Stikkordarkiv: ettertanke

En besynderlig historie

Publisert av
Svar

– Det er ikke noe mer å finne mellom himmel og jord enn hva du selv gjør det til.
– Gjør det til? spør jeg og slenger fiskesnøret over mot grunna.

Så satt vi slik, han med en eldgammel termos med innmat av glass, jeg med en flue jeg bandt i 1982, jeg husker det godt. Den var, og er, skrekkelig bustete, jeg hadde kjøpt noen andefjær på en fluebinderbutikk, på tilbud. Det ble sagt, – det var han som sa det:
– Du binder fluer.
– Ja?
– De tok inn et parti dårlig rengjorte andenakker. På en butikk. På den butikken. Og så glemte de å legge møllkuler og naftalin innimellom skuffene. Du vet hva som skjer da?
– Nei?
Han skrudde opp korken på termosen:
– Kaffe?
– Gjerne.
Det røk av kokekaffen.
– Jo, du vet, dette med forråtnelse. Det er mulig at dette er en vandrehistorie, nå er det jo 1983, dette skjedde visstnok i 1981.
– Men hva var det som skjedde, da?
– Jeg tror du har napp, svarte han og pekte mot fluesnøret. Det buktet seg sidelengs.
– Faen. Jeg var for sein, svarte jeg og dro til, men flytesnøret og fortommen hadde sluppet ørreten.
– Jo, det som skjedde, var jo at det gikk spyfluelarver i hele butikken. Fyren dro på ferie. Var det til Kanariøyene. Jeg vet ikke.
– Ja, og så?
– Jo, det var brannvesenet som slo alarm. Hele butikken var dekket med et tykt lag av spyfluer. De hadde tatt bo i hele butikklokalet, vegger og tak var dekket av spyfluer. Han fikk telefon. Helt ned til Kanariøyene. Jeg vet ikke.
– Er dette sant? spurte jeg.
– Vet du hva han gjorde? Hæ?
– Nei? svarte jeg.
– Han kom tilbake fra sommerferie. Og la om hele forretningsdriften.
– Ja, det vil jeg vel tro.

Det var ikke mye fisk å få i ørretvannene den sommeren. Og slik er det med springende samtaler: Jeg fikk aldri tak på hva det var man skulle gjøre det til, for å skaffe mer å finne mellom himmel og jord. Jeg tror det er mulig å få kjøpt innmat av glass til termoser, fortsatt.

Til ingen nytte

Publisert av
Svar

Denne stabelen med trevirke. Omhyggelig saget, stablet – og forlatt. For hvor lenge siden? Tretti år, kanskje? Mose og lav vokser sakte. Om nye tretti år er det knapt noe annet tilbake enn en jordhaug.

Jeg undrer meg over hva de skulle bli, disse trauste furustokkene – hva de kunne ha blitt. Kanskje en stabel plank, noen firtom fire, noe lagt til side til rundstokk, kanskje listverk, kjøpt til ei nyoppusset stue.  Eller lystig hugget, tenkt som forskaling til et kommunalt nybygg, der bevilgningen kom på plass i siste budsjettmøte før jul, «herr ordfører, vår gruppe stemmer for rådmannens forslag om svømmebasseng», men så ble det smalhans fordi noen hadde forregnet seg, det ble ikke svømmebasseng, og stabelen med tømmer ble liggende, sagbruket gikk konkurs på grunn av tomme ordrebøker, kraner og motorsager ble solgt på tvangsauksjon, skogsveien ble stengt. I dag? I dag er skogsveien asfaltert og forlengst erklært åpnet for nye tider.

Eller ble det høyeste mote med edeltre? Plutselig var ikke den nordiske furua fin nok, «nei, gi meg sykomor eller mahogny, fru ekspeditør, furu er jo så syttitallet, fint skal det være». I dag? I dag er det ikke forskjell på rått og råte.

