet du, er Oslo vest noe Lars Saabye Christensen kunne skrevet før lunsj, et transparent, hastig avsnitt der alle ord har egenvekt. Er det 1957 eller noe, kan det være Herman som går gatelangs på vei til skolen etter distraksjoner, man har ikke tid, man har en stek i ovnen, sier Herman som svar til ei skjære ned Briskeby.

Eller er det pianist Enzo Zanetti som skal til Bristol på kveldsjobb, han har notene til «All The Way» i lærveska, den duvende låten er helt fersk, notene har han skrevet ned for hånd etter å ha hørt Sinatra på kortbølgen, Oslo er mild i dag, tenker Zanetti, og nynner when somebody loves you, it’s no good unless he loves you, all the way.

Tenk på alle trærne som gjør seg klare til et nytt år i syklus. Blomsterengene du skal ligge i. Vinden på et svaberg. Mark og maur som sover og smiler med lukkede øyne med innebygget visshet om sopp og bær som kommer.