Vellykkethetens avmektige tomhet

Dette med munker. De fant ut at dersom man verken snakket eller hadde sex, ville livet bli meget rikere.

Denne steintrappen snublet jeg over på Alvastra kloster i Östergötland. Alvastra ble grunnlagt av cistercienserne, en munkeorden, i år 1143. Her gikk munkene opp og ned med tanker og funderinger, det er til å undres over hvilke spekulasjoner som fulgte med opp, og hvilke som ble tatt med ned igjen. Cistercienserne trodde på askese og hardt arbeid, og skulle de absolutt snakke, gjorde det i egne samtalerom. Hvilke statusoppdateringer ble utvekslet der under lav mumling? Vi kan bare bruke fantasien og forestillingsevnen: Var de ærlige med hverandre? Snakket de om at det til tider var tøffe tak med Gud og smådjevler? Jeg vil tippe ja. Var det bare overfladisk prat om krydderurter som ikke ville gro, tomprat om solskinn? Jeg vil tippe nei. De snakket antakelig ikke i overskrifter, den daglige tausheten kunne antakelig skape rom for fordypning, tankerekker som langsomt modnes, tanker som lenker seg i hverandre og blir dypere, fastere, kjeder av tanker som et fellesskap finner interessante og utviklende. Taushet trenger ikke være absolutt og evigvarende, den kan tvert om skape et genuint rom for tilbaketråkk.

I dag, 868 år senere, finnes det knapt taushet tilbake noe sted, bortsett fra ved de forlatte murene av taushet på Alvastra kloster. Og antakelig også mindre forståelse for taushet: På vårparten i år – en solskinnsdag ute i det fri – overhørte jeg en bestyrtet samtale mellom to venninner som snakket om en felles bekjent: Han hadde forsvunnet uten forvarsel fra Facebook. «Og han som var så sosial…» sukket den ene, etter at den andre hadde fortalt på innpust og utpust om forsvinningen. Tausheten hans skapte også en drodlerunde på hva forsvinningen skyldtes: Var det ikke slik at han… Hadde ikke han sagt at… Ja, men da måtte det ha seg slik at… D’damer var til og med inne på tanken om at han var død (det var han neppe, til og med drapsofre blir liggende åpent på Facebook i måneder, jeg har sjekket det), men hvorom allting var: Begges mobiltelefoner lå i standby ved siden av kaffekoppen, men de ble ikke brukt til å skaffe klarhet hos kilden. Konspirasjonsteorier var mer bekvemt denne forsåvidt vakre vårdagen. Helt uforståelig? Ikke helt. Kommunikasjon har blitt privatisert, du er din egen lykkes smed, og åpner du ikke kjeften er det ditt problem. Og vi skal ha tilbakemeldinger, vi skal, vi skal, vi skal: Til og med Ida Jackson, alle bloggeres mor, forteller jo nå at et nettliv uten respons er et mislykket nettliv (men blir imøtegått av Arne Hjort Johansen). Så nå sitter vi i vellykkethetens avmektige tomhet og forteller hva vi har kjøpt, hvor vi har vært, hvor lykkelige vi er eller hvor vi skal dra eller har vært i ferien. Om tomheten sitter tilbake, skulle vi ha vært ærligere, skulle vi sagt mer eller mindre hvordan det står til? Hva skal vi med alt sammen?

