Høsten puster fart i ordrekker, i setninger, i glemte minnebilder og skisserte tanker, det driver noe linjelangs, hele tiden farer ordene opp og ned i notatbøker, i øyeblikksbilder.

Jeg husker en mann jeg en gang ble kjent med – altfor lite kjent med, egentlig – dette er mange, mange år siden nå – han bar bestandig et smil med seg. Det var som om smilet hans var blitt en slags vedvarende tilstand som gikk i ett med underbittet.
– Livet er helt uforutsigbart. Vær lykkelig, pleide han å si. Vær lykkelig? Er dette noe ethvert menneske kan bestemme seg for? undret jeg meg over i mange år, og jo mer jeg tenker over det, dess mer besnærende er tanken.

Han var en av dem som hadde reist til sjøs på sekstitallet. Lik mange unge menn den gangen mønstret han på og av Bergesen-båtene, krysset Stillehavet og over stormene i Biscaya, la til kai i Rotterdam og kjente havnepubene i Liverpool like godt som alle sjømenn har gjort til alle tider. Men alltid trofast og lystig opp landgangen mot kveld, han hadde kjæreste nordpå, hun var tjuefire og hadde lovet ham evig troskap, og de skulle gifte seg så snart han hadde nok penger.

– Det var vel nede i Port Elizabeth, vi hadde lagt bak oss Det Indiske Hav, har du vært i Port Elizabeth, Jakob?
– Nei.
– Dit må du dra. Irrgrønn horisont, høye klipper, flate sletter. Jævlig vakkert. Jeg hadde frivakt, lå i køya og kikket ut koøyet da det banket på døra. Det var gnisten som hadde fått et telegram til meg. Det hadde blitt sendt et sted fra mens vi var i rom sjø, men antakelig blitt liggende i luften på grunn av vekslende atmosfæriske forhold. Telegrammet var veldig kort.
Smilet hans ble bredere og mer smertefullt, underbittet la seg skrått ned:
– Det stod at jeg slett ikke trengte å komme hjem. Stopp. Vårt forhold er over. Stopp. Gifter meg i grendahuset lørdag. Stopp.
Så la det seg en grovskåren, sår latter over samtalen vår:
– Hun hadde funnet en annen. Høhø.

Den gangen var det mange år siden. Det er enda flere år siden nå. Hendene hans var svært store, vennlige, grove. Grove arbeidsnever til tross, han var en mester på dansegulvet, jeg så ham flere ganger der han håndterte de trinneste damer og de mest tykkfalne fruentimmere med stø hånd og fjærlett fotarbeide, gjennom vals og rumba, drivende svett og alltid med et åpent og lekent smil, upretensiøst, ærlig, den type dans som vi ungguttene kunne misunne der vi stadig like ustøtt tråklet oss klossete gjennom en swing.

Han betrodde meg denne kvelden at et punktum ble satt med dette telegrammet i Port Elizabeth. Og ved nærmere ettertanke: Hver eneste gang når dansen med de trinneste damer og de mest tykkfalne fruentimmere var over, bukket han alltid galant og gikk alene til sitt eget bord. Jeg vet at denne mannen døde lykkelig, og dette er mange år siden nå.

Det pågår en opphetet debatt her til lands om hvorvidt skilsmisser kan være lykkelige. Jeg sitter på jobb i innspillingsstudio hos Skavlan og hører fascinert på historien til Rolf Lassgård.

Den prisbelønte, fantastiske skuespilleren giftet seg for tretti år siden, og er fortsatt gift med samme kvinne, Birgitta Lassgård. Han er hentet inn i studio som et alibi for at det faktisk går an å holde sammen. Rundt ham sitter My Skarsgård,  eks-Abba Benny Andersson og medskuespiller Iben Hjejle. Birgitta Lassgård har riktignok ikke sin egen side i Wikipedia, slik mannen har, men trenger man egentlig det for å være lykkelig?
– Hender det at du fortsatt forelsker deg? spør Fredrik Skavlan.
– I hvem da? spør Rolf Lassgård tilbake.

Det har vært god klestørk det siste døgnet. Fin fart på vinden, god fart på ordene.

Jeg skriver bak matte lamper, lent mot gammelt treverk som ble reist i en tid der det ikke fantes annet å støtte seg mot enn trent øyemål og analoge redskaper. Brønnvannet smaker mildt og søtt, det filtreres langsomt gjennom frisk skog og ned langs urgamle trerøtter før det fyller brønnrommet. De få metrene inn til kranen får tyngdekraften hjelp av et pumpehus fra femtitallet, pumpen slår seg ut i ny og ne, og da må man være sin egen vannverksarbeider og koble den inn igjen. Ordene kommer lett her.

Jeg trodde at jeg kom til å savne multemyrene fra alle år tilbake mer enn jeg rent faktisk gjør. Og det gjør jeg jo, altså savner dem, til en viss grad. Men det er en tid for alt. Eller rettere sagt: Det er en tid for det meste. Ord kommer lett. Eller rettere sagt: Ord kommer lettere. Når kvelden kommer er jeg så trøtt at jeg knapt vet hva klokken burde være. Mot natt på kvistværelset krympes  alle bekymringer ned fra skala 1:1 til 1:100: Hvordan få en møll ut av vinduet. Det kjennes riktig.