Aldri et vondt ord

Det var ikke egentlig en anger. For det var egentlig ikke ham. Hun pleide å stå i døråpningen og lete etter skyldfølelse på morgenkvisten, mens minstemann strevde med støvlene som egentlig var altfor små nå.
– Vi må kjøpe nye støvler til Eirik, kanskje du gjør det på vei hjem i dag? sa hun og kikket på ham med dette innøvde blikket, rutinert, vennlig.
– Selvsagt gjør jeg det, skatten min, svarte han, og blikket hans var ikke innøvd, for han stolte på henne nå og visste at hun aldri kom til å gjøre det igjen: Aldri mer være utro.

Hun pleide tenke på det rørende ved at han hadde tillagt henne så mye godhet. Og alltid stod hun disse morgenene i døråpningen og lette etter skyldfølelse, men den kom aldri. Og det er rart at han egentlig ikke ser det, det er kanskje fordi han forguder meg, tenkte hun med et anslag av irritasjon, vred om tenningsnøkkelen og kjente at kåtheten ikke var kåthet, men mer en rutinefølelse i kroppen, en følelse av rutine som kroppen hadde arkivert og nesten kunne avlese som strekkode, så forutsigbar var den at da hun stod bakfra med mannen i det støvete kjellerlageret en time senere, før lunsj, greide hun ikke skille tilfredsstillelse fra likegyldighet. Eller for den saks skyld skam fra medfølelse.

De få som hadde greid å komme under det stålplatekledte panseret, fikk alltid en historie om at hun på et vis fortjente det. Og hun pleide adle de mest kritiske elskerne ved å si at hun brukte dem. Hun hadde fått det til å høres ut som en æressak. «Ja, jeg innrømmer det glatt, jeg bruker deg» sa hun, og selv de mest kritiske sluttet å stille spørsmål. Å føle seg brukt av henne ble et slags hemmelig statussymbol, det var som å være vitne til noe moderne kvinnelig, et buemerke forbeholdt de få, trodde de, disse mennene. Og på fallrepet av et forhold, alltid den samme maskinelt programmerte replikken: «Reis deg, slutt å gråte, det passer deg ikke. Du kjente risikoen ved dette, jeg sa jo at jeg brukte deg, du kan ikke komme nå og forlange mer, det er kontraktsbrudd. Så reis deg, og slutt med dette tullet.» Men ingen kunne i ettertid si med sikkerhet hvem hun egentlig var.

De hadde en annen ting til felles, disse mennene. Ingen av dem hadde noensinne hørt henne si et vondt ord om ham som ventet hjemme. Delvis ville hun ikke snakke om ham, delvis forsvarte hun ham alltid mot angrep fra dem som mente at han var naiv. Hun parerte alle angrep på ekteskapet ved å slå ring rundt ham, maskinelt og innøvd.

Arkiveskene var støvete. Murveggene kunne trengt et strøk maling. Hun var alltid nøye med håndhygienen. Det skulle ikke lukte noe.
– Han er ute og kjøper nye støvler til Eirik, så vi kan godt møtes på slutten av dagen, også. Herregud, han er så snill. Jeg unner alle en så snill mann, sa hun og trakk opp buksene.

 —
Etterord
Denne ukes mest populære søkeord var altså ‘utroskap’. I likhet med hos bloggeren
Frk. Plosiv kommer mange av slike søkeord også til meg.  Sju av ti norske ekteskap rammes av utroskap. I dag, på en alminnelig fredag i Norge, skal mange nye utroskapsforhold inngås, og mange vedlikeholdes. Noen blir avslørt, andre velger selv å fortelle om det, andre velger å avslutte det i stillhet. Noen forhold består som utroskapsforhold livet ut og blir ikke oppdaget før ved dødsfall, og vil  i lang tid  traumatisere etterlatte, både den direkte involverte og de som ingenting visste.
Utroskap kan i større grad enn man tidligere har trodd fremkalle fysiske og psykiske reaksjoner
lik krigsskadetraumer.
Dette var noen iskalde og objektive fakta om ukas mest benyttede søkeord.