Førstedag. For skjærene som fredelig flakseflyr i frost og friskluft midtvinters mellom hus, hager og havrenek, pusser fjærene fine med frostrøyk flytende og kondensert ut av vennlige nebb, nipper til iskrystaller og en gjenglemt julekveld, en grunnlukt fra gamledager, glaserte gleder og en røyskatt som rister nysneen av potene med blanke, blinkende øyne mot månen.
Takk for kaffen, juni. Takk for svalene og syrinene, for kveldsvinden rundt føttene, for mauren på kneet mitt, og for smilende, ulende drømmer. Takk for stjernene om nettene, gjenglemt musikk funnet på lengselens døgnåpne hittegodskontor. Tusen takk for regnet! God tur, juni, ut i havet, der hvaler og smådyr alltid hvisker hverandre god natt på språk bare de forstår.
Glemt ord: Cocktailbær. Du får fortsatt kjøpt dem. Cocktailbær er kandiserte kirsebær, forvellet i sukker og trukket i sirup, og bare fire av dem dekker kaloribehovet for en halv dag, uansett kjønn. Cocktailbær ble brukt som pynt på bløtkaker og i desserter, og hadde sin storhetstid i etterkrigstiden. Som sagt: Du får fortsatt kjøpt dem, og jeg kjøpte en pakke i dag, for nysgjerrighetens skyld. De smaker høgg og overveldende søtt, men de er en tidsmarkør, og hvis du skriver om femtitallet, ville en åpningssetning for eksempel være: «Hun står på kjøkkenet. Forkleet hennes er nystrøket. Hun er toogtyve, deigen hever perfekt, hun er vemodig, sorgtung, men likevel glad, og hun har hatt råd til en pakke cocktailbær. Nå kan han bare komme.» I bakgrunnen er forresten den originale Husmorboken, J. W. Cappelens Forlag, 1945.
Vårkvelden i mars på vei fra jobb bærer kommende sommers sovende mygglarver mykt i munnvikene, eplepai i parkerte parker, månen i le og vinden i hårfestet. Sommerregnet samler krefter i Nordøst-Atlanteren, der det damper opp med lukt av fersk marsipan rundt hvite hvaler. Furukongler, geitrams, leirfivler og syriner hvisker vennlige sammen om nettene: «Vent på signal fra svalene, de er på vei over Sahara nå. Snart. Snart. Si det videre til bjørner og frosker. Kommer mer sne først.»
Jeg så forresten fem svarttroster forleden ettermiddag. De er sommerens scenearbeidere, som koster den røde løperen på oppdrag av vårens vaktmester. Ligger i stillingsinstruksen. Jeg leste forresten et sted, eller drømte jeg det, eller bare finner jeg på, at gamle sjeler står skrevet i fjell. Noen ganger, om ettermiddagene, kommer de ned fra fjellene og vasser i havet, på grensa mellom flo og fjære. Gjerne midt i byen, gatelangs. Dette kan de gjøre fordi de er mellom tid og rom, innbrent på tusen lysår og herdet i sne og ild, samt at de aldri lærte seg verken klokka eller tidevannstabellen. Gamle sjeler har vingestyrke. Det er en vakker greie å ha. Vingestyrke er tid ganger rom delt på to.