Hashtag lykkelig

– Neimmen, er det deg! Så godt det er å så deg! Du ser godt ut!
– Takk, det gjør virkelig du også! Har det skjedd noe?
– Ja, vet du, det har det sannelig! Jeg har møtt ei helt fantastisk dame, ja, det skjedde for en stund tilbake, skjønner du, nå skal du høre, det var på en fest, og så fikk vi litt sånn tilfeldig øye på hverandre, og så kom hun bare bort til meg, og da var det hele i gang, javisst, det var en slags kjærlighet, og hun hadde et sånt smil, og en sånn fantastisk utstråling, deretter sa det bare kabang, vet du, ja, du vet sånn som det av og til gjør når to sjeler møtes på den måten og så ringte hun meg dagen etterpå, og plutselig, vet du, så var vi bare et par. Hvordan er det med deg?
– Jo, jeg har det fint når jeg ser at du har det godt, og…
– Ja, jeg visste jo at du ville bli glad, vi kjenner hverandre så godt, vet du, det er jo slik med venner som kan stole på hverandre, og denne kvinnen, jo jeg kan virkelig stole på henne, hun omgir seg med en sånn lojalitet og en sånn styrke, det virker kanskje som store ord, men jeg har jo vært borti litt av hvert, hehe, og jeg lurer litt på hvor vi skal ha bryllupet, det kommer kanskje som en overraskelse, men vi har allerede bestemt oss for å gifte oss, og det er jo det beste å gjøre det om sommeren, er det ikke, men si meg, hvordan går det med ditt kjærlighetsliv?
– Jo, jeg er forelsket. Har vært det lenge.
– Sier du det? Men jøss, så hyggelig! Gratulerer! Ja, jo, altså, for min egen del, dette med bryllup, det blir jo dyrt, men kanskje ikke, vi kunne jo gjøre det enkelt, jeg leste noe om en seter som står åpen høyt der oppe på fjellet, og tenk om jeg kunne få henne med opp dit, vi kunne jo ta med soveposer og bare ha bryllupsnatta i den setra, jasså, er du forelsket, i hvem da, men neste år må jeg seriøst tenke på nytt hus, eller rettere sagt vi, da, vi er jo et par nå, hun og jeg, og så er det dette med barn, jeg har jo en fra før, men hun sier at hun godt kunne tenke seg barn sammen med meg, vet du, hun er så sjarmerende, det er litt rart, det der, hvordan man plutselig bare oppdager hverandre, tanta mi sier at det samme skjedde mellom henne og onkel, og det er litt rart at lykken skulle smile akkurat nå, og akkurat her, tenk, nei vet du, jeg står bare her og smiler, det er vanvittig, jeg føler meg som et nytt menneske, og du skal ha stor takk for at du er nettopp den du er, for det er som jeg alltid har sagt, utengodevennergreiermanikkemye ogdeterveldigfintåværesålykkelig.
– Veldig lenge, faktisk. I deg.
– Jasså, sier du det, hehe, jeg hører en alarm, det er visst bilalarmen min, jeg tror jeg må gå.

Skidag

 

Snøen, ja. I dag kunne vi hatt en sånn gammeldags skidag på NRK. Kringkastingssjefen kunne vært rektor og gått foran med brune Kandahar-ski, anorakk og kartmappe mens han sang Erik Bye-aktig, sånn som rektorer gjorde. Dagsrevy-folka kunne vært elleve år igjen mens de lekte med fyrstikker og fikk melding med hjem. Sporten kunne ha glemt vottene sine og vært engstelig for utforbakker. Radioteatret på vindusrekka kunne fortalt spøkelseshistorier i buskene og skremt oss frydefullt på høylys dag, mens mattelærer Økonomiavdelingen hadde målt snødybden og puslet med annengradsligninger. Og selv ville jeg som vanlig stått med gråten i halsen og bakglatte Edsbyn-ski og gått tidlig hjem, som morgenvakter gjør.

Bandittstreker

Noen har slaktet en sykkel nede på Oslo City. Nå stikker forhjulsgaflene og hylsen fra sykkelsetet opp fra parkeringsbøylen som forsteinede beinpiper etter en hyenefest på savannene. Restene av en sprek gasell-sykkel ligger nå i knestående midt i storbyens jungel, eller sivilisasjonens vugge, velg selv, stivnet i dødsøyeblikket, det har rent ut mineralolje fra et sofistikert og dyrt bremsesystem, svart og størknet ligger det nå nesten ut mot trikkeskinnene. Man kan ikke stole på noen for tiden.

Og ett vet jeg: Rundt Stenersgate eller rundtforbi springer det akkurat nå en mann i svart lycra med kommende sirkulasjonssvikt og leter etter et sted å levere en høylytt anmeldelse. Han finner kanskje en politipatrulje borte ved Vaterlandsparken rett ved. Men han må vente på tur, for loven er opptatt med å notere navn og passnummer på damer i skaut, barn i pappesker og menn med hullete trekkspill.

Inne på Oslo City har jeg mine egne bekymringer: Den doble cortadoen jeg bestiller på Stockfleths rett innenfor døren smaker harsk, kokt vågehval. Helt utrolig. Man kan ikke stole på noen for tiden.

Briskeby Blues, 2017-varianten

Seinhøst. Jeg merker det tydelig: Det lukter brent på Briskeby nå. Men det er ikke noe farlig. Loeffelman, privatpraktiserende psykolog i Holtegaten med alle rettigheter siden 1977, fyrer i peisen. Han har importert to paller hickory fra Laos, de kom med fraktebåt til Vippetangen i går, og nå dufter det svidd regnskog helt opp til Løvenskioldsgate. «Brenner bedre enn bjørk, noe skal man da unne seg på en varslet regnværsdag når man har hatt et godt likningsår!» roper han ned til meg på gaten fra balkongen, han har slått røkejakken om skuldrene. «Fælt med de unge, vet du», fortsetter han, «oljekrise og greier, ungdommen renner ned dørene her med mørke tanker og identitetskrise: Hvem er man egentlig, uten penger? Og jeg må jo, som fagmann, ærlig si dem at det ser mørkt ut!» sier Loeffelman, hutrer i røkejakken, hilser til farvel og lukker smijernsdøren til balkongen.

Oppe ved Lille Frogner Allé kommer ettermiddagsregnet sigende gatelangs som en sørgmodig, trøstesløs hund. Ørnulf Underland med nyfruen er akkurat ferdig med rypejakta på Filefjell for i år, ser jeg: Nå henger tjueåtte ryper til mørning i galger fra mønet på den østre kortveggen, de ligner på brunspettede hvite bowlingkjegler som svever mot en mørknende avgrunn. Det er selvsagt ingen avgrunn, det finnes ikke avgrunner på vestkanten, det er bare verandaen av norditaliensk skifer som mørkner kledelig av regnværet.

Noen av førstereisguttene på Tesla øverst i Nordraaksgate har fått kalde føtter, sies det. De har hørt at batterier svekkes i kulden, og nå sitter de og leser bruksanvisning og garantivilkår og langtidsvarsel med rekkeviddeangsten som en økende hyling i ørene. Men utover dette er alt som det skal. Nå kan vel egentlig vinteren bare komme.