Et ganske enkelt spørsmål å svare på: Vi driver imagebygging. Debatten går nå om hvor ærlige vi skal være. Å holde fasaden er noe blogger Thomas Moen advarer mot, han skriver: «Jeg synes det er en uheldig trend, som kan føre til alt fra at venner ikke er der og støtter deg igjennom vanskelige tider fordi de ikke vet at du sliter, til at folk prøver å konkurrere om hvem som har det best og skaper et falskt bilde av virkeligheten som stadig glir lengere fra slik det egentlig er.» Men har du venner når de bedømmer deg ut fra det du skriver på Facebook? Blant dem som står på den andre siden og går i rette med Thomas er bloggeren Kaffedamen, hun skriver: «Relasjonen blir ikke svakere av mangel på facetime, som det kalles. Det er ikke noe virkelig skille mellom nettliv og real life, for uansett hvor jeg er når jeg forholder meg til andre er jeg meg selv. Jeg kan vise forskjellige sider av meg selv til forskjellige folk, uten at det er å føre noen bak lyset.» Med andre ord: Vi lever altså ikke i «forhold» mer, ikke «i forhold til hverandre», vi er ikke «venner» eller «kjærester» eller «bekjente» mer, vi er i «relasjoner».

Tilbake til munkene, tilbake til samtalerommet der bak murene: Så befriende det må ha vært å slippe spørsmålet: «Så stille du har vært i det siste, broder, er det noe galt?» Istedet ble man antakelig møtt med et fredelig og kontemplativt, åpent «Fortell meg så, broder, hva har tausheten bragt deg den siste måneden? Fortell meg, om du vil.»

Japaner sover stående

Notater fra Oslo, siste sommerdag.

Klokken 1030. Trikken skramler ned Stortorvet, det er enkelte forsinkelser, det er fredag. På displayene står det at trikken kommer «nå», så er det et minutt, deretter to, tilbake til «nå». Ruters minutter har jeg aldri skjønt meg på, like lite som jeg har skjønt meg på finske avstandsskilt: En finsk mil er like lang som Ruters minutt. Jeg går. En japaner med sitt eget lands flagg på ryggsekken sover stående ved Kirkeristen. Armene i kors, hodet dupper, det er slitsomt å være turist, men det er en fin dag å sove stående på. I det hele tatt en fin dag for det meste.

Klokken 1225. Intervjukø hos statsministeren. Det er et kølappsystem, myndig passet på fra høyre flanke, slik at vi ikke skal begynne å krangle i køen (jeg har vært med på det, også), men Klassekampen har mistet sin plass og må stille seg bakerst, selv om det bare er få minutter siden LO-sjef Roar Flåthen har buldret seg varm mot kapitalen og utnytting av arbeidsfolk. Journalisten foran meg prøver å drasse med seg statsministeren inn i en krok, slik at ikke vi andre skal få høre hva han skal bli spurt om, det er det velkjente trikset, og etterfølges alltid av oppslag som «statsminister Jens Stoltenberg sier i et eksklusivt intervju at», selv om intervjuet ble gjort bak en potteplante og vi andre godt hørte hva som ble sagt. Men det blir ikke noe av intervjuet i kroken, det må pent gjøres sammen med oss andre. Det drar ut i tid, og Klassekampen er noe jævlig forbanna.

Klokken 13. Redigering. Pølser og høy latter på kjøkkenet i redaksjonen, det er alltid det på fredager. Oppsummerings- og evalueringsmøte etter 22. juli, det er det bare denne fredagen. Gjenhøret med nyhetsreportasjene våre er nifse, denne fredagen er det ubehagelig å høre sin egen stemme.

Klokken 1530. Miljøpartiet De Grønne står bortimot forlatt på Karl Johan med sin 1,4 prosents oppslutning, men bare vent, de har en plan. Jeg snakker løst og fast med førstekandidaten, han mener at det kommer til å løsne, før eller senere. Klokka 1535 løsner det, Lars Lillo-Stenberg kommer, tar fram kassegitaren, og plutselig er Miljøpartiet De Grønne den mest populære i gata, Pensjonistpartiet skotter dystert bort mot ansamlingen av folk: «Fanken, at ikke vi tenkte på det.» Men Lars Lillo-Stenberg skal stemme Miljøpartiet De Grønne, så det er i seneste laget nå.

Klokken 17. Det er farvel til Oslo for denne gangen, jeg skal sitte inne i en svensk skog den neste uken og skrive, skrive. Jeg tenker på noe sønnen min og jeg snakket om for noen dager siden, om kreative prosesser og å følge en tanke.

