Fritt for å være helgen

Hvilke kvinnelige helgener vil vi ha? De søte med englehår, eller hærførerne?

I dag er dagen, selv om den etter kalenderen var i går: Hundretusener av foreldrehjerter har smeltet til sur korsang, og landets tv- og radiostasjoner gir oss den årvisse reportasjen der barn gjenforteller lærernes forklaringer på, eller også dikter opp, hvem Santa Lucia var.

– Hun var en sånn dame som likte å hive ut mat istedet for å gifte seg, sa én unge av 2009 jeg hørte i dag.
– Hun ble fattig etterhvert, og så kuttet de av henne hodet, sa en annen.
– Hun var heks, og de kastet henne på sjøen, sa et barn i en reportasje fra 1990 som jeg av nysgjerrighet søkte opp, for å høre om tidene har endret seg.

Også i et førjulsprogram fra 1973 blir hun omtalt som noe skummelt. Og tjue år senere: I et radiokåseri fra 1993 signert Sonja Westrheim får vi også en slags forklaring på demoniseringen av henne: Navnet blir knyttet til selveste Lucifer. Alt dette til forskjell fra den svenske oppfatningen av henne: I Sverige er hun en lys og vennlig skikkelse. Men har hun noensinne eksistert som ung kvinne av kjøtt og blod?

Av kjøtt og blod: Kanskje. Hun ble etter alt å dømme født i 283 eller 286, død 304, alle årstall etter Kristus. Men kildematerialet rundt hennes liv, meninger og faktiske dødsårsak er så usikkert, så tvetydig og så mangelfullt at ikke engang det offisielle nettstedet for katolikkene i Norge går god for overleverte opplysninger rundt henne. Men bra nok for norsk barnehage, altså. Og ikke minst såpass diffus og svevende at vi kan tolke henne dit vi vil.

Drøyt tusen år senere får den katolske kirken enda en delikat personlighet i fanget, Jeanne d’Arc. Kildene rundt henne er betydelig mer presise, blant annet er hele rettssaken mot henne nedskrevet, og 30. mai 1431 ble hun brent offentlig på torget i Rouen, nitten år gammel. Hun hadde da vært Frankrikes hærfører mot England, befridd Orléans og Patay, og forsøkt å ta Paris fra engelsk beleiring, men felttoget slo feil. d’Arc påstod at hun mottok ordre fra Gud og engler som åpenbarte seg som stemmer i henne, en forklaring hun holdt fast ved under hele rettssaken. Kildematerialet rundt henne er såpass omfattende at det til og med er mulig å fastslå at hun i militær forstand gjorde en rekke grove feilvurderinger. Hvis det var slik at blind gudstro kan forklare deler av handlingsmønsteret hennes, er det også lett å forstå hvorfor hæren etterhvert lurte på hva den skulle tro. Og var hun så gudstro og dydig som hun selv påstod at hun var? Er hun barnehagevennlig?

Jeanne d’Arc ble kanonisert i 1920.  Men historien om Frankrikes nasjonalhelt er antakelig mer problematisk å dramatisere som morgenopptog i landets barnehager: Å vandre engleaktig med lys i hendene er litt mer kvinnelig enn å ri lokalet rundt på kjepphest, slåss med sverd og høre stemmer i hodet. Unge kvinner gjorde jo ikke slikt ustraffet i 1431, heller. Eller er det påstått dydighet og uskyld vi stadig fascineres av? Sånn litt passe barnehage-vennlig?

Anbefalt for alle barn, tøffere enn luciatoget: «Joan of Arc», med en ikke særlig engleaktig Milla Jovovich på hesteryggen, Faye Dunaway som opportunistisk feminist, John Malkovich med et delikat politisk problem samt Dustin Hoffman som en nifs, diabolsk samvittighetsstemme fra det hinsidige, regi:  Luc Besson, Columbia/Tristar 1999:

[pro-player width=’600′ height=’370′ type=’video’]http://www.jakobarvola.com/joan.flv[/pro-player]

