Ord i luften

Høsten puster fart i ordrekker, i setninger, i glemte minnebilder og skisserte tanker, det driver noe linjelangs, hele tiden farer ordene opp og ned i notatbøker, i øyeblikksbilder.

Jeg husker en mann jeg en gang ble kjent med – altfor lite kjent med, egentlig – dette er mange, mange år siden nå – han bar bestandig et smil med seg. Det var som om smilet hans var blitt en slags vedvarende tilstand som gikk i ett med underbittet.
– Livet er helt uforutsigbart. Vær lykkelig, pleide han å si. Vær lykkelig? Er dette noe ethvert menneske kan bestemme seg for? undret jeg meg over i mange år, og jo mer jeg tenker over det, dess mer besnærende er tanken.

Han var en av dem som hadde reist til sjøs på sekstitallet. Lik mange unge menn den gangen mønstret han på og av Bergesen-båtene, krysset Stillehavet og over stormene i Biscaya, la til kai i Rotterdam og kjente havnepubene i Liverpool like godt som alle sjømenn har gjort til alle tider. Men alltid trofast og lystig opp landgangen mot kveld, han hadde kjæreste nordpå, hun var tjuefire og hadde lovet ham evig troskap, og de skulle gifte seg så snart han hadde nok penger.

– Det var vel nede i Port Elizabeth, vi hadde lagt bak oss Det Indiske Hav, har du vært i Port Elizabeth, Jakob?
– Nei.
– Dit må du dra. Irrgrønn horisont, høye klipper, flate sletter. Jævlig vakkert. Jeg hadde frivakt, lå i køya og kikket ut koøyet da det banket på døra. Det var gnisten som hadde fått et telegram til meg. Det hadde blitt sendt et sted fra mens vi var i rom sjø, men antakelig blitt liggende i luften på grunn av vekslende atmosfæriske forhold. Telegrammet var veldig kort.
Smilet hans ble bredere og mer smertefullt, underbittet la seg skrått ned:
– Det stod at jeg slett ikke trengte å komme hjem. Stopp. Vårt forhold er over. Stopp. Gifter meg i grendahuset lørdag. Stopp.
Så la det seg en grovskåren, sår latter over samtalen vår:
– Hun hadde funnet en annen. Høhø.

Den gangen var det mange år siden. Det er enda flere år siden nå. Hendene hans var svært store, vennlige, grove. Grove arbeidsnever til tross, han var en mester på dansegulvet, jeg så ham flere ganger der han håndterte de trinneste damer og de mest tykkfalne fruentimmere med stø hånd og fjærlett fotarbeide, gjennom vals og rumba, drivende svett og alltid med et åpent og lekent smil, upretensiøst, ærlig, den type dans som vi ungguttene kunne misunne der vi stadig like ustøtt tråklet oss klossete gjennom en swing.

Han betrodde meg denne kvelden at et punktum ble satt med dette telegrammet i Port Elizabeth. Og ved nærmere ettertanke: Hver eneste gang når dansen med de trinneste damer og de mest tykkfalne fruentimmere var over, bukket han alltid galant og gikk alene til sitt eget bord. Jeg vet at denne mannen døde lykkelig, og dette er mange år siden nå.

Når det virkelig gjelder

Det pågår en opphetet debatt her til lands om hvorvidt skilsmisser kan være lykkelige. Jeg sitter på jobb i innspillingsstudio hos Skavlan og hører fascinert på historien til Rolf Lassgård.

Den prisbelønte, fantastiske skuespilleren giftet seg for tretti år siden, og er fortsatt gift med samme kvinne, Birgitta Lassgård. Han er hentet inn i studio som et alibi for at det faktisk går an å holde sammen. Rundt ham sitter My Skarsgård,  eks-Abba Benny Andersson og medskuespiller Iben Hjejle. Birgitta Lassgård har riktignok ikke sin egen side i Wikipedia, slik mannen har, men trenger man egentlig det for å være lykkelig?
– Hender det at du fortsatt forelsker deg? spør Fredrik Skavlan.
– I hvem da? spør Rolf Lassgård tilbake.

Vannpost

Det har vært god klestørk det siste døgnet. Fin fart på vinden, god fart på ordene.

Jeg skriver bak matte lamper, lent mot gammelt treverk som ble reist i en tid der det ikke fantes annet å støtte seg mot enn trent øyemål og analoge redskaper. Brønnvannet smaker mildt og søtt, det filtreres langsomt gjennom frisk skog og ned langs urgamle trerøtter før det fyller brønnrommet. De få metrene inn til kranen får tyngdekraften hjelp av et pumpehus fra femtitallet, pumpen slår seg ut i ny og ne, og da må man være sin egen vannverksarbeider og koble den inn igjen. Ordene kommer lett her.

Jeg trodde at jeg kom til å savne multemyrene fra alle år tilbake mer enn jeg rent faktisk gjør. Og det gjør jeg jo, altså savner dem, til en viss grad. Men det er en tid for alt. Eller rettere sagt: Det er en tid for det meste. Ord kommer lett. Eller rettere sagt: Ord kommer lettere. Når kvelden kommer er jeg så trøtt at jeg knapt vet hva klokken burde være. Mot natt på kvistværelset krympes  alle bekymringer ned fra skala 1:1 til 1:100: Hvordan få en møll ut av vinduet. Det kjennes riktig.

Hjemlengsel båret på tretti megahertz

Skulle jeg skrive en kjærlighetserklæring til noen foruten kjæresten, måtte det bli til radioen. Gud, som jeg har elsket radioen. Og jeg har fått være med på så mye som jeg er takknemlig for. Å hilse hjemmefra til dem der ute er blant det fineste.

Det er ikke helt klart hvem det var som egentlig oppfant radioen. Teorien om radioen ble først beskrevet i 1873, mens de første eksperimentene ble gjennomført av Heinrich Hertz tretten år senere. Eksperimentene ble mange, og det var ikke før i 1906 at verdens første offisielle kringkasting fant sted, da Reginald Fessenden spilte fele og leste bibelvers over en sender fra Massaschusetts. Det var ikke NRK som var først ute med radio i Norge, men derimot Kringkastingsselskapet AS, som var et privateid foretak som gikk på lufta i 1925. NRK var et faktum i 1933, og resten er historie.

På midten av nittitallet – som forsåvidt på midten av sekstitallet – var frykten stor for at radioen kom til å avgå ved døden. Radio var dustete og gammeldags, utrendy og støvete. Men paradoksalt nok tror jeg at nettet var med på å redde radioen fra gong-gong’en. Ved få tastetrykk kommer nå hele verden inn i skrivekroken her jeg sitter. En av mine radiofavoritter for tiden er en fransk nisjeradiostasjon som bare kjører telefonintervjuer – ett eneste intervju på telefon varer gjerne tjue minutter før neste innringer er klar. Slik går det døgnet rundt. Dårlig radio, vil vi fagfolk si – men utmerket for dem som vil snakke ut, fantastisk for dem som vil holde tråden, og glimrende for språktrening. Jeg spår herved at den gode, lange samtalen vil komme tilbake. Kanskje ikke til radioen, men til menneskers liv.

Så derfor, rykk tilbake til start: Dette med å komme nærmere, dette med å bety noe for noen. Kortbølge-sendingene våre var slik. De satt nemlig der ute et sted, disse lytterne i utlendighet: En utvandret jærbu med kiosk på Hawaii, ei sliten trise fra Gol i lugaren på en Reksten-båt midt i Stillehavet, eller en oppdøl med diplomatisk ærend i Australