Urban manøver

Tilbake i byen, tilbake til tuting og småkjekling i lyskryss ved rushtiden, alltid en nyrik som skal fort hjem, eller en gammel fattig som roter i søpla, alltid en veiarbeider som har satt opp veimerkingen fra helvete i påvente av nye dreneringsrør som sikkert kommer med trailer fra Danmark i neste uke, ikke nå, men neste uke. Og alltid et smil å få. Herlige byen, med merkelige opptog som skråler seg ned Sankt Eriksgatan og feirer noe midt på dagen, og herlig skyline mot fredagskveld.

Strengt tatt kan jeg et og annet om flyging. Jeg tok teorien, inkludert noen flytimer, som valgfag i niendeklasse, og selv om gps’en har kommet i mellomtiden, og selv om en og annen forskrift er endret siden den gangen, så er de aerodynamiske prinsippene de samme: Rett krumning gir oppdrift, rett fart gir løft. Jeg husker at læreren i den lille enmotors Cessna’en ropte mot meg i cockpit over åsene ved Værnes: «Husk hva du har lært, dra, dra, dra! Vi stuper snart, men husk hva du har lært!» Når man trekker et fly opp i altfor skarp stigning, mister vingene til slutt løftet og faller med nesa i stup. Da hjelper det ikke å trekke i stikka og prøve å rette flyet opp. Flyet mister løftet, og uerfarne piloter mister besinnelsen. Og ganske riktig, vi falt som en stein. Men vi hadde lært de noble, aerodynamiske prinsippene: En riktig konstruert flygende farkost – og en Cessna 172 er nettopp det – vil i løpet av noen nerveslitende sekunder utligne det manglende løftet ved hjelp av tyngdekraften, luftstrømmene og krumningen på vingene. Flyet vil til sist bli manøvrerbart, kunsten er å være høyt nok oppe når det skjer, for man faller og faller. Jeg stolte på den mannen, og på hva han hadde lært oss. For, se: Flyet rettet seg opp og rorene reagerte nok en gang på bevegelsene fra stikka, vi måtte bare være tålmodige og gi det litt tid. Naturen gikk sin gang.

Jeg har sett et og annet flystevne – jeg husker en gærning som het Olle, en svenske i en Tiger Moth, han hadde som avslutningstriks at han skrev navnet sitt, «Olle», i løkkeskrift med røyk på himmelen, før han landet til vill jubel og steg ut i flygerhjelm av lær. Selvsagt var han svimmel, men det var vel flaks for ham at han ikke var døpt Zacharias. Da hadde han vært nødt til å levere prikken over i’en.

Men flyoppvisningen i kveld kan få gjøre dem etter, til og med jagerflygere i formasjon må ha planlagt det på forhånd før de driver med slikt: Det kom et gåsetrekk over hodet mitt, de flygende fanter annonserte seg selv med høye støt. En perfekt, virkelig perfekt plog, rake linjer, den ene litt lengre enn den andre. Men så til selve trikset: Tredje fugl på østre plogskjær krysset elegant over mot det vestlige. Gjessene vek ikke av linje én eneste meter, men gjorde plass bakover, sakket ikke farten, hvordan de gjorde det er helt ubegripelig, men like plutselig som fuglen hadde krysset over var den nå inne i rekken igjen, nå som tredjeflyger på motsatt side, plogen krysset mot sørøst, like velformet, like ubesværet, like elegant. En F16-skvadron over tettbygd strøk ville måttet søke om tillatelse til en slik manøver i ukesvis. Og det er slett ikke sikkert at de hadde fått ja.

Tilegnet byen

Vi sitter på t-banen, kjæresten min og jeg, det er tidlig lørdag kveld. Vognene setter fart etter forrige stasjon og suser videre inn i tunnelen, i rute mot nye reisende. Kvinnen i setet foran oss har påmalte øyenbryn. Man må være på ganske nært hold for å se det: Hun har ikke et eneste hårstrå over øynene som vitner om ubestemmelig utenlandsk herkomst, men derimot tydelig påmalte bryn, lagt i brede blyantstreker i nøytralt stemningsleie. Hvis hun hadde dratt blyanten opp, ville hun vært spørrende. Med streken ned ville hun blitt den tenksomme, kanskje til og med den tilknappede.

Jeg har sett det så mange ganger før, dette med en storbys evne til å forstå at alle ikke er fornøyde med å være seg selv nok. En storby har en avslappet og selvsikker holdning til påmalte øyenbryn, rare hatter, merkverdige meninger, kreativ livsførsel og alternativer til stillstand. Luktene forandrer seg fra det ene gatehjørnet til det andre. Og slaps og sludd har mange nyanser.

 «Det er lagd så mange sanger om å ha det gøy på landet, denne handla om å lengte hjem. Jeg husker noen kuer, kanskje enda flere fluer, men det va’kke noe spennende med dem» synger Lillebjørn Nilsen i visa om barndommens feriekoloni-opphold, der han egentlig, som Tramteateret, ville tilbake til by’n. Kanskje det er på tide, nå når novembermørket senker seg over byene, å komme med historiene om det pene ved en storby. Fortell.