Slik tar de barndommen ved roten

I dette øyeblikket sitter tusenvis av gutter innestengt på rommet. De nekter å komme ut, og foreldrene er på jobb. Ingen bryr seg, noen synes til og med at det er befriende å ha dem ute av syne, sysselsatt med sine egne ting. Med feriepengene kom Playstation eller Xbox på plass, for dem som ikke hadde det fra før. Samtidig slippes nyheten om at World of Warcraft kan bli gratis. En fantastisk nyhet for dem som tar sikte på å fange enda flere barn inn i spillfella. Og en herlig nyhet for foreldre som har syntes det ble i overkant dyrt å overlate barna til seg selv. Nå kan omsorgssvikten bli nesten helt gratis.

Modige forskere jobber stadig med å dokumentere hvor asosialiserende, avstumpende og psykisk avsporende slike nettspill er. De blir kontinuerlig motarbeidet av spillindustrien, av allerede spillavhengige unge og voksne, og industrien kommer sjelden ut i det offentlige rom for å debattere hva den gjør med millioner av menneskers barndom. Industrien har et effektivt nett av villige propagandister til disposisjon, som år etter år sprer misforståelser og villedende reklame. Som at spill gjør deg motorisk rask – noe som ikke er dokumentert. Har noen prøvd å sitte ved siden av et spillavhengig barn for å lære vekk normal pc-bruk? De forteller også om økende mental kapasitet, såkalt multi-tasking. Heller ikke det er sant. Forteller industrien om spillavhengige barn som er så mentalt fragmenterte at de ikke husker bursdagsavtaler eller når de spiste sist? Som snakker et kodespråk bare de innvidde kan forstå, men som verken kan brukes under jobbintervjuer eller kjæresteprat? Forteller industrien om ensomme unge som med foreldrenes velsignelse bruker 35 000 kroner på pc og kompletterende utstyr til spill, som de selv forlater og forgjeves forsøker å selge et år senere, sinte fordi ingen advarte dem eller turde si nei? Eller maskinparker som havner på dynga fordi de er infisert av lykkelige trojanere som har stått i månedsvis i kø fordi brukerne, gjerne langt oppi tenårene, aldri skjønte hva alle de irriterende sikkerhetsadvarslene betød?

«Jeg spilte wow noe helt fantastisk det første halvåret etter release og hadde vel 35 dager played. Det vil si at over en sjettedel av tiden min gikk med. Og når du trekker fra arbeidstid, søvn, måltider, toalettbesøk o.l. så man at jeg brukte ALL fritid til wow. Jeg så ikke på det som noe problem. Hadde det fett nok jeg.  Jeg har også to brødre som i ettertid har begynt å spille wow. De er 17 begge to. Hos begge har karakterene stupt og den ene har begynt å droppe ut bare for å spille wow. Sove og spille er alt han gjør. Ingen av dem kan innrømme at det er et problem, selv om livene deres går i dass.»
Fra et diskusjonsforum der ungene diskuterer hvordan de skal klare å slutte.

Å bli sint og masete hjelper ikke. Men rust deg til tennene med kunnskap, tilstedeværelse, utholdenhet og observasjonsevne – da kommer respekten. Og det finnes håp – det viser seg at stadig fokus fra oss voksne øker bevisstheten til ungene, slik dette nettforumet viser. En annen sak er at om du bestemmer deg for å fjerne barna fra spillverdenen, må du ha noe annet å by på som erstatning: nemlig deg selv.

Hver eneste gang vi starter en debatt om onlinespill og spillkonsoller, kommer de samme aggressive kommentarene om hvor lite vi voksne skjønner, hvor gammeldagse og teite vi er, hvor mye kontroll de har og hvor utdaterte vi er. Det får vi tåle, det er til tider jobben vår som livsloser. Det jeg derimot finner underlig, er de voksne spillutviklerne og selskapene som sjelden eller aldri deltar i debatter om seg selv.

Du som spiller spill må gjerne skjelle oss ut for at vi nok en gang setter det på dagsorden – vi kommer aldri til å slutte med det. Men fortell gjerne også hva spillet gjør med deg, hva du savner og hva som skal til for å komme ut. Det er nemlig meldt fint vær. Og dere kan være trygge på at noen av oss aldri kommer til å slutte å bry oss, og invitere dere ut i dagslyset. Jævlig irriterende, men slik er det.