Lavfrekvent lyd av velvære

Han finner denne mørkbrente kaffen innerst i skapet, og han kan bare strekke nakken ut i entreen, for døren til soverommet er åpent, og et fotblad kroer seg rundt en sval dyne. Bevegelsen der inne etterfølges av en lyd som ikke kan gjenskapes av noen andre, ikke gjenfortelles, ikke plasseres på noe annet sted enn der, akkurat der, denne formiddagen som er gjennomtrukket av friskt regn. Lyden snor seg rundt hjørnet mot entreen, den sier noe i retning av ‘bruk den tiden du trenger, men nå vet du hvordan det henger sammen, og snart kommer du inn til meg med en kaffekopp.’ De hørte regnet om natten.

Det var mye han hørte om natten. Hvordan regnet falt filtrert gjennom fortsatt gjenværende tunge, røde blader – en bil eller to som passerte mot våte asfaltstriper – og hvordan det gjentatte ganger smalt et sterkt, kort ekko fra vegg til vegg i rommet hver gang to fotblader tok spenntak.

Denne posen med mørkbrent kaffe ble en gang pakket på en fabrikk, og det var allerede finanskrise i verden, og den ble lagt i en kasse, på daværende tidspunkt uten bestemmelsessted eller framtid, satt på trailer, og den kunne havnet hvor som helst. Den gjorde ikke det. Det havnet på et kjøkken, uvørent men lykkelig åpnet av en mann som skamløst tar for seg av en lavfrekvent lyd, og synet av et fotblad som snor seg dovent og forventningsfullt mot en ny dag og en ny vinter. Og er ikke dét lykke, så vet ikke jeg.

To hundre nye kaffekok

I gjennomsnitt har det vært ett kaffekok hver dag. Med fratrekk av dager på tjenestereise og ferie ble forrige pakke etter mine beregninger kjøpt i midten av februar. Og nå starter jeg en ny pakke blanke ark. Hva ble alle disse foregående to hundre kaffekokene brukt til? Hva husker man av dem?

Jovisst. Jeg kan huske et kaffekok i påsken. Dagene var blitt lange, de strakte seg utover halve kvelden med mildt, blått lys. Påskefridagene var foran meg, og jeg hadde fylt termosen med mørkbrent kaffe, i bilen musikk fra en middelaldermesse. Og kaffelukten blandet seg med lukt av smeltende snøfylte lier og hav.

Noen uker senere – det må ha vært over en måned etterpå – var det et kaffekok ved en bekk. Gåsungene hadde endelig sprunget ut, i likhet med meg.

Det fantes et kaffekok i august. Der havet var innbydende og nesten til å holde ut mot beina. Det var forresten livet i sin alminnelighet, også, ikke ulikt havet: langsomt og behagelig, langgrunt og småkosete. Uten tvil verdt å stanse ved.

Og nå er det altså to hundre nye i vente. Og flere av dem er det allerede lagt planer for.

Kaffe: Drikk fremstilt av frukten på kaffeplanten, coffea arabica. De eldste historisk kjente beskrivelsene av kaffe er 1500 år gamle og stammer fra Etiopia. I 1715 var det tre tusen kaffehus i London, der de intellektuelle møttes for å konversere. Sverige innførte i løpet av 1700-tallet femtisju lover som skulle begrense kaffedrikkingen. Det er i dag fire store kaffebrennerier i Norge.
(kilde: Wikipedia og forskning.no)

Kaffemaskin fra helvete og friske tanker

Nå står den igjen. Kaffemaskinen på jobb ligner innsiden av en amerikansk romsonde fra tidlig sekstitall. Jeg har – takk, takk alle gode makter – aldri vært inne i en amerikansk romsonde, men jeg tror det er slik det ser ut ombord: Endel forsyningsrør og ballasttanker, ledninger og et elektronisk display. I dag hadde noe gått galt under oppskytningen, noe som ofte skjedde med amerikanske romsonder på sekstitallet.

Det er en godt skjult hemmelighet at ved havari må man åpne døra på denne kaffemaskinen og taste 9 # på displayet. Jeg vil ikke diskreditere verken leverandør eller arbeidsgiver, det er ikke det. Tanken er god. Noen ganger er imidlertid patentkontorene litt vel ivrige – kanskje overarbeidede – med godkjentstempelet. «Vi har den glede å informere deg om at du herved har fått patent på en kaffemaskin som man må taste 9 # for å få til å fungere. Og som med jevne mellomrom eksploderer. Måtte hell og lykke følge deg på alle hav.» Og jeg har smakt bedre kaffe. Betydelig verre, også. Jeg vet om en norsk flyplass, men nevner ingen navn. Der er det meste selvbetjent. Det står en sparebøsse ved siden av en plastboks med kaffe. Så er det opp til egen samvittighet å betale fem kroner for noe som mest av alt ligner vann med kaffesmak. Men du verden så godt det smaker når klokken er 01 og flyet hjem fortsatt ikke har landet.

For tjuetre år siden, i juni i Trøndelag et sted, satt vi ferske og nysgjerrige på verden rundt et fast kaffebord på en restaurant. Vi pleide gå dit til samme tid hver dag, vi var ferdige med skolen, og verden lå der, helt frisk og uoppdaget. Det var mulig å få svært rimelig påfyll på den restauranten, og der satt vi i timesvis med friske tanker og fersk kaffe. Noen av oss hadde lagt planer, andre ikke, men vi holdt fast i samholdet og var både lettet og vemodig over at videregående var et tilbakelagt kapittel. Og det var disse vaflene. Alltid like nysmurte med brunost.

Og selv om man aldri blir nesten atten igjen, er det lov å tenke seg inn i en og annen følelse fra den gang. Det er like friske tanker nå.