Len deg inntil meg, og legg en hånd mot midjen min. Legg deg stille på puten, og la meg lukte. Det går en vintervind gjennom landskapet, den trekker vindushaspen fra side til side og suser ut i storhavet. La de våte sporene fra noen minutter tilbake fylle neseborene med en svak blandingslukt av hemmeligheter. For når netter skal arkiveres og overleveres til en ny dag, skal det alltid finnes lukter å huske, hente fram og trekke inn når dagen er der. Da blir dagen en ny start på neste natt. Og natten deretter. Og netter som skal komme bakenfor tiden.

Det regner en farge gjennom livet mitt. Den fargen er blandet på en palett jeg aldri har sett før. Ikke bare er det høye himler. Ikke bare er det sterke lyder. Ikke bare er det dype lukter. Det er noe mer, baby.

Finnes også innlest i podkast.

Knestående, leppeskarpt, søt tang, langt forbi høstjevndøgn og smeltende ryggrad, stålvarme, syrlig sitrongress.

Sandtørr hud, som når kveldslyset faller ved flo sjø ute i skjærgården, jordbær ligger mot saltvåte fingre

Saktegående hender. Sjøen flør.

Noen korte timer etterpå er det flo sjø. Fraværet av lyd, stillheten mens det skjer. Alt skjer egentlig i mellomrommene. 

Som når du har stått i regnet, helt naken, all lukt er skyllet av, det søtlige regnvannet har tatt med seg ettermiddagens salter og latt det renne til jorden, kjønnsleppene er åpne, fuktige av mykt regnvann, og den ene smaken lar seg ikke skille fra den andre. 

Fuktige føtter mot malt tregulv. 

Ord i notatboken er bålbalanse og fyringspunkt. Høsten er håndholdt og flytende klorofyll. Dunkende togsviller i ryggraden på nattoget. Lydspor er noe vakkert i ess-dur. Hva som helst i ess-dur.

Akkurat nå er lyset om kveldene akkurat slik det er i slutten av april. Lys på én side av året har alltid en speiling av seg selv på motsatt side. Slik er det med mennesker, også. 

Høsten er tid for slikt. Høstbarn vet slikt. Hvem er egentlig vi?

Finnes også innlest i podkast.

Førstedag. For skjærene som fredelig flakseflyr i frost og friskluft midtvinters mellom hus, hager og havrenek, pusser fjærene fine med frostrøyk flytende og kondensert ut av vennlige nebb, nipper til iskrystaller og en gjenglemt julekveld, en grunnlukt fra gamledager, glaserte gleder og en røyskatt som rister nysneen av potene med blanke, blinkende øyne mot månen.

Takk for kaffen, juni. Takk for svalene og syrinene, for kveldsvinden rundt føttene, for mauren på kneet mitt, og for smilende, ulende drømmer. Takk for stjernene om nettene, gjenglemt musikk funnet på lengselens døgnåpne hittegodskontor. Tusen takk for regnet! God tur, juni, ut i havet, der hvaler og smådyr alltid hvisker hverandre god natt på språk bare de forstår.