Stikkordarkiv: ettertanke

Det ene ordet

Publisert av
11

Under en passiar med Frøken S siterte hun en bok hun leser, der en av karakterene i boken skal beskrive Stockholm med ett eneste ord. Karakteren velger ordet «tilpasning». Til forskjell fra Roma, som i boken blir merkelappet med ordet «sex». Men Stockholm, altså, det mer nøkterne «tilpasning». Jo mer jeg tenker over det, dess riktigere høres det ut.

Det ligger andre ord like langt framme på tunga når man vandrer, sykler og kjører i ytterkanten av indre by for tiden: «Tålmodighet» kunne vært et av dem, «ventetid» er et annet like nærliggende. Det kommer opp stadig nye oppslag om forsinkelser, omkjøringer, omlegginger, planendringer, uforutsette omstendigheter, oppdukkende mål, og regn. Men felles for dem alle kan oppsummeres i «tilpasning». Ingen kontinentale utbrudd, ingen som klager i avisene. Og på et forunderlig vis føles det godt å være del av dette tålmodige fellesskapet: Alle har sin plass, og den plassen har vi fått tildelt.

Vi står til høyre, går til venstre, vi tilpasser oss hverandre, og vi tilpasser oss myndighetene: Når byråkrater og politikere motvillig blir slept til mikrofoner og avisspalter etter kritikkverdige forhold eller avgjørelser, svarer de nesten uten unntak at «vi må forstå at…» eller «slik er det, og vi må avfinne oss med at…» Så bøyer vi nakken og sier «jaja, da er det vel slik.» Riktignok hender det at myndighetene snur, slik det var i saken om barnehjemsbarna som først ble nektet erstatning for overgrep, men deretter innvilget byråkratene søknadene etter flere runder i vandrehallene. Og til tross for det byråkratiske tilbaketoget, det lå i luften: «Jovisst, vi gav oss, men dere må forstå at ting tar tid.» Vi tilpasser oss alle sammen, og det er knapt til å holde ut, men vi holder ut. Og det er likevel et stykke å gå: På en kafé jeg svingte innom i ettermiddag stod det et oppslag i kassa: Vi måtte være så inderlig snille og ta imot kassalappen, fordi det hadde Skatteverket bestemt. Så derfor vandret jeg ut med en kaffe og en kassalapp, jeg kjempet meg avgårde, regnværet og kulingen trakk meg sidelengs, jeg forserte NCCs konstruksjonssperringer og trafikklys, klatret over oppgravde jordhauger og ventet, ventet, ventet på grønt lys, nye regnskurer, jeg trakk jakken tettere rundt halsen, snart framme, nye påbud trykket på midlertidige skilt, kulingen hylte rundt ørene, men kvitteringen lå i jakkelommen, jeg voktet den som en juvel, som et verdipapir, vel vitende om at Skatteverket når som helst kan være på døren, ikke i dag, ikke i morgen, men kanskje om to år: «Herrn, det er statlig kontroll, kan Vi få se kvitteringen for Deres kaffekjøp i Solna Centrum tirsdag den 18. oktober klokken 1412? Mange takk. Kroner 34. Pappbeger, middels størrelse. Det stemmer. Vi ville bare sjekke, herrn, Vi har våre retningslinjer. Bokettersyn, vet De. Ajøss på Er.» Jeg ser for meg at damen bak kassen i selvsamme stund sitter i avhør på et grått kontor, avhørslederen får en beskjed på øret, nikker motvillig mot den andre enden av bordet: «Vel, De kan gå. For denne gangen. Vi har nettopp fått på plass den siste kvitteringen, nå var De heldig.» Noe liknende har jeg bare opplevd et sted tidligere, det var på en kebabsjappe ved Pont Neuf i Paris, der jeg måtte ta en kaffe til kebaben, ellers ville det bli kluss i kassa, insisterte ekspeditøren og tørket lettet av seg svetten fra pannen da jeg samtykket og forstod at det var jeg som gjorde ham en tjeneste og ikke omvendt. Kaffen smakte aldeles forferdelig, men det var ikke det som var poenget: Selvsagt hjelper vi hverandre.

Hvilket bringer meg til Paris, hvilket ord passer her? Det er så mange ord å velge mellom, ord som «vennlig», «sensuell», «arrogant» og «smakfull» ligger i luften, men en gammel journalist mot deadline vet at man til sist må ta en avgjørelse, og valget faller ned på «selvbevisst». Men så se på dem, da. Slentrende, plystrende, som om intet annet betød noe enn et hastig kyss. Men et eller annet… hvordan skal man beskrive det – noe selvsagt? En verdensmetropol som ikke har hast, Paris består, sjelen i byen ligger forankret. Den trenger ikke reklamere, denne byen, den bare er. Det er ikke bedre her enn i Stockholm eller på Åndalsnes, de er bare flinkere til å gå rett i ryggen, late som ingenting og si «se på oss». Og «de» blir til «vi», for selv vi fra Stockholm eller Åndalsnes retter ryggen og vandrer med største selvfølgelighet langs Les Halles og nikker til andre forbipasserende, «fint vær i dag». Det er såvisst til å holde ut.

