Stikkordarkiv: høst

Motorsagmassakren, aka vandaler mot kukhoder

Publisert av
Svar

Så har det skjedd igjen: En eller annen sjuk jævel med penger til langt over flomålet har i nattens mulm og mørke slått til på Norr Mälarstrand midt i byen og saget ned århundregamle trær. Galskapen startet på forsommeren, og har sitt utspring i den stadig mer tilspissede situasjonen mellom trær og mennesker: Befolkningstettheten her i byen øker, folk vil ha utsikt, og de ser ikke Mälaren for bare trær. Det er straffbart å ta seg til rette på den måten som folk blant annet på Norr Mälarstrand har gjort, det vanker bøter i hundretusenkronersklassen for dem som ikke spør om lov og blir tatt. Og tatt, det blir de. Utlov dusør på dem, så er det vel en eller annen grådig faen i nabolaget som plaprer.

Mange av oss er særdeles glade i byens eiketrær, og godt vant med de små «bump» og «kardang» som lyder gjennom høstmørke kvelder. «Bump» og «kardang»-lydene kommer når disse små rakkerne, eikenøtter (se pornobilde fra herigården over), faller ned, og som med sin fabelaktig frekke fasong blir liggende på gangstier og langs veikantene i titusentall. Ekollon kalles de på svensk, ‘ollon’ er det samme som hva man på latin kaller ‘glans penis’, kjent som ‘kukhode’ i norsk dagligtale, og eikenøttene er dels forklaringen på at ulike typer beboerforeninger er på krigsstien: Eikenøtter blir av enkelte påstått å være søppel (sic!), og en av byens lokale leieboerforeninger har de siste månedene blitt sett i hyppig, mumlende inspeksjon av flere århundrer gamle eiketrær. Foreningen har kommet på den forrykte ideen å søke om trefelling. Uvett er forholdsvis likt fordelt over hele Skandinavia. Fellingstillatelse kommer de aldri til å få. Dream on.

Ved full bevissthet

Publisert av
5

Kvinnen på togsetet ved siden av meg fisker opp et eple. Det er rødflammete, det skinner i det matte lyset fra kupeen, høypolert som det er fra fabrikanten. Klistremerket viser at det er kvalitetskontrollert; dette er et absolutt EU-godkjent eple. Hun pirker klistremerket av med høyre hånds pekefinger og tommel, og deretter bretter hun den lille lappen sammen på midten og kaster den i søpleposen på gulvet. Hvorfor gjør vi alltid det – bretter dette klistremerket på midten før vi kaster det? Jeg gjør det selv, og jeg har sett utallige andre gjøre det. Hva slags rolle spiller det om vi bretter det sammen eller krøller det sammen eller bare lar det gå i søpla slik det er? Resten av turen, i to og en halv time fra Hallsberg til Stockholm, sitter hun på Facebook.

Selv sitter jeg 43 år gammel og hører en podkast med Hanne Ørstavik, hun forteller om viktigheten av å koble fra, koble ut, koble vekk. Hun velger bevisst vekk alle medieinntrykk før en skriveøkt, for å skape rom rundt seg. Hun forteller at det må være helt stille: «Jeg har et ekstremt behov for å skjerme meg». Hun får støtte fra psykolog Øyvind Eikrem: «Det generelle, kontinuerlige mas, og en kultur som preges av et høyt tempo og et angrep av ytre inntrykk kontinuerlig, vil gi mindre rom for det indre liv.» Og han fortsetter: «Hvis man står i en strøm av kontinuerlige inntrykk, blir det mindre tid til å la ting dvele og la ettertanken komme fram. Å skjerme seg og å trekke seg tilbake synes å være en viktig del av den kreative prosessen.» Når podkasten er ferdig og jeg er hjemme, har jeg blitt 44 år. 44 er dobbelt så mye som 22, og halvveis til 88. Det gir meg endel perspektiver, både forover og bakover.

Jeg husker godt følelsen jeg hadde da jeg fanget denne tidlige ettermiddagssolen. Den gangen var jeg 42 og det meste føltes opp og avgjort. Så mye for den bevisstheten, altså. Jeg planlegger å bli 88 eller noe mer.

Fuktmerker

Publisert av
1

Mandag, klokken 0550. I går morges loddrett regnvær, i dag en slik gammeldags morgenhimmel med oppholdsvær og flere lag av skydekker foran og bak hverandre. Forleden morgen hørte jeg traner som passerte med klare trompetstøt over tretoppene, en klar og insisterende lyd av høst. Jeg står avkledt med kaffe i vinduet på dette kvistværelset – jeg har ikke stått med kaffe i noe vindu på en god stund, og slett ikke avkledt på morgenkvisten, det føles befriende og velkjent – og jeg kjenner meg som en innlosjerende fra trettitallet, jeg har til og med en gammeldags pappkoffert som et av bagasjekolliene. Det er den kofferten jeg ikke husker hvor jeg kjøpte, men som jeg har gode minner med, og som har fuktmerker på innsiden av lokket, ikke fra min tidssone i dens eierskap, men fra en annen tid, kanskje fra en bussholdeplass en gang på femtitallet, noen sa «det blei regn» og sparket i fuktig grus, og noen svarte «ja, det var jo varsla», noen svarte «ja» og «du kjem vel att, til neste sommar?» og noen svarte «eg trur bussen kjem», og noen svarte «nei, ikkje enno, du kjem vel att» og noen svarte «ja, om du vil», og noen svarte «klart eg vil», regnvannet løp ned langs koffertlokket, og nå er kofferten her, med andre finskjorter, enda en sommer har gått.