Jeg bare vet det

Publisert av
12

Mine damer og herrer, vi skal snakke om paranoia og det rene forfølgelsesvanvidd. Det er lett å peke på andres tvangstanker, men hva med våre egne? Tenk gjennom det noen minutter, og benytt tenketiden til adspredt å følge denne historien fra virkeligheten:

For en rekke år siden jobbet jeg journalistisk med big time avsløringer innenfor vår store, mektige, trygge allianse, Nato. Dette bragte meg i kontakt med en rekke spennende og fantasirike mennesker, deriblant en kar som ringte meg på en dårlig NMT-linje et sted fra i Norge. Han la stemmen ned i et halvveis hviskende leie og spurte nesten uhørlig om jeg hadde tenkt på dette med varmtvannsberedere og amerikanerne. Jeg grep penn og notatblokk og noterte:
– Du skjønner, folk må være forsiktige når de dusjer, sa kilden.
– Jasså? svarte jeg og luktet et scoop.
– Det har seg slik at amerikanerne, i all hemmelighet, har utviklet en teknikk for å spore folk over hele kloden. Ren overvåking, skjønner du?
– Nei?
– Jo, dette er helt sant. CIA har inngått en superhemmelig allianse med hele verdens varmtvannsbereder-fabrikanter, de har plassert et stoff i alle varmtvannstanker over hele kloden. Tenk bare: Når man dusjer får man vann i nesen, ikke sant?
– Det er ikke til å unngå, nikket jeg i min ende av telefonen.
– Her er jeg ved poenget. Når folk får vann i nesen, inhalererer de dette stoffet, som deretter kan spores via satellitter. Amerikanerne retter deretter sine djevelske satellitter mot nesene til folk, og på den måten vet de nøyaktig hvor folk befinner seg til enhver tid.
– Hvordan fant du ut dette? spurte jeg.
– Fordi noen ganger bommer satellittene på folks neser, sa mannen triumferende.
– Kan du bevise dette? spurte jeg, blekket sprutet.
– Nei. Dessverre.
– Men hvordan vet du da dette?
– Fordi jeg bare vet det, svarte tipseren, og avsluttet med å be meg formidle at folk måtte holde for nesen når de dusjet.

Vi la på i hver vår ende, vel vitende begge to om at det nok ikke kom til å bli noe radiointervju. Jeg fant ikke historien troverdig nok til å gå til vaktsjefen med den. Skulle det nå vise seg, når papirer blir nedgradert om tretti år, at amerikanerne virkelig har hatt lyssky samarbeid med alle verdens varmtvannstank-fabrikanter, vel, da er det jeg som sitter med skjegget i postkassen, og har gjort meg skyldig i grov uforstand i tjenesten: Jeg fikk saken eksklusivt, og alt jeg gjorde var å fortelle det som en god historie i lunsjen.

Og, som sagt, det er artig å ha andres konspirasjonstanker å underholde seg med, men hva med våre egne store og små? Jeg kan begynne med meg selv: Jeg har en skepsis mot leger. Jeg tror nesten uten unntak at enhver lege vil mistro det jeg forteller av plager og vondt, og at legen kommer til å undre over om jeg snakker sant. Det er en slags konspirasjon, en mistro. En annen var tankene jeg hadde de to første timene den 22. juli: «Dette er Al-Quaida. Helt klart at det er Al-Quaida.» Javisst, i to timer var jeg en av dem.

Det er grunn til å stoppe opp ved den minste mistanke om tvangstanker, ikke bare andres men også egne: De kan være farlige. Det er ingen grunn til å la seg underholde av dem, lage dem om til morsomme anekdoter og sette dem i sirkulasjon. Men så var det dette vanskelige, da: Hva er er det egentlig som er en konspirasjonsteori, og hva er virkelighet? Hvilke tvangstanker lider du av? At månelandingen aldri fant sted? At samene planlegger å overta Norge og legger kjepper i hjulene for all utvikling? At byfolk er ute etter å karre til seg alt? At det egentlig – egentlig – var Al-Quaida?