Stikkordarkiv: historie

Ved en aldri så liten inkurie

Publisert av
Svar

NRK Finnmarkssendinga brukte i timen mellom 06 og 07 i morges et radioklipp fra 1941, som en markering av bursdagen til Fridtjof Nansen. Nansen ville vært 150 år i dag. Klippet var et hørespill, der deler av Nansens polarhistoie var dramatisert med skrape, klare r’er og datidens radioteater-patos. Men det er ikke så enkelt å huske i dag, sytti år senere, at klippet var produsert og sendt av nazi-regimet, og at Nansen-familien uttrykkelig hadde bedt om at Nansen-navnet ikke skulle brukes i propaganda-hensyn. Og jeg har forståelse for at det kan gå fort i svingene på distriktskontorene, men litt historisk bagasje må man ha styrke til å bære. Slik hørtes utdraget fra hørespillet ut:

[pro-player width=’700′ height=’500′ type=’sound’ image=’http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/10/oslo19401.jpg’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/10/nansenklipp.mp3[/pro-player]

Tyskerne og Nasjonal Samling brukte enhvert norsk nasjonalsymbol i kampen for tusenårsriket. Og Nansen var behendig å gripe til, men desto et mer pervertert håndgrep når vi kjenner Nansens humanitære engasjement, blant annet for Russland. Fridtjof Nansen (bildet under, på lydklippet) døde i 1930, men hans daværende kone Sigrun (f. Munthe) forsvarte hans sak overfor nazistene.

De norske sendingene fra London og USA bragte den norske regjeringens og altså Nansen-familiens syn, som var et litt annet bilde enn nazi-klippet som NRK sendte om igjen i dag. Lytterne som hørte på sendingene fra USA ble godt kjent med stemmen til Gunnar Nygaard. Her er ukens radiotidsmaskin, Nansen-familiens ekte ønske, hentet fra Nasjonalbibliotekets arkiver, en bønn fra Nansens enke Sigrun:

[pro-player width=’700′ height=’500′ type=’sound’ image=’http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/10/nansen.gif’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/10/sigrunnansen.mp3[/pro-player]

 

Fuktmerker

Publisert av
1

Mandag, klokken 0550. I går morges loddrett regnvær, i dag en slik gammeldags morgenhimmel med oppholdsvær og flere lag av skydekker foran og bak hverandre. Forleden morgen hørte jeg traner som passerte med klare trompetstøt over tretoppene, en klar og insisterende lyd av høst. Jeg står avkledt med kaffe i vinduet på dette kvistværelset – jeg har ikke stått med kaffe i noe vindu på en god stund, og slett ikke avkledt på morgenkvisten, det føles befriende og velkjent – og jeg kjenner meg som en innlosjerende fra trettitallet, jeg har til og med en gammeldags pappkoffert som et av bagasjekolliene. Det er den kofferten jeg ikke husker hvor jeg kjøpte, men som jeg har gode minner med, og som har fuktmerker på innsiden av lokket, ikke fra min tidssone i dens eierskap, men fra en annen tid, kanskje fra en bussholdeplass en gang på femtitallet, noen sa «det blei regn» og sparket i fuktig grus, og noen svarte «ja, det var jo varsla», noen svarte «ja» og «du kjem vel att, til neste sommar?» og noen svarte «eg trur bussen kjem», og noen svarte «nei, ikkje enno, du kjem vel att» og noen svarte «ja, om du vil», og noen svarte «klart eg vil», regnvannet løp ned langs koffertlokket, og nå er kofferten her, med andre finskjorter, enda en sommer har gått.

Visst skal våren komme

Publisert av
4

Ettermiddag og lysgrått, ikke dypblått, som lengre nord i Skandinavia. Mälaren har frosset ordentlig, og da kan stockholmerne, flere hundre, gå søndagstur over frosset ferskvann. Det blir endel snarveier av det i de vestre delene av byen. Det er noe som minner om vår, selv om januar fortsatt ikke er over, og det er enkelte gjenglemte adventsstjerner i vinduer. Det er nok kjøttmeisen som synger fra lønnetrærne.

På Konditori Lyran, bygd i 1867 og drevet som konditori siden 1960-tallet, er det surrende søndagssteming. Selma Lagerlöf skal ha sittet her, Bjørnstjerne Bjørnson, også. Jeg lurer på om han satt her før eller etter at han skrev teksten til «Ja, vi elsker», som egentlig het «Sang til Norge» da den forlot hans notatbøker i 1869, to år etter at Lyran ble bygd.

I dag, denne søndagen, sitter et sterkt middelaldrende par to bord bortenfor oss. De tegner med fargekritt. Han tegner interiøret på konditoriet med den store lysekronen som henger rett over dem, hun tegner åpenbart ham. De kan ha kjent hverandre svært lenge. Esken han oppbevarer krittstykkene i er velbrukt, den har vært åpnet og lukket mangfoldige ganger, uvisst når første gang. Hun har sakene sine i et penal av nyere dato og en mindre eske. Jeg kan se at de er flinke. Jevnflinke, jevnbyrdige, jevngamle. Kanskje ble esken kjøpt eller laget på sekstitallet? Kanskje rett før Cuba-krisen? Mens skytteldiplomatiet arbeidet rutinert under jorden, presset mellom triggerhappy generaler på den ene siden og paralyserte politikere på den andre, der miksen tilsammen ble lisvfarlig. En Adlai Stevenson eller en den gangen ung Mikhail Gorbatsjov, som ikke engang CIA visste hvem var eller skulle bli – de er ellers ganske raske med analysene sine. Jeg er fascinert av diplomater. Diplomater som jobber under press  må være villige til å se på seg selv og omverdenen på et annet vis enn vi andre trenger: «Hvorfor virker mitt land og mitt folk truende for deg? Hva er det ved meg som virker uforsonlig? Hva kan jeg være villig til å diskutere, og hva er det ved deg jeg kan være villig til å leve med?»