Om å flyte med

Ord til trøst ved bunnen av motbakker

Noen skal sette rekorder denne vinteren.
De skal sprinte det raskeste de kan.
Andre skal slite seg gjennom femmila,
med blodsmak i kjeften opp de siste kneikene,
og de er ikke på hjemmebane.
Det står ikke et entusiastisk hjemmepublikum og heier,
de må klare det selv.
Jeg husker en mann fra langt tilbake
fra den gangen vi var store på femmila.
Arturo Kinch fra Costa Rica.
Han kom i mål etter fem timer
forbigått av alle.
Det er ikke noen utpreget langrennskultur
på Costa Rica.
Men Arturo hadde mål i sikte,
selv om han brukte fem timer på å se målet.
Det beste av alt
var at jeg ikke kan huske at vi lo av Arturo Kinch.
Han hadde sine mål
der han slet seg frådende langs løypene
forbigått av alle.
Men han kom da dit han skulle.
Så nå er vinteren her.
Det er ingen grunn til å ha piggene ute av den grunn.
Flyt litt mer.
Litt til.
Det er fullt mulig å sette sine egne rekorder.

Den sunne bygdeflukten

Siste mote blant politikere og idealister er å lage workshops i distriktene der de forsøker å gi ungdom dårlig samvittighet for å flytte fra bygdene. Det har oppstått et ganske ekkelt press:
– Du kommer tilbake når du har tatt utdannelse, ikke sant?
Men finnes det en fraflytting som er helt legitim og nødvendig? Når du eksempelvis gang på gang blir fortalt at du skal være som alle andre, at kunst og kultur bortsett fra bygderevy er bytull, og at lesbiske ikke hører hjemme her?

I en tankevekkende artikkel som Aftenposten publiserte den 28. mars i år får du høre om fraflyttingstiltak som ikke virker, inngrodd, skeptisk og apatisk holdning til nye tanker, samt rapporter som viser at Norge som nasjon slett ikke har tapt på fraflyttingen.

Samtidig har det oppstått en ubehagelig lokalpolitisk trend: å gi ungdom dårlig samvittighet for at de flytter. Ansvaret plasseres på de unge, uten at det sies tydelig. De blir bare stilt spørsmålet på konferanser: «Du flytter hjem igjen, ikke sant?»

Men hva om kravene ble omvendt? «Når skal vi få aksept for egne tanker? Når skal bygdedyret slutte å vokte oss?» Og hva om vi var åpne om det: det finnes bygdesamfunn som ikke er sunne oppvekstmiljøer, og som verken oppmuntrer til nyskaping, nye tanker eller frihet?

Det finnes lokalaviser som tror at å åpne for nettdebatter om førti år gamle gjerdekonflikter, gleden ved motorferdsel i utmark , hvilken vei søppeldunker skal stå samt utskjelling av folk sørfra er tegn på et levende demokrati. Det er det på ingen måte. Det er derimot tegn på samfunn i total, dyp og alvorlig stagnasjon. Og det er den største ivaretakeren av utkantenes største og mest dyrebare arv, som pusses og voktes som arvesølv: myten om utkanten som offer for overgrep fra det såkalte storsamfunnet. ‘Her vet vi best.’ En journalist skal ikke lefle med gammelt tankegods. Og det er ikke lokaljournalisters oppgave å mate bygdedyret. Journalistikkens oppgave er derimot uredd å snu på gamle sannheter.

Et lite og modig bygdesamfunn et sted sa det klart for ikke lenge siden: ‘Vi vil ikke ha grendeskole her. Vi vil det beste for våre barn, og det beste for våre barn er å være der det er andre barn’.

Dagens boktips: en utflyttet finnmarking, Hanne Ørstavik, er klar med ny roman.

Kjenn på det

Kom, så skal jeg vise deg noe.
Dette regnet som var varslet. Kom, bli med ut.
Kjenn nå.
Hører du at lyden er annerledes? Altså annerledes,
fra sist gang du hørte etter.
Regn på asfalt
mot takrenner
fra takrenner
mellom takrenner
mot hud og hender,
alt føles litt annerledes enn forrige gang.
Lydene er ikke de samme, heller.
Og ikke er det like tungt.
Men det føles bra.
Kjenn.

Lydfølge: Regn fra en sommerdag, samt «JLTF», Moby

[pro-player width=’700′ height=’500′ type=’sound’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2009/07/regn.mp3[/pro-player]