Jeg må skrive

Jeg skal gi deg noen grunner til å skrive, og til å like bloggverdenen. Bli med til en dal som jeg hadde helt for meg selv, og som jeg fortsatt besøker. Jeg eier en dal, er det ikke flott? Du kan eie en, du også. Det er der ordene kommer fra. Du skal elske at barn finner slike dalfører, og du skal bli med dit når de peker, for der finnes det så mye du kanskje ikke så.

Det var nok med bøkene og radioen alt begynte. Det var det egentlige nullpunktet. Jeg tror jeg fikk min første bibliotekpurring som sjuåring, da hadde jeg lest en bok om en opptrekkselefant om igjen og om igjen. Jeg kan fortsatt huske kanossagangen til biblioteket med den fillete boken. Siden den gangen var jeg ustoppelig. Jeg husker min første tur til et bibliotek i en større by et sted i Norge der de til og med hadde dedikerte plastposer til bøker man lånte! Jeg tror, men er ikke sikker på, at det stod «Det er bedre å vite, ellers vet man aldri» på de hvite plastposene. Og jeg lånte og leste, bar og stablet. Det var bøker i alle varianter, fra Jules Vernes spektakulære ballongferder, jeg drømte meg inn i Fridtjof Nansens lugar på «Fram» og jeg lengtet etter heder og berømmelse gjennom skumle netter der Hardy-guttene snek seg fram og oppklarte kriminalgåter. Hele tiden alle disse bildene i hodet. En konstant strøm av filmruller som kjørte i økende fart bak øynene.

Senere fantaserte jeg om kyssene og brystene til Hamsuns Victoria. Jeg levde meg inn i livet bak piggtrådene i «Og tok de enn vårt liv», og jeg skulle bli meteorolog gjennom alle bøker om skyer, stormer og hav. I en periode lånte jeg bare atlas. Jeg lå på stuegulvet og trakk opp reiseruter gjennom Amazonas-jungelen inn til Mato Grosso, og jeg luftet tanken i guttegjengen om å skrape sammen lommepenger til balsatømmer. Den dag i dag kan du sikkert finne et bortglemt verdensatlas i et bybibliotek et sted i Norge med linjalstreker tvers gjennom Brasil. Side om side med alle bøkene om flyteknikk lå Hans Hansens «Vil du se min smukke navle?» Og jeg har fortsatt ikke kommet til Roald Dahl, der voksenverdenen gled sammen med barnas.

Men det var mer i denne dalen. Det var radioen. Den dag i dag husker jeg alle hørespill fra 1975 til langt ut på 2000-tallet på rams: den dypt skumle vignettmusikken til «I trifidenes dager», hørespillet om de morderiske plantene som ville overta jorden, eller hva med «Jernvognen», romanen signert Stein Riverton fra 1909 som ble innspilt blant mørkets fyrster i radioteater-studioet i NRK i 1981 og fikk meg til å krype sammen av skrekk på høylys dag?  Og alle programlederne i Lørdagsbarnetimen, som snakket rett til meg tvers gjennom lukt av høst og vinterkulde – jeg husker at jeg en gang i voksen alder snakket med Frank Nordli på telefon, og stemmen i andre enden satte meg tilbake til lukt av risengrynsgrøt og grønnsåpevasket lørdagsrent. Det var magisk. Og da Astrid Sommer leste om Brødrene Løvehjerte kunne jeg kjenne hvordan mosen på slettene i Nangijala føltes mot håndflatene. Denne dalen rommet også drømmer om å skape noe som var mitt eget. Jeg lagde mitt eget landskap formet etter «Sommeren på Mirabell-øya». Mange av dere har sikkert gjort det samme.

Jeg husker både med sorg og glede at jeg stort sett fikk være i fred i denne hemmelige dalen. Noen har aldri fått se slike hemmelige daler, andre vil helst glemme dem og bli voksne. Noen av disse dalene er jevnet med jorden og har blitt høyhastighetsmotorveier av kunnskap der stans er forbudt, og den som står i veikanten på jakt etter Mirabell-øya risikerer å bli kjørt ihjel uten at noen har sett hva som skjedde. Men i mange, mange av oss lever disse dalene av fantasi, innlevelse og utforskertrang i beste velgående. Det viser seg ikke minst her i bloggeland.

Vi lever i et land og en del av verden der ytringsfriheten puster. Alle borgere av et fritt land burde benytte seg av det, og oppmuntre til at ytringsfriheten består og fortsatt kan puste. Bloggverdenen har de siste årene gått foran med gode eksempler på riktig bruk av ytringsfriheten, og mangfoldet av norske bloggere er omfattende. Mange av bloggene utgjør et utrolig viktig bidrag til kulturlivet. Tidsvis er vi også dagsordensettende. Vi her ute ønsker at det skal fortsette slik.

