De har kanskje ikke fått den beste stemmen, men de har i alle fall fått et fint begrep på hva de bedriver: ‘å laryngalisere’. Det høres ut som en meditativ øvelse, men å laryngalisere betyr rett og slett å snakke med knirkestemme. Rent leksikalt defineres laryngalisering som en måte å snakke på der pyramidebruskene i strupehodet strammer seg og får stemmeleppene til å svinge med tjue til femti pulser per sekund. Pyramidebruskene. I seg selv et vakkert ord. Å laryngalisere er ofte forbundet med eldre , distingverte menn. Kåre Willoch blir ofte trukket fram som en laryngaliserer av rang. I dag skal det handle om vakre ord – og kommentarfeltet er åpent for forslag.
Det er liten tvil om at et ords skjønnhet kan ha med personlige erfaringer å gjøre. For noen er ‘fløtemysost’ vakrere enn ‘lykke’, for andre er ‘eksamen’ verre enn ‘holocaust’. Noen liker ‘mora’, andre liker ‘dattera’. Jeg er spesielt glad i det latinske ‘concordia’, som betyr enighet eller samhold. Det både ligger godt i munnen, og passer til betydningen. Og er det flere enn meg som synes at ‘engel’ ligger bedre i munnvikene enn ‘angel’ ? Og uansett om jeg er inhabil eller ikke, synes jeg ordet ‘rikskringkasting’ er usedvanlig beskrivende for hva vi driver med: vi kaster [signaler] rundt i riket.
Se deg rundt. Eller kjenn etter. Vakre ord – og hvorfor de er det.