Til ditt eget beste

– Lukk opp, i lovens navn, det er fra Helsedirektoratet!
– H-hallo?
– Vær vennlig å slippe oss inn, vi foretar en dør-til-dør-inspeksjon av det norske folk.
– Beklager, jeg var midt i middagen, kan dere…
– Jasså, blir vi nødt til å ta deg med ned på helsestasjonen for en grundigere prat?
– Neida, kom inn.
– Takk, det lønner seg å være samarbeidsvillig. Si meg, har du tatt vaksinen din?
– Nei, jeg er ikke i risikogruppene, så jeg tenkte at…
– Jasså. Karlsen, hold ham opp langs veggen. Da tenker jeg at vi setter en vaksine… her!!
– Aiiiahhh!
– Og… her!!
– Auuåaooo! To sprøyter?
– Ja, du har vært slem gutt og ikke tatt vaksinen din, og da blir det dobbel dose, vet du. Du setter jo alle i fare ved slik uansvarlig oppførsel. Så er spørsmålet om du har gitt blod i det siste.
– Nei, jeg tenkte at…
– Tenkte at? Tenkte at? Vet du ikke at det er blodmangel her til lands? Karlsen, kanylen. Hold armene hans.
– Aoooooaaaa!
– Sånn, ja. En halv liter skulle holde i denne omgangen. Vel, da var vi ferdige for denne gangen, men vi kommer tilbake andre juledag.
– Au. Hva skjer da?
– Blodtrykkspatrulje og bmi-kontroll. Farvel.

Hjemmelaget is og store vansker på vestkanten

En ekte oppskrift, og en helt ufarlig tulleogtøyse-historie.

Det er for mye skolding og skrelling i verden. Mandler skal visstnok absolutt skoldes og ligge jomfruhvite klar til innsats i marsipaner og krokaner. Denne krokan-isen lages av uskoldede mandler. Velkommen til hjemmelaget mandags-is og tanker om det opprinnelige og ekte. Å nei, vi har ikke melis. Krise? Nei. Melis kan du lage i en vanlig morter. Én desiliter sukker som du maler til mel. Se så, da er vi klare.

Psykiater Wilhelm P. vrinsker. Han har kommet til enden av gågaten, og han vekker oppsikt. Det har klikket for psykiater Wilhelm P. Han mener bestemt at han er en hest, årelang innestengt frustrasjon tar seg til uttrykk i ellevilt trav ned langs gågaten. Han vrinsker nok en gang, og registrerer at mobilen ringer i jakkelommen. Det er Wilhelm P.s datter, som har fått høre at hennes far rir rundt i gågaten og har blitt en hest.
«Pappa, nå kommer du hjem. Øyeblikkelig,» sier hun og får et knegg til svar.
«Ikke tull nå, pappa. Du er en anerkjent psykiater, med en kundeportefølje som strekker seg langt inn i bøkeskogene ved Larvik, pappa.»
«Miihahahaha,» svarer psykiater Wilhelm P. og legger på. Psykiater Wilhelm P. har mistet forstanden, og han nyter det.

Krokan, ja. Den lages ganske enkelt ved å knuse mandler, altså de uskoldede, i en morter på høy armhastighet. Så legges mandlene i en godt varm stekepanne sammen med sukker og en teskje smør. Uttrykket ‘brente mandler’ er egentlig misvisende. Mandlene skal slett ikke brenne, men derimot brunes langsomt, og varmen skal på ingen måte være sammenlignbar med et gjennomsnitts norsk aluminiumssmelteverk, men dermot mer på linje med en stekvarm sommerdag. Når det hele ser brunt ut, legger du krokanen over på bakepapir og setter papiret til avkjøling. Og nå er det klart for kveldens høydepunkt i mange norske hjem: lett pisking.

Men først tilbake til vår venn psykiateren. Det er vanskelig å si når det rablet for ham. Var det da direktør Nils P. ringte og sa at han følte seg bedre? Elleve år med faste timer hver onsdag hadde satt sine spor, også i psykiater Wilhelm P. Eller var det da jusprofessor Christine von F. plutselig bare uteble fra en (endatil forhåndsbetalt) time i januar og sa at hun hadde kommet på bedre tanker? Psykiateren følte seg virkelig ille til mote da bankdirektør Tellef S. ikke følte seg som en sjiraff mer, men tvert imot sa at han hadde kommet seg over både finanskrisen og båttyveriet. I det hele tatt følte altså psykiater Wilhelm P. at han mistet store deler av sin kundekrets raskere enn noen greier å si ‘kognitiv terapi’ to timer ute i bransjens julebord. La gå at bankdirektør Tellef S. ikke føler seg som en sjiraff mer, men Wilhelm P. har til gjengjeld følt seg som en hest lenge, kjenner han. Det sies at det koster å erkjenne psykiske vansker. Hos psykiater Wilhelm P. har dette fått en bokstavelig betydning. Hos Wilhelm P. koster det langt mer enn anbefalt standardhonorar. Men nå er det andre boller: Folk faller fra. Kommer til seg selv. Psykiater Wilhelm P.s kundeportefølje er med andre ord i ferd med å bli frisk, og at han dermed er tvunget til å legge hele sin møysommelig oppbygde vestkantkarriere på is. Den observante leser vil her, ved siste linje, ha gjennomskuet at forfatteren nettopp la en billig bro over til den prosaiske oppskriften på hjemmelaget iskrem.

