Jeg finner dem i et gammelt album – bildet er antakelig tatt på trettitallet en gang. De virker lykkelige. Ingen av dem vet om krigen som skal komme. Noen av dem skal bli dødssyke og ikke greie kampen. Og kanskje er det like greit: De lever der og da, tilstede i en sommer som ser varm ut, de bader. I dag er alle borte. De finnes bare i et gammelt album, og som slitte bokstaver på gravsteiner. Og vi andre står i den samme køen. En gang er det vår tur. Hvordan vil du bli husket?
– We mortals are but shadows and dust, Maximus! Shadows and dust! sier Proximo i filmen Gladiator, og minner oss om at en gang er det ingenting annet tilbake av oss. Den dag i dag er jeg fortsatt usikker på hva Proximo egentlig la i den brutale konstateringen: At det ikke betyr noe hva vi fyller våre liv med? At ingen bryr seg om hvem vi er eller hva vi blir og ble? At vi alle er hvem som helst? Jeg kan kjenne ubehaget ved tanken.
I går ettermiddag døde Regine, en blogger som kunne vært hvem som helst, men som ikke var det. Regine bet tennene sammen, og skrev. Senest tirsdag denne uken hamret hun ordene ned over tastaturet. Også hun, i likhet med fantasifiguren Proximo, var brutalt tilstede og ærlig. På bloggen den 13. august i år skriver hun: «Det er utrolig hardt å sitte og høre på at venner snakker om framtiden sin, hva de vil bli osv. Jeg blir aldri inkludert i disse samtalene. Jeg liker egentlig ikke å snakke om det heller.» Og det er befriende oppriktig skrevet. Men kommentarfeltet står ikke i stil til det Regine selv skriver. Hun vet at hun skal dø. Kommentatorene hennes lukker øyne og ører, og fortsetter med lykkeønskninger og ståpå-hilsner. Det er et aldeles bisarrt syn. Bare én eneste leser blant 207 kommentatorer tar til motmæle, det skjer den 14. august, der signaturen GSC skriver: «Denne jenta trenger ikke formaninger om å stå på. Hun står jo på som ville helvete! Hvis det er noen som kan noe om dette, er det Regine selv. Og så kan noen sågar få seg til å si at hun skal stå på for oss som leser bloggen hennes! FY! Hun har jaggu nok med å stå på for seg selv, om hun ikke skal anstrenge seg for oss også.»
Det var dem som syntes at Regines blogg var for privat, ubehagelig og over grensen. For de fleste var den ikke det. Og mennesker som blogger om egen sykdom på nettet er ikke noe nytt. Det som imidlertid bloggen hennes viser oss, er en ung kvinne med en ærlig angst, og en oppriktig selverkjennelse, dag etter dag. Regine kalte bloggen sin Face your fear. Det var en grunn til at hun valgte det navnet. Men kanskje avslørte mange av kommentatorene at vi fortsatt møter døden med flakkende blikk og avledningsmanøvre? Vel så viktig for å få et innblikk i Regines egen kamp, er bloggen som dokumentasjon på møte mellom dem som var på innsiden og vi som stod utenfor og ikke helt visste hva vi skulle si.
Det falmede fotografiet fra trettitallet lyser av livsglede. Avtrykk av levde liv. Da gjør det ikke så mye at det som er tilbake, er skygger og støv. Alle på bildet er borte. Men denne sommerdagen lever videre. Og det kommer nye, med eller uten oss. Ganske fint, egentlig.