Den institusjonaliserte retten til og bæretillatelse på ytringer om hva som er vakkert eller stygt, rett eller galt, eksisterer ikke mer. Det er ikke lenger slik at journalister bestemmer hvilke bøker og filmer som er kvalitet, psykologer besitter ikke lenger hele sannheten om hva som er bra for hodet ditt, prester har ikke enerett på moral, og politikere har ikke blankofullmakter, ikke engang i fire år. Nettet har skylden. Jeg tror at hele denne demokratiseringen kommer oss alle til gode. Ikke minst fremmer det mot til mangfold og et ekstremt levende kulturliv.

Å være din egen redaktør er gøy, men det gir de også en rekke plikter. I denne bloggen har jeg nulltoleranse for rasistiske ytringer eller kommentarer som overskrider norske lover som regulerer personvern. Men jeg deler også ut rettigheter: du kan fritt hente stoff herfra, kreditér gjerne, og del det videre. Det er derfor vi er her: For å dele.

47 tanker om “Jeg må skrive”

  1. Jeg har alltid vært fan av de som skriver av yrket, og som kan uttrykke seg så etterettelig. Det jeg nettopp synes er så kult med deg, er at du er journalist, og du BLOGGER! YAYYYY! Hvorfor gjør ikke flere det?!

    Når andre gode blogger forsvinner, er det godt at vi har flere dyktige skribenter igjen. Og måtte du bli her leeeeeenge! Lenge leve blogge- Jakob! 😉

  3. Takk.
    Takk for at ordene dine hentet tilbake gammel, nesten glemt magi. Som elev skriver jeg det jeg må skrive, og det ødelegger.
    Du gir meg lyst til å skrive for min egen del, skrive akkurat hva jeg vil, til å fange stemingen rundt meg og i drømmer.
    Takk.

  5. Du skriver som sagt, utrolig bra. Måten du skriver på får meg til å lese absolutt alt av det du skriver.

    Jeg er enig i det du har skrevet om bloggere. Bloggverden har vært dritviktig for meg og min skrivende utvikling, å få tilbakemelding og så videre fra andre mennesker er kjempeviktig for å kunne bli bedre og utvikle seg til å bli bedre.

    🙂

  11. Eit minne kom til meg; Tordivelen flyg i skyminga. Det gjekk og som høyrespel, og eg vart sugd inn i det, skipla av spenninga og pirra av all kunnskapen som låg samla der, om Egypt, om skarabéar og insekt.

    Då eg var 22 og budde på hybel i Oslo kom søskenbarnet mitt som då var tolv til meg på sommarbesøk, og eg las den boka høgt til henne. Kvar kveld lagde vi oss semulegrynsgraut med sukker på og smørauge, og så fortsette forteljinga om Annika, David og Jonas. Varme oslo-kveldar, kino først, og så heim til hybelen i Bygdøy Allé for å lese vidare. Det var gode kveldar.

  12. Pål: Du er en svært kvalifisert leser for meg. Takk.
    Alt godt: Jeg har ekstremminner til det hørespillet. Til langt utpå åttitallet var det så skummelt at det nesten ikke var til å holde ut. Lydeffektene (Emelies stemme), stemningen i krypten, og så Julias mystiske telefonsamtaler. Alt var helt rått. Merkelig at den ikke er filmatisert. Fin stemningsskildring av hvordan dere hadde det den gangen!

  13. Jeg har vært innom her og lest, noen ganger mer eller mindre sporbart. Nå vet jeg hvor jeg skal gå når jeg skal kose meg, når jeg skal la tankene og fantasiene få leve videre, når jeg skal nyte vakre og overraskende tekster.

    Jeg skulle bare si at jeg i denne dalen har funnet favorittbloggen min..

  15. «Det er derfor vi er her: For å dele.»

    Det er akkurat slik det er; vi deler og blir bedre av det vi får til sammen.

    «Jakob Arvola» Et fantastisk navn. Bare navnet gir meg lyst til å ta et dypdykk i tekstene dine.

    *med tærne 1 centimeter utenfor, krøllet rundt kanten – klar for stup*

  16. Ja, jeg kan også huske din fascinasjon for radioens hørespill… det var en hellig stund for deg, og nåde den som våget å bruke ord da – for da var det ordene som kom fra radioen som stod i maktens tegn!
    Morsomt å tenke tilbake til nå, når man koser seg gjennom ordene du tar i bruk i din blogg… Tusen takk for at du deler, Jakob – det er til stor glede! 🙂

  17. Så glad jeg er for at jeg plutselig, uten at jeg helt vet hvordan, havnet inne på bloggen din. Neppe tilfeldig, sier nå jeg, for dette var fin lesning! Så nå har du fått deg en ny fast leser. Håper forøvrig alt står bra til oppe i nord!

    Hilsen anniken (eks-finnmarkenjournalist)

  19. Artig å se at du er for ytringsfrihet. Fordi det er et standpunkt som desverre er sjeldent blandt de som skriver mye.
    Opphavsrettighet og inntekter er viktigere enn personvern og ytringsfrihet.

    (010010010 010001001) oisann, der står hvis det første ordet i boken Samarillion, digitalt i 0erre og 1ere på netsiden din.