Dette med piskingen. Først skal tre egg skilles i plommer og hviter, en skål til dem hver – plommer og hviter hver for seg. Tre desiliter kremfløte, men det er en annen skål. Alt dette skal piskes separat, og nå begynner nok krokanen å bli kald der inne i kjøleskapet. Ta fram morteren igjen, knus krokanen grovt og sett den til side. Vi er ferdig med pisking og knusing for i dag. Og vi går nå tilbake til historien om psykiater Wilhelm P.

Det har seg slik at Wilhelm P.s datter har satt seg i denne SUV’en til 680 000 kroner (og som etter vedtatt statsbudsjett nå blir åtte tusen seks hundre kroner dyrere å eie fra 2011) for å hente sin far hesten. Det er sannelig ikke lett å si hva som er verst for en tjuesju år gammel, fremstormende kvinne, nyrik på studielån: Å eie en biodieselbil som svir penger, eller å ha en utbrent far. Wilhelm P. er ikke lengre i stand til verken å innfri et eventuelt kausjonistansvar for en SUV som stadig synker i verdi, eller å vedlikeholde sitt renommé som vestkantens beste psykiater. Det ene har på sett og vis vært avhengig av det andre. Istedet spør psykiater Wilhelm P. høyt og tydelig i dagligstuen, i et klart øyeblikk der hest viker for mann:
«Har dere noensinne vært opptatt av annet enn min gasje her i huset? Har dette nabolaget noensinne vært opptatt av annet enn leke-problemer og liksom-depresjoner? Jeg tenker å flytte til Kjøllefjord.»
«Kjøllefjord, er det på noe vis i nærheten av Langesund?» spør en forhåpningsfull sønn i huset.
«Det er så langt fra Langesund som det er mulig å komme,» sier psykiater Wilhelm P. og kjenner hesten rykke i tømmene et sted inne i ham:
«Det er på kysten av Finnmark.»
«Åh gud, Wilhelm, si hva vi skal gjøre. Du er i ferd med å forsvinne inn i en psykose,» sier Wilhelm P.s kone, som nettopp har satt røde rysjer på gardinstengene i anledning adventen.
«Jeg er frisk. Jeg er kanskje en hest, men jeg er en høyst frisk hest, og nå er jeg lei av dette polerte livet, der jeg gir polerte råd til polerte karrierejegere. Jeg drar til Kjøllefjord. Den som vil og tør, kan følge med. Adjøss.» Og dermed galopperte psykiater Wilhelm P. til pc’en og logget seg på billettbestillingen.

Det er tid for å blande ingredienser. Eggeplommer pisket med sukker, eggehvite som er stiv som jeg vet ikke hva, og en krem som er like silkemyk og glatt som jeg tør ikke tenke på hva, skal vendes i en annen bolle. Vel og merke vendes, ikke piskes eller røres. Vending gjør man med en slikkepott: langsomme tak fra øverste til nederst, fram og tilbake, opp og ned, til alt er en kremhvit-gul masse, og nå kan krokanen strøs inn, vendes forsiktig i massen, og vips: den hjemmelagede ismassen er klar til innfrysing.

Det finnes vel dem som lurer på hvordan det gikk med vår venn psykiateren. Var det ledige billetter igjen til Kjøllefjord? Javisst, det er det alltid. I likhet med isen tok historien flere interessante vendinger: Wilhelm P. lever nå et stillferdig liv i lille Kjøllefjord, og det er ikke en eneste bankdirektør eller investor i mils omkrets. Det sies at Wilhelm P.s julemarsipan lages av uskoldede, upolerte mandler. Det sies at det ringer en fortvilet datter med ujevne mellomrom, som ser katastrofen med denne biodieselavgiften komme nærmere og nærmere. Men Kjøllefjords befolkning har forlengst vendt seg til at da vrinsker eks-psykiateren høyt og knegger i telefonen:
«Ikke spør meg. Jeg er ikke tilregnelig. Hør, jeg har tilbakefall: Miiihahaha.»