Nesevinger

Nesevingene dine, vet du. Og gresstrå som ruller i vinden. Gnisser og ruller sidelengs. Noen av dem knekker. Det kommer en mørk flekk i skydekket, en konsentrert gråhet, som slipper ned flere tonn vann på noen få sekunder. Fargene forsvinner. Du blir dekket av et skylag med ulik gjennomsiktighet. Ulik grad av lys. Ulik grad av lukt. Ulik grad av fukt. Det skal ikke mye til for å vippe deg over. Da blir du speilvendt. Ansiktet ditt er annerledes. Det er ikke hverdagen eller festlige lag, det er noe annet. Og du brekker opp i flere deler. Det som ikke er sorg og gråt, og det som ikke er lykke og latter. Men heller ei mørk myr, seint om høsten. Når det er skarpe kanter av is langs vannkantene. Og nesevingene dine.

Finnes også innlest i podkast med lydlandskap.

Jordens opprinnelse

Jeg går barbeint. Barberer meg langsomt, kjenner vårsola tar tak. Dagene med lysegrønt klorofyll passerer gjennom meg, som en vennlig vind av opprinnelighet. Hvor har jeg kjent den vinden før? Var den i en lengsel en gang?

Jordens farger er ikke bare jordfarger. Det er et vell av altmuligheter, selv regnbuens mester ville blitt overrasket over blandingsforholdet. Jeg føler meg i likevekt og i slektskap med opprinneligheter jeg ikke ante fantes.

Og ja. Jeg vet litt om tauverk og fortøyninger. Slitesterk, flettet tamp.

Hvis det er sant, innlest i podkast

Det må være noe med denne fortellingen. Denne uken fikk jeg beskjed om at den nok en gang er i sirkulasjon i det norske skoleverket.

Den ble trykket i førsteboka mi, Det går ikke over, i 2014. Og etter at fortellingen ble kjøpt inn av Utdanningsdirektoratet til avgangseksamen i norsk for videregående i Norge i 2016, har den jevnlig sirkulert blant skoleelever. Det er jeg skrekkelig stolt av, og glad for all kontakt med ungdommer som opp gjennom årene har bedt om hjelp til tolkning, som kommer med spørsmål, forslag til løsninger, og forslag til forbedringer.

Tusen takk til alle dere som tolker og leser og skriver! Og her er fortellingen innlest i podkast for dem som vil høre.

Ordspråk

Det finnes et eldgammelt ordspråk fra fjellene i Ural, ordspråket ble til i en landsby jeg ikke husker navnet på nå, der jakoksene fortsatt passerer hverandre lastet med grønnsaker fra markedet når det går mot kveld, som trøtte fabeldyr fra en glemt tid, mens den bleke kveldssola sveiper over åsene som lukter ferskt brød og varm ovnsrøyk, det sies at folket som bor der er svært gjestfritt og elsker ferskt rugbrød som de gjerne deler med fremmede som forviller seg opp i fjellene, ordspråket går omtrent slik: «Man kan ikke slutte å veve bare fordi tråden ryker. Gjør man det, blir man til slutt bare sittende med en masse løse tråder som ikke fører noe sted.» Tilegnet alle som kjenner at vinteren, og tilværelsen, skal leves skamløst når man måtte ønske, selv om tråder ryker. Forover! Oppover! Nå kommer lyset, vet dere! Det med ordspråket er forresten bare finnepå. Det stammer ikke fra Ural. Det er jeg som har funnet på det. Jeg driver og finner på ting, skamløst, det er hva jeg gjør.