Tomater i olje, sukker, salt og krydder, samt skeive genier

Den langsomme maten i dag tar fem minutter å forberede og fire timer å steke. Da rekker man en god del tankevirksomhet i mellomtiden. Kjæresten min har lært meg denne dvelende kveldsmaten, og dagens nyhetsbilde fra kulturens verden har lært meg at vi aldri slutter å sette freak-stempel på kulturpersonligheter. Denne gangen er det Jean Sibelius det gjelder.

Du starter med å røre sammen en grøt av olje, samt like deler salt og sukker, tilsatt krydder etter fritt valg. Oregano og basilikum var det jeg valgte i dag. Grøten skal være ganske tykk, og cherrytomatene vendes i blandingen. Så setter du tomatene pent på et bakepapir og setter alt i ovnen, på syttifem grader. Varmluft? Nei. Grill? Nei, nei, nei. Bare syttifem grader midt i ovnen, og så er det fire timer til neste gang ovnsdøra skal åpnes. En del av ventetiden kan du bruke til å skru opp volumet på «Finlandia» og «Karelia-suiten» av Jean Sibelius. Om du tør.

Det er nemlig denne amerikanske musikkprofessoren, Timothy L. Jackson, som mener at Finlands nasjonalkomponist var nazist. Han leflet med herrefolket, påstår Jackson, som viser til at Sibelius blant annet mottok pensjon og opphavsrettighetspenger fra tyskerne. Det er på ingen måte uproblematisk for finlenderne som, da Sovjetunionen tvang landet i kne med seks hundre tusen soldater, måtte kaste ut tyskerne på rekordtid i 1944. Sibelius var forlengst sitt lands ikon.

Finske musikkvitere vil, jeg har nær sagt forutsigbart nok, ikke godta den amerikanske musikkprofessorens slutninger. De på sin side peker på at Jackson verken kan finsk eller svensk, og derfor ikke har kunnet tyde dagbøkene Sibelius etterlot seg. Det verste som kan skje et lands ikon er å bli tilsmusset av historie, enn si legning.

Vi har hatt vår egen Knut Hamsun. Og da forfatter Ove Røsbak tok Alf Prøysens legning ut i det åpne rom i 2004, rant det over for mange, i flere år etterpå. Prøysen, som var vår alles trygge radiostemme, han som diktet om Helene Harefrøken og skrev juleviser til oss – at han var bifil ble for mye å forholde seg til.

Vi har med oss etterkrigstidens sorgløshet og optimisme, men det finnes vedlegg til historien om etterkrigstidens Norge, og flere av disse vedleggene, eller vedhengene, forteller historiene sine i NRK-serien «Rødt, hvitt og skrått» fire mandager på rad. Hvis du setter tomatene på i god tid, rekker du tredje del av serien i kveld med en god porsjon kveldssnacks til. Ventetiden kan brukes til å tenke over et par saker. Som for eksempel om komponister eller forfattere, helter og forbilder, bør forbli på den pidestallen vi satte dem på, eller om de skal få lov til å klatre ned og være som oss.

Delete, delete, delete

Tenk om mennesket var som datamaskiner:
Drivere som til stadighet måtte oppdateres.
At minnet etterhvert ble for lite.
At vi gikk tregere og tregere dess mer moderne omverdenen ble.
At det begynte å gå varmgang i oss.
At vi til sist ikke ble kompatible.

Microsoft har sagt
at 2010 er siste året de gir support
på XP.
I løpet av året må datamaskinene,
vi,
få ny programvare,
datamaskinene,
altså vi,
brukes videre på egen risiko.

På den andre siden blir det sagt
at enkelte
datamaskiner
ikke takler mer oppdatering
eller mer minne.
De lever best
på minnet som ble til
for en hel rekke år siden.

Vi kan virkelig være glade for at mennesket ikke er slik som datamaskiner.