Kategoriarkiv: Tankerekker

Det er noe vi leter etter

Publisert av
Svar

På rødt i Jens Bjelkes gate blir jeg tilsnakket av en fortvilet representant for Hare Krishna-bevegelsen. Med flagrende, hvit kjortel og plastblomster rundt halsen sier han:
– Jeg spør rett ut: Har du funnet det?
Og jeg kikker i bakken, for jeg lurer på om han har mistet noe, jeg står der med bøyd hode og leter, hva er det vi leter etter, er det et kronestykke eller er det et fyrtøy eller et støpsel eller et fenderbeslag, og han sier:
– Du trenger ikke bøye deg i skam. Det er slett ikke alle som har funnet det. Det er så mange som leter, tiden er forvirret, sier han.
Og jeg vet fortsatt ikke hva vi leter etter, men retter blikket opp igjen, og kommer ikke på noe annet å si enn:
– Ja, det er harde tider.
– Hare, hare, svarer han.
– Ja. Beinharde, sier jeg.
Og han kommer nærmere, han er en close-talker, jeg kjenner den søte duften av brente valmuer fra Birkelunden, en duft som henger igjen i det lyse stoffet han har svøpt seg i, det er en velkjent duft på Grünerløkka, den, sammen med lukten av nittitre kaffesorter som er håndplukket av fattigfolk og hjemmebrent av de kredittverdige, de som sier at det er kaffe vi skal leve av etter den siste oljen, det og barbersaker og sykler uten gir. Han ser på meg med pumpende pupiller:
– Mann, du har skjønt det. Det har gått for langt.
– Har’e?
– Hare, hare.
Samtalen går i stå, den skal ikke flere steder, jeg må gå, jeg bare finner på noe og nikker mot en rød buss jeg ikke skal ta:
– Nei, jo, altså, så… Du får har’e.
– Hare, hare, svarer han, og vi skilles.
Det er noe vi leter etter. Hver på vår kant. Vi vet ikke hva vi leter etter, men det trenger ikke være store greiene vi leter etter, det kan være noe så enkelt som en vingmutter eller en penn eller hva vet jeg.

Sennepsegg med løk og det du ellers gikk glipp av

Publisert av
Svar

Hvor hardkokt går det an å bli? Finnes det andre smaker enn det tørre? Du trenger en vanlig skjærtorsdags kveld, fire egg, en sterk og søt sennep, en halv løk, noen reker og smør. Samt tankene på alt du ikke fikk kjøpt, og som heller ikke er til salgs. Det hele er usedvanlig enkelt: Kok eggene passe harde. Det er til tider vanskelig å si hva som er hardkokt. Er man egentlig hardkokt når man fortsatt har en viss bløthet igjen i kjernen? Når det er mykt innerst inne?

Tenk på alle menneskene vi aldri skal møte. Alle dem vi bare skal se gå forbi, uten å hilse, uten å kjenne dem igjen eller møte dem noe sted. De fleste skal vi aldri se i øynene eller stanse opp ved, de skal bare gå forbi. Og du skal gå forbi dem. Det er ikke noe å gjøre, annet enn å innse det. Vi rekker ikke alt. Tenk på alle dem du aldri får ta på! Alle dem som bare skal stå som et hastig avtrykk, eller et inntrykk, eller en tankeflukt. Den du aldri skal kjenne våkne sakte og vite er din. Det er i grunnen ganske mange. For å være nøyaktig: mesteparten av verden.

Når eggene er ferdige, kan du dele dem på midten med en skarp kniv. Eggene skal fortsatt være varme. Skrap ut eggeplommene i en bolle, og bland i litt sennep etter smak, hakket løk, og meierismør. Når det som er hardkokt fortsatt er varmt, smelter selv det som har vært holdt kjølig. Rør godt rundt. Det lages noe nytt der nede i bollen nå. Hardkokt møter kjølig.

Tenk på alle menneskene. De som bare stanser ved deg et kort minutt, et kort øyeblikk, eller et raskt øyekast. Det er ganske mange. Men det er og forblir en umulighet. Man kan drømme seg til dem, eller de til deg, men du møter dem aldri.

Det finnes naturligvis en annen måte å se det på. Du kan tenke på alle dem du har møtt, på godt og vondt. Ønske dem alt godt. Og du kan tenke på dem du har nå, og tenke dem inn i en sammenheng. Forresten er det jo en hel del mennesker du fortsatt skal møte. Men verken de eller du vet det. Er ikke det litt fint?

Fyll eggene med den fortsatt varme massen. Dette er ikke gaffelmat, dette spises langsomt med fingrene. To våte reker, deretter litt egg. Og slik fortsetter du. Langsomt.

Pris for sennepsfylte egg med løk: ca 40 kr. Pris for å være hardkokt og innesluttet helt for seg selv: ukjent.

Glansen av emalje

Publisert av
Svar

Jeg fikk høre i dag, og dette var del av en samtale av det mer spektakulære slaget, at emalje egentlig er smeltet glass, som brennes tre ganger for å få den rette overflaten. Tenk det. Tre ganger! Slikt tar tid. Det er som tilværelsen i seg selv: Den. Tar Tid. Det finnes to typer emalje: Ugjennomskinnelig emalje, som er gjennomfarget, og det finnes transparent emalje, som kommer i ulike grader, alt etter hva man ønsker skal bli sett. Noe av det mest utsøkte er emalje med overflate som opaler. Har du holdt en opal på nært hold noen gang, da vil du ha sett at den har tredimensjonal dybde. Du får ikke tak på hva det er du egentlig ser, men det er et dyp i en opal. Opaler finner du for eksempel inne i dryppsteinsgrotter, langt inne i fjellet. Den mest gjennomskinnelige emaljen ligner det du ser når du holder fingrene under rennende vann, og drar fingrene til deg akkurat før dråpene renner av den våte filmen utenpå huden. Brent tre ganger, akkurat ved riktig temperatur. Og hva meg selv angår, i tilværelsen, mens jordkloden farer langs oppmerket bane mot lyset: Brenn meg tre ganger. Gjerne fire.
Finnes også innlest som lydhistorie.