Nesevingene dine, vet du. Og gresstrå som ruller i vinden. Gnisser og ruller sidelengs. Noen av dem knekker. Det kommer en mørk flekk i skydekket, en konsentrert gråhet, som slipper ned flere tonn vann på noen få sekunder. Fargene forsvinner. Du blir dekket av et skylag med ulik gjennomsiktighet. Ulik grad av lys. Ulik grad av lukt. Ulik grad av fukt. Det skal ikke mye til for å vippe deg over. Da blir du speilvendt. Ansiktet ditt er annerledes. Det er ikke hverdagen eller festlige lag, det er noe annet. Og du brekker opp i flere deler. Det som ikke er sorg og gråt, og det som ikke er lykke og latter. Men heller ei mørk myr, seint om høsten. Når det er skarpe kanter av is langs vannkantene. Og nesevingene dine.

Finnes også innlest i podkast med lydlandskap.

Det må være noe med denne fortellingen. Denne uken fikk jeg beskjed om at den nok en gang er i sirkulasjon i det norske skoleverket.

Den ble trykket i førsteboka mi, Det går ikke over, i 2014. Og etter at fortellingen ble kjøpt inn av Utdanningsdirektoratet til avgangseksamen i norsk for videregående i Norge i 2016, har den jevnlig sirkulert blant skoleelever. Det er jeg skrekkelig stolt av, og glad for all kontakt med ungdommer som opp gjennom årene har bedt om hjelp til tolkning, som kommer med spørsmål, forslag til løsninger, og forslag til forbedringer.

Tusen takk til alle dere som tolker og leser og skriver! Og her er fortellingen innlest i podkast for dem som vil høre.