Han hadde bedt henne stanse i døråpningen før hun dro. Hun hadde stoppet opp i samme øyeblikk han hadde påbegynt setningen, helt simultant, nesten som om ordene hans var overflødige. Så der stod hun, i flere sekunder. Den hvite kjolen – det var ikke det at den var oppsiktsvekkende tynn, det var ikke det – nei, det hadde mer å gjøre med formiddagssolen som traff i en spesiell vinkel og lyssatte henne. Han så konturene av midjen, det var et lite luftskikt mellom kjolestoffet og huden.

– Sånn? Omtrent? smilte hun og kikket ham i øynene. Han svarte ikke, trakk bare luft dypt inn gjennom neseborene og returnerte smilet. Stilsikkert,  men liksom tilforlatelig snudde hun seg i døråpningen, gjorde noe med nedre del av korsryggen, akkurat der den er leddet mot bekkenet, slik at rumpa liksom tilfeldig gjorde to vrikk før hun var ute av døråpningen.
– Den der så jeg, svarte han og rettet på puten, grep boken og fortsatte å lese.
– Det vet jeg, sa hun og han hørte at det stod et smil langs de fortsatt litt våte, spiralformede hårlokkene. Så var hun ute av døren og inne i solen.

Han stod opp en liten times tid etterpå, fant handlelappen hun hadde lagt på kjøkkenbordet, registrerte muntert at hun hadde glemt kaffe og føyde det på nederst.
– Javel, så er sommeren over for denne gangen, sa den nasale programlederen fra radioen og snurret tradisjonen tro i gang en karikert vemodig slager fra 1960-tallet.
– Dust. Det er den vel ikke, svarte han og kjente luktsporene fra henne vandre krevende og påståelig over mot augustsol.