Det var det jeg ble spurt om en gang: hvordan den føles å elske noen. Jeg skal forsøke å rekonstruere hva jeg svarte – og det aller beste ved det hele er at det ikke finnes noe entydig svar.

Da jeg leste hvordan Arachne, altså Gunn Hild Lem, hadde valgt å minnes mannen sin, la hver eneste setning seg i sjelen. Jeg kan ikke huske å ha sett en så vakker, entydig, sterk, livsbejaende og sorgtung kjærlighetserklæring i moderne tid som nettopp den minnetalen. Den tok av i et eneste stort fyrverkeri av heder til en sjel hun hadde valgt, og som hadde valgt henne. Jeg har lyst til å anbefale den som førstelesning av hva kjærlighet kan være i 2009 – også når den blir revet vekk av døden.