    Du skriver så mye bra kommentarer, jeg håper jeg har klart å inspirere deg til å kanskje skrive noe om hele problemene med intelektuell eiendom, overvåkning og forskjellen på fysiske gjenstander, tanker, ideer og tall.

  23. Kom innom bloggen din etter tips frå Silje i Den afrikanske farmen.Ho veit at eg vil lese gode tekstar:)

    Eg er ein lesar,sidan eg var lita jente.Ei verd ein kunne vere i,innta,drøyme og gøyme seg i.Ein dal eg aldri har forlatt.
    Då eg oppdaga bloggverda fann eg skribentar som berørte bivarande hjertestrenga,som gav gjenklang i eiga sinn,som opna latterdøra på vidt gap,som skapte undring,men òg oppgittheit.Skribentar med ein bodskap ,andre med fjas og tull.

    Eg gler meg på å bli kjend med dine ord.
    Mvh Marie

  24. Her har du laga deg et lite smykkeskrin av en blogg, Jakob. Virkelig en fornøyelse å kose seg gjennom…og jeg er ikke halvveis. Dette blir en flott plass for meg å følge deg videre på. Regner faktisk med at jeg finner enda flere perler her når du har lagt igjen nøkkelkortet i Vadsø og kan ytre deg fritt.

    Mvh Rolf

  26. Dypest ned og et godt stykke ned i Jakobselvdalen er det mørkt, nå veldig mørkt. Det er svart skog. Sneen er også nesten svart. Himmelen holder jeg på å få i hodet. Men jeg hører ei ugle, ja, ei ugle. Den har en rar lyd. Alle som vil kan høre den lyden. Godt nyttår!

  28. Helt tilfeldig gjennom ei bisetning på nrkbeta ble jeg overrasket over nyheten om at du hadde skiftet spor. Og hvilket nytt spor. Leseglede og varme toner kom helt uventet min vei denne iskalde januarettermiddagen et sted i den landsdelen vi begge kjenner så godt. Dette var stas – fortsett Jakob!

  31. Utrolig enig med deg her. Det skal ikke legges skjul på at internett tar med seg mye negatvit og ødeleggende, men også en haug med positive ting. Deling. Jeg liker ordet. Den oppvoksende genereasjon er en delingsgenerasjon.
    Denne bloggen har min respekt, det skal du vite.
    mvh,
    Calleclown.com

  32. Jeg blir så glad, ja føler meg helt perfekt, lever… Leser bloggen din og har stor glede av den, blir liksom inspirert til å bare fortsette i det uendelige.
    Får ikke gjort annet enn å lese, lytte. Arbeid er plutselig ikke nødvendig lenger.

    Din blogg gir meg mot, kraft og skrivekløe. Dette er veldig bra Jakob! Keep up, never stop!

  33. Det du skriver her, kjenner jeg meg veldig igjen i:

    «Jeg husker både med sorg og glede at jeg stort sett fikk være i fred i denne hemmelige dalen. Noen har aldri fått se slike hemmelige daler, andre vil helst glemme dem og bli voksne. »

    Jeg leste og leste og leste som barn – særlig i alderen 9-14, var en hyppig gjest på bibliotekfilialen ved skolen, og leste vel det meste jeg fikk lov til der. Husker at jeg var for ung til å få låne voksenbøker. Men jeg kjente ingen som delte min interesse for bøker, og jeg var nok sett på som en særing.

    En gang i mattetimen i 5. klasse hadde vi om statistikk, og vi skulle lage søylediagram over hvor mange bøker vi hadde hjemme. Kategoriene var helt bak mål, husker jeg – den største kategorien var vel på 25-30 bøker. Vi hadde jo så mange bøker hjemme at de var umulige å telle – bare jeg hadde vel langt over 50 bøker…

    Jeg sluttet å lese bøker i en periode i 20-årene, men fant igjen lysten da jeg rundet 30 år. Og nå leser jeg mye igjen – gleder meg over å få innblikk i andres historier og levemåter, beskrivelser og spennende mysterier. Og ikke minst – jeg gjør det jeg kan for at mine tre barn også skal finne SIN dal med leseopplevelser og lesegleder, og jeg tror jeg lykkes.

    Bloggen din har jeg helt nylig oppdaget – jeg vil følge med på hva du skriver!

  35. Hvis du husker lørdagsbarnetimene på 80 tallet, kan du kanskje hjelpe meg med en sak som har plaget meg lenge. Introen til hørespillet var Vivaldis piccolo consert i c moll. Handlingen var om noen barn som flyktet opp i fjellene pga en flom/storm. Kan du hjelpe en 40 åring så han får fred?

  37. Du er bare et par år yngre enn meg, og så husker du så uendelig mye bedre!

    Tusen takk for at du skriver. Du skriver sånn at vi andre kan hente frem de gamle minnene, at vi kan våkne opp og se oss omkring, at vi kan lytte. Det er godt!

Legg igjen en kommentar