En ny høst

Jeg gikk barndommens veier og småstier et sted i Finnmark forleden. Førti år siden, og det luktet kald, avblomstret brennesle, kattepiss og geitrams. Akkurat som i 1978. Svak susing fra hovedveien oppafor. Nøyaktig som den gang. En og annen buss. Slik som da. Men ingen barn å se. Kun stillhet. Ingen apache-sykler med speedometer, ingen høy latter på grensen av stemmeskiftet, ingen jenter som hoppet strikk. Som de gjorde den gang.

Og jeg tenkte: Javel. Jeg er femti. Tiden er endret. Det må jeg erkjenne. Jeg skal likevel aldri gå i den der fella, tenkte jeg: Jeg skal aldri skrive leserinnlegg om ungdommen nå til dags, som sitter innendørs med videospill og Gameboy. Aldri skal jeg bli en sånn fyr.

To minutter etterpå kommer jeg over en åpen garasjedør. Der står fem gutter og skrur på en demontert motor fra en firhjuling. Det lukter bensin og brennesle og geitrams i skumringen. De ler og har funnet koden. Ingen av dem sjekker mobilen.

Rett nedenfor kommer en gjeng barn ut fra et overgrodd kratt av selje og rognetrær. Det er langt over leggetid, det er snart mørkt, og de har vært ute og gjort jævelskap. Jeg ser det på dem. Det uttrykket når du har gjort jævelskap. Du husker følelsen? Og ingen av dem sjekker Instagram.

Poenget mitt er at 1978 og 2018 ikke er så ulikt som man skulle tro. Noe som er gledelig. Førti år siden, og det luktet kald, avblomstret brennesle, kattepiss og geitrams. Og litt bensin. Som det gjorde den gang.

Inn i bane

Nå har de altså skutt opp en Tesla i verdensrommet. Nå tusler en Tesla der oppe i tussmørket. Men hvorfor stoppe der: Jeg tipper at det er noen som i sitt stille sinn fantaserer om å skyte opp hele Østfoldbanen på en dårlig dag. For ikke å snakke om Nordbytunnelen, eller det innstilte morraflyet til Honningsvåg. Rett til himmels med det, på første klasse. Så kunne hele sulamitten fyke rundt der oppe og ha det så godt. Der oppe, på en regnværsdag: Himmelen flasser, kvelden løsner i store flak og avdekker natten, himmelen ligner et sørgelig, forfallent bedehus der murpussen løsner. Trafikkaos der oppe, også: Karlsvogna har punktert, står med nødblinkerne på, venter på bergingsvogn på Melkeveiens mørklagte veiskulder. Perrongene er fylt med stjerner som skal hjem for kvelden, de kikker irritert på klokkene og teller lysår.

Smaken av gulrot

Skal man skrive, må sansene henge med i svingene. Det holder ikke å gripe til selvfølgeligheter. Hva smaker for eksempel gulrot, helt egentlig? Å si at gulrot smaker gulrot, er uutholdelig latskap. Uutholdelig latskap fører ingen steder. Egentlig, hvis man tar seg tid og går grundig til verks, vil man kjenne at gulrot smaker bortimot bensin. Rå gulrot har en klar eim av petroleum og kontaktlim hvis du roterer den i munnen, blander den med varmt spytt, lukter og svelger. Og den smaker skuffelse og våte forelskelser seinhøsten 1981, den smaker Brut-parfyme og elevkveld i tilfluktsrommet på skolen, og med en stram ettersmak av fuktige skogsbryn om kveldene, før smaken av bensin er der igjen. Så gulrot smaker absolutt ikke bare gulrot, nei. Derimot kan man si at bensin lukter gulrot. Det er noe annet.

Morgenskift

Frognerparken klokka 04.37 i januar gjør ikke så mye ut av seg, men det er nå den er på sitt mest intense.
En isvind sklir langs nakne skuldre, skulpturene snakker med glemte stemmer som man ikke hører på dagtid, stemmer som høres lik anklager og begeistrede rop fremsatt under vann, der lyden ikke bærer mer enn få centimetre, man må helt inntil. Og så er det en fuktbeslått lukt av lyng, hvor kommer den lukten fra, jeg har kjent den før, det må være fra dalsider og fjell langt borte, landskap som plutselig får fønvind og snøsmelting noen korte minutter, lukten renner ned mot byen og er borte før 12-trikken griper tak i strømlinjene, setter stål mot skinner og glir inn i onsdagsruta. Og nå er det Sibelius og Chopin og fersk kaffe på jobb.