Nå har de altså skutt opp en Tesla i verdensrommet. Nå tusler en Tesla der oppe i tussmørket. Men hvorfor stoppe der: Jeg tipper at det er noen som i sitt stille sinn fantaserer om å skyte opp hele Østfoldbanen på en dårlig dag. For ikke å snakke om Nordbytunnelen, eller det innstilte morraflyet til Honningsvåg. Rett til himmels med det, på første klasse. Så kunne hele sulamitten fyke rundt der oppe og ha det så godt. Der oppe, på en regnværsdag: Himmelen flasser, kvelden løsner i store flak og avdekker natten, himmelen ligner et sørgelig, forfallent bedehus der murpussen løsner. Trafikkaos der oppe, også: Karlsvogna har punktert, står med nødblinkerne på, venter på bergingsvogn på Melkeveiens mørklagte veiskulder. Perrongene er fylt med stjerner som skal hjem for kvelden, de kikker irritert på klokkene og teller lysår.

Skal man skrive, må sansene henge med i svingene. Det holder ikke å gripe til selvfølgeligheter. Hva smaker for eksempel gulrot, helt egentlig? Å si at gulrot smaker gulrot, er uutholdelig latskap. Uutholdelig latskap fører ingen steder. Egentlig, hvis man tar seg tid og går grundig til verks, vil man kjenne at gulrot smaker bortimot bensin. Rå gulrot har en klar eim av petroleum og kontaktlim hvis du roterer den i munnen, blander den med varmt spytt, lukter og svelger. Og den smaker skuffelse og våte forelskelser seinhøsten 1981, den smaker Brut-parfyme og elevkveld i tilfluktsrommet på skolen, og med en stram ettersmak av fuktige skogsbryn om kveldene, før smaken av bensin er der igjen. Så gulrot smaker absolutt ikke bare gulrot, nei. Derimot kan man si at bensin lukter gulrot. Det er noe annet.

Frognerparken klokka 04.37 i januar gjør ikke så mye ut av seg, men det er nå den er på sitt mest intense.
En isvind sklir langs nakne skuldre, skulpturene snakker med glemte stemmer som man ikke hører på dagtid, stemmer som høres lik anklager og begeistrede rop fremsatt under vann, der lyden ikke bærer mer enn få centimetre, man må helt inntil. Og så er det en fuktbeslått lukt av lyng, hvor kommer den lukten fra, jeg har kjent den før, det må være fra dalsider og fjell langt borte, landskap som plutselig får fønvind og snøsmelting noen korte minutter, lukten renner ned mot byen og er borte før 12-trikken griper tak i strømlinjene, setter stål mot skinner og glir inn i onsdagsruta. Og nå er det Sibelius og Chopin og fersk kaffe på jobb.

Nyttårsbrev, 2017.
Nå sner det så mye i Oslo at det straks blir erklært kolonnekjøring i Parkveien og ned Universitetsgata og bortover der. Prokuratør Evensen i Jørgen Moes gate har akkurat tatt seg en sigar og en styrepinne, og kommer til å våkne opp til nedbrøytet oppkjørsel utpå morgenkvisten mandag. Men utover det vil vel alt gå som før.

På fjernsynets linjære overføring går Country Music Awards, sørgmodige visesangere uler mot månen og mikrofonen. De har fått en sheriff der borte som sitter på Twitter istedet for å være ute og snakke med cowboyer og indianere, fattigfolk i pappkasser og de slitne slitere, som i kveld sitter i forlatte rustbelte-byer og lurer på hvem det var de stemte på. De synger sanger om det nå.

2017, ja, hva skal man si. Den aller siste gjenlevende soldaten fra Alta Bataljon døde i år. Ingvald Heitmann ble hundre år gammel. Han var blant dem som holdt siste skanse på Narvikfronten så lenge det var mulig. Og apropos sistemenn, og apropos ule mot månen: Eugene Cernan døde i år. Han var sistemann på månen da Apollo-programmet ble avsluttet i 1972, han spratt rundt der oppe sammen med kollega Harrison Schmitt mens Ronald Evans satt oppe i kommandoseksjonen og kikket ned på de to. Alle disse har sett greier vi aldri får se.

Men så har det blitt født en masse folk, også. Noen av dem skal forandre verden, de bare vet det ikke ennå.

Selv ønsker jeg alle venner og familie et fredfullt 2018. Nå sner det så mye at snart er alle spor av snikker Andersen og julenissen borte.