Og Oslo. Lille Oslo, med alle sine komplekser og all sin umåtelige stolthet – for tiden er det komplisert å sette ett eneste ord på Oslo. Mange ganger ble «overfladisk» satt som et stempel på byen, og jeg er lei av det ordet. Noen gav dommen «wannabe», etter fire øl på Aker Brygge en gang på nittitallet, men gud, så forhastet. De siste månedene har «tilgivelse» blitt satt i ordlista, men vi får vel se.

Jeg valgte dette bildet som et eksempel på ordet «lengsel», som er mitt foreløpige valg: En meget varm dag den 6. juli 2010, formiddag, operataket var nesten tomt. Grunnen? I hovedstaden satt folk som sedvanlig og sa at «herregud, for en varm dag, nå skulle vi vært på operataket med en piknik-kurv, vi skulle sittet inntil sørveggen», så sukket de og hamret videre på prosjektrapporter og kikket ut vinduer. «Lengsel» er mitt ord på Oslo, og her er jeg ved sluttpoenget: Frøken S bad meg sette et ord på Oslo, og det ble altså «lengsel». Aldri har jeg vært noe sted der lengselen står så tydelig i dagen som i Oslo by. Det gjelder oss alle i smeltedigelen Oslo: Småbarnsforeldre som lengter etter noe større enn to rom og kjøkken på Kjelsås, blåfrosne uteliggere som lengter etter en øl eller en flik av forståelse, svenske servitører som lengter etter et Sverige som setter pris på dem, eller en pakistansk taxisjåfør som lengter etter noe mer enn å sette seg inn i Oslo Taxis omstillingsprogram. Og hvor mange ganger har vi ikke sittet i et klamt kontorlokale med et halvveis fungerende aircondition-system og lengtet etter å fyre en engangsgrill på Huk? Og hvor mange ganger har vi ikke sittet på Oslo S og lengtet hjem? Det er jo ikke noe negativt. Det er tvert imot noe å kunne leve med.

Fortell oss så. Hva er dine ord på ditt hjemsted?

Vellykkethetens avmektige tomhet

Publisert av
4

Dette med munker. De fant ut at dersom man verken snakket eller hadde sex, ville livet bli meget rikere.

Denne steintrappen snublet jeg over på Alvastra kloster i Östergötland. Alvastra ble grunnlagt av cistercienserne, en munkeorden, i år 1143. Her gikk munkene opp og ned med tanker og funderinger, det er til å undres over hvilke spekulasjoner som fulgte med opp, og hvilke som ble tatt med ned igjen. Cistercienserne trodde på askese og hardt arbeid, og skulle de absolutt snakke, gjorde det i egne samtalerom. Hvilke statusoppdateringer ble utvekslet der under lav mumling? Vi kan bare bruke fantasien og forestillingsevnen: Var de ærlige med hverandre? Snakket de om at det til tider var tøffe tak med Gud og smådjevler? Jeg vil tippe ja. Var det bare overfladisk prat om krydderurter som ikke ville gro, tomprat om solskinn? Jeg vil tippe nei. De snakket antakelig ikke i overskrifter, den daglige tausheten kunne antakelig skape rom for fordypning, tankerekker som langsomt modnes, tanker som lenker seg i hverandre og blir dypere, fastere, kjeder av tanker som et fellesskap finner interessante og utviklende. Taushet trenger ikke være absolutt og evigvarende, den kan tvert om skape et genuint rom for tilbaketråkk.

I dag, 868 år senere, finnes det knapt taushet tilbake noe sted, bortsett fra ved de forlatte murene av taushet på Alvastra kloster. Og antakelig også mindre forståelse for taushet: På vårparten i år – en solskinnsdag ute i det fri – overhørte jeg en bestyrtet samtale mellom to venninner som snakket om en felles bekjent: Han hadde forsvunnet uten forvarsel fra Facebook. «Og han som var så sosial…» sukket den ene, etter at den andre hadde fortalt på innpust og utpust om forsvinningen. Tausheten hans skapte også en drodlerunde på hva forsvinningen skyldtes: Var det ikke slik at han… Hadde ikke han sagt at… Ja, men da måtte det ha seg slik at… D’damer var til og med inne på tanken om at han var død (det var han neppe, til og med drapsofre blir liggende åpent på Facebook i måneder, jeg har sjekket det), men hvorom allting var: Begges mobiltelefoner lå i standby ved siden av kaffekoppen, men de ble ikke brukt til å skaffe klarhet hos kilden. Konspirasjonsteorier var mer bekvemt denne forsåvidt vakre vårdagen. Helt uforståelig? Ikke helt. Kommunikasjon har blitt privatisert, du er din egen lykkes smed, og åpner du ikke kjeften er det ditt problem. Og vi skal ha tilbakemeldinger, vi skal, vi skal, vi skal: Til og med Ida Jackson, alle bloggeres mor, forteller jo nå at et nettliv uten respons er et mislykket nettliv (men blir imøtegått av Arne Hjort Johansen). Så nå sitter vi i vellykkethetens avmektige tomhet og forteller hva vi har kjøpt, hvor vi har vært, hvor lykkelige vi er eller hvor vi skal dra eller har vært i ferien. Om tomheten sitter tilbake, skulle vi ha vært ærligere, skulle vi sagt mer eller mindre hvordan det står til? Hva skal vi med alt sammen?

Et ganske enkelt spørsmål å svare på: Vi driver imagebygging. Debatten går nå om hvor ærlige vi skal være. Å holde fasaden er noe blogger Thomas Moen advarer mot, han skriver: «Jeg synes det er en uheldig trend, som kan føre til alt fra at venner ikke er der og støtter deg igjennom vanskelige tider fordi de ikke vet at du sliter, til at folk prøver å konkurrere om hvem som har det best og skaper et falskt bilde av virkeligheten som stadig glir lengere fra slik det egentlig er.» Men har du venner når de bedømmer deg ut fra det du skriver på Facebook? Blant dem som står på den andre siden og går i rette med Thomas er bloggeren Kaffedamen, hun skriver: «Relasjonen blir ikke svakere av mangel på facetime, som det kalles. Det er ikke noe virkelig skille mellom nettliv og real life, for uansett hvor jeg er når jeg forholder meg til andre er jeg meg selv. Jeg kan vise forskjellige sider av meg selv til forskjellige folk, uten at det er å føre noen bak lyset.» Med andre ord: Vi lever altså ikke i «forhold» mer, ikke «i forhold til hverandre», vi er ikke «venner» eller «kjærester» eller «bekjente» mer, vi er i «relasjoner».

Tilbake til munkene, tilbake til samtalerommet der bak murene: Så befriende det må ha vært å slippe spørsmålet: «Så stille du har vært i det siste, broder, er det noe galt?» Istedet ble man antakelig møtt med et fredelig og kontemplativt, åpent «Fortell meg så, broder, hva har tausheten bragt deg den siste måneden? Fortell meg, om du vil.»

Japaner sover stående

Publisert av
Svar

Notater fra Oslo, siste sommerdag.

Klokken 1030. Trikken skramler ned Stortorvet, det er enkelte forsinkelser, det er fredag. På displayene står det at trikken kommer «nå», så er det et minutt, deretter to, tilbake til «nå». Ruters minutter har jeg aldri skjønt meg på, like lite som jeg har skjønt meg på finske avstandsskilt: En finsk mil er like lang som Ruters minutt. Jeg går. En japaner med sitt eget lands flagg på ryggsekken sover stående ved Kirkeristen. Armene i kors, hodet dupper, det er slitsomt å være turist, men det er en fin dag å sove stående på. I det hele tatt en fin dag for det meste.

Klokken 1225. Intervjukø hos statsministeren. Det er et kølappsystem, myndig passet på fra høyre flanke, slik at vi ikke skal begynne å krangle i køen (jeg har vært med på det, også), men Klassekampen har mistet sin plass og må stille seg bakerst, selv om det bare er få minutter siden LO-sjef Roar Flåthen har buldret seg varm mot kapitalen og utnytting av arbeidsfolk. Journalisten foran meg prøver å drasse med seg statsministeren inn i en krok, slik at ikke vi andre skal få høre hva han skal bli spurt om, det er det velkjente trikset, og etterfølges alltid av oppslag som «statsminister Jens Stoltenberg sier i et eksklusivt intervju at», selv om intervjuet ble gjort bak en potteplante og vi andre godt hørte hva som ble sagt. Men det blir ikke noe av intervjuet i kroken, det må pent gjøres sammen med oss andre. Det drar ut i tid, og Klassekampen er noe jævlig forbanna.

Klokken 13. Redigering. Pølser og høy latter på kjøkkenet i redaksjonen, det er alltid det på fredager. Oppsummerings- og evalueringsmøte etter 22. juli, det er det bare denne fredagen. Gjenhøret med nyhetsreportasjene våre er nifse, denne fredagen er det ubehagelig å høre sin egen stemme.

Klokken 1530. Miljøpartiet De Grønne står bortimot forlatt på Karl Johan med sin 1,4 prosents oppslutning, men bare vent, de har en plan. Jeg snakker løst og fast med førstekandidaten, han mener at det kommer til å løsne, før eller senere. Klokka 1535 løsner det, Lars Lillo-Stenberg kommer, tar fram kassegitaren, og plutselig er Miljøpartiet De Grønne den mest populære i gata, Pensjonistpartiet skotter dystert bort mot ansamlingen av folk: «Fanken, at ikke vi tenkte på det.» Men Lars Lillo-Stenberg skal stemme Miljøpartiet De Grønne, så det er i seneste laget nå.

Klokken 17. Det er farvel til Oslo for denne gangen, jeg skal sitte inne i en svensk skog den neste uken og skrive, skrive. Jeg tenker på noe sønnen min og jeg snakket om for noen dager siden, om kreative prosesser og å følge en tanke.