De første, spede tegnene av høst strekker seg over Skandinavia. De er ikke mange, men de er der: Modne multer over Mollisjok, det er den første nattefrosten over Livollen og Sylane, eller en glasshinne over et tjern oppe ved Ivalo i Finland, eller en tiltettet bilkø hjem over Sollihøgda ved Oslo. Kanskje et svakt, svakt gulnende bjørkeblad i kontrast til krøkebærlyngen ved Kirkenes.
Mer og mer går det opp for meg hvor stor den skandinaviske halvøya er, og hvor mange likhetstrekk det tross alt finnes på tvers og langs. Javisst er det eksklusivt med midnattssol og mørketid, men sommeren i Stockholm er lys på et annet vis, og januar kan være så ubarmhjertig kald at bare kort en spasertur langs Liljeholmsbron kan være farlig for udekket hud, og har ikke overmot forsvunnet før, så gjør det det da. Er lynnet forskjellig? Jeg vil si både ja og nei. Det finnes variasjoner over et tema, det er så, men forbausende ofte er det likhetsrekk. Det går til tider den samme apatien gjennom det svenske folket som gjennom det finske: At ingenting nytter, at alt går til helsike. Og den samme latskapen som allment finnes i på landsbygda i Norge ligger like kokett over den norske storbyen: Hva, jobbe, vi? Nei, vet du hva, her stenger vi kaffesjappa klokka 18, og passer det deg ikke kan du dra et annet sted, det er sommerferie, adjøss. Javel, så drar vi til Sverige, da, der folk jobber fletta av seg mandag som søndag, og de klager over lønningene og de flytter til Norge, og de klager over at nordmenn er så kaxiga, men vi er venner, likevel.
Selv de dystre, kompakte skogene i Finland er verdt å ta inn over seg. Særlig i april, når det isen morkner og snøen synker inn mot furuleggene, da kan det være godt å være skandinav også der. Da går damene i Rovaniemi på butikken i gummistøvler, for kummene langs veien er tette og kommunens avløpsbiler er nesten nede ved Haparanda, og de jobber med saken, så ikke mas. Danskene vet man ikke så mye om, de holder seg mest for seg selv, med en dronning som ikke kan forstå vitsen med mobiltelefoner, har hun sagt, og med et stadig økende forurensningsproblem fra seg selv og det kontinentale Europa. Stort mer vet man ikke om danskene. Men de er nå der, og de er del av oss. Vi er en familie, likevel.
Så ulikt det har vært, dette Skandinavia, fra ende til annen. Jeg eier et fotografi, det er eksponert i Tana i Finnmark rundt 1920. Jeg er usikker på hvilken årstid det er tatt, men det kan være seint på høsten, etter løvfallet, eller helt tidlig på våren. Dette er Skandinavias kosmopolitter, som reiste rundt, og som så en hel del. De betalte rikelig med skatt, deres forfedre skattet endatil tre ganger i løpet av et år, til tre nasjoner som hver anerkjente dem som skattepliktige innbyggere, men uten rettigheter. Slik var også Skandinavia. Jeg er svært glad i dette bildet, det er så sårt og stolt på samme tid, det er blikk som ser opp og fram. Piperøkende menn og en hund likeså. Undrer meg noen ganger om de de skjønte hva som befant seg på den andre enden av Skandinavia?
For der fantes en annen virkelighet. På Skokloster slott mellom Stockholm og Uppsala var det samlet ufattelige rikdommer, skattsamlet gjennom århundrer. Og er det fortsatt. Kikker du forresten inn vindusgitteret i kjelleren på Skokloster kirke, ser du kistene fra 1600-tallet ligge der fortsatt. Carl Gustaf Wrangel var en eksentrisk mann, også for sin tid. En avsindig kløft mellom nord og sør i det merkelige Skandinavia. Men vakkert, det er det. Og, nei: Det finnes ikke spøkelser her, forsikrer intendanten meg om, og det kunne man fornemme der man vandret blant gods og gull i et Skandinavia som vi også eier felles. Er det ikke vakkert? Fortell om ditt eget Skandinavia!
