Hver morgen de siste ukene på badet, på vei til morgenvakt, har jeg hatt selskap av dere. Dere er antakelig gråspurver, og dere kvitrer iherdig over hylla. Vi ser ikke hverandre, men vi hører hverandre, dere i veggen, og jeg på badet. Man kan godt at det er dere, og ikke jeg, som synger i dusjen. At dere skjøv litt byggemateriale inn ventilsprekken var bare morsomt – det var kanskje en practical joke med det gresstrået som plutselig stod vinkelrett inn over hodet mitt? Men hør. Jeg har et forslag. Skal vi bryte opp? Ta sats og si at noen ganger er gresset grønnere på den andre enden, og at noen fortier det? Andre har jo gjort det før uten å angre. Så hvorfor ikke vi?

Jeg skjønner så godt engstelsen. Dere har, som meg, vært stedbundne så lenge. Dere ble aldri traner, som spiller trompet og legger seg dekadent på sørlig kurs i september for å spise på franske åkre. Og dere ble ikke låvesvaler, som suser med supersonisk fart over sør-afrikanske savanner midtvinters og mauler mark. Nei, dere ble hjemme og spiser husmannskost. Dere er leilendinger – leietakere på livstid bundet til andres velvilje, og tradisjonen tro klager dere ikke. Dere er dem som ser med engstelse opp på gåsetrekket når høsten står frostpustet, trekker vingene tettere mot kroppen og sier: ‘ Nja. Skeptisk. Det er bedre å holde seg ser man er.’

Men så var det dette med å utvide horisonten.  Jeg har sett gråspurvene langs boulevardene i Paris. Tilgi meg, men de virker mer tillitsfulle enn dere i distriktene. Mer folkevante. De er fortsatt gråspurver, men de ser deg inn i øynene og er ikke så lettskremte. Ja, jeg vet at det er mye fælt i byene. Og ja, jeg har lest Jens Bjørneboes dikt «Bøndene på Capri ø» om hvilke farer som lurer der sør. Men om vi la alt dette til side. Om vi forsøkte å se litt mer optimistisk på ting. Og gråspurvene langs avenyene der nede i den vakre byen er for meg et bevis på at man ikke trenger å pynte seg med lånte fjær for å være seg selv.