Republisert.
– Visste du at levealderen til norske menn har steget? spurte hun og kikket på ham. Hun hadde lest at menn stadig blir eldre. Mindre hardt fysisk arbeid hadde ført til at kvinner og menn nærmer seg hverandre mot slutten av livet.
Han hadde alltid hatt liten sans for statistikere som trodde at liv og moral kunne stilles opp i kolonner og regneark. Statistikere som lager slike undersøkelser tror livet er en formel som alltid går opp, mente han. På den andre siden visste han at han – rent statistisk sett – ville kunne komme til å dra før henne. En gang, kanskje om noen tiår, eller for den saks skyld kanskje i morgen eller neste uke, ville det være hans tur. Rent statistisk var det et faktum.
Hvordan er været den dagen? tenkte han. Ville hun stå i svart kjole mens årets første snø falt i det grå håret hennes? Hvor gammel er hun? Hva husker hun fra livet deres? Eller ville hun stått foran den åpne graven hans i tungt regn mens årets første grågås-trekk krysset det åpne havet og fant land? Hva ville hun sagt? Ville hun grått? Hva tenker hun på når kisten fires ned i den svarte jorda, når jordpåkastelsen er over, når seremonien er slutt? Hva spiser de under minnestunden? Og hva gjør hun resten av livet sitt, når han er borte? Et sted der ute går det kanskje en mann som en gang skal bli hennes. De vet det bare ikke ennå.
– Men levealderen har jo steget, svarte han.
– Ja. Den har jo det, svarte hun og falt i tanker.
Kortfilm dertil:
[pro-player width=’530′ height=’350′ type=’video’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2009/07/besok1.flv[/pro-player]