Jeg må ha brukt omtrent tusen kroner i kinobilletter på den filmen. Det ble rett og slett en besettelse. Jeg så den annenhver dag i en periode disse vårukene i 1994. Filmatiseringen av Knut Hamsuns roman «Sværmere» hadde blitt til i et norsk-svensk risikoprosjekt som satte solide spor etter seg i kinohistorien. Filmen fikk navnet «Telegrafisten», om livet til det omvandrende katastrofeområdet telegrafist Rolandsen (Bjørn Floberg), en fusentast, kløktig forretningsmann – og håpløst forelsket i Elise Mack, væreierens datter, spilt av Marie Richardson. Og så mye penger som jeg brukte på den filmen, er jeg sikker på at Nordic Screen Development AS/Schibsted film/Sandrew Metronome tilgir at jeg gjengir noen sekunder fra filmen, som viser Hamsuns kjærlighetsfylte og til tider sprø figurer, manuskript gjendiktet av Lars Saabye Christensen:

[pro-player width=’530′ height=’350′ type=’video’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2009/08/telegrafisten.flv[/pro-player]

I dag ville opphavsmannen selv, Knut Hamsun, vært 150 år, og Norge får sitt Hamsun-senter på Hamarøy. Det var ikke for tidlig, men kanskje heller ikke for sent. For dette var tiden det tok.

Da vi leste «Victoria» og «Markens grøde» i norsktimene i åttende var ikke Knut Hamsun noen forfatter med lugubre politiske sympatier. Av en eller annen grunn har jeg inntrykk av at dette var noe læreren vår holdt tilbake. Kanskje var det fordi hun helst ville at vi skulle lære oss å kjenne Hamsun som dikter, og ikke som en politisk omstridt mann. Hun visste at koblinger til krigen ville skape konsentrasjonsvansker om hva dette egentlig handlet om: å se en stor forfatter slik pensum, og garantert hun selv, ønsket at vi som femtenåringer skulle se ham. Hun er en av de klokeste lærerne jeg har hatt.

Etter at Knut Hamsun døde i 1952, ble det åpnet et nytt kapittel i norsk litteraturhistorie. Ikke bare var kjempen borte, men Norge var etterhvert nødt til å ta stilling til forfatterskapet hans på nytt. Mannen som hadde fått Nobelprisen i litteratur i 1920 hadde under krigen vist sympatier som landet i begynnelsen av 1950-årene slett ikke var ferdig med. Og en enkel mann var han ikke på noe vis. Ikke desto mindre stod bøkene hans der, en kulturarv det ikke gikk an å vri seg fra. Og i dag står senteret der, den største kulturpolitiske hendelsen i år, og kanskje på mange år.

For meg holder det at Knut Hamsun skrev bøker i et språk som ingen behersker mer. Og at han fortsetter å inspirere andre til å gå egne veier. Jeg vil ikke ha krigshistoriske bemerkninger om ham nå. Jeg vil tilbake til norsktimene, der den rare klassen vår satt og hørte fortellingene om oppdiktede mennesker som kunne være like forelsket som oss selv, hundre år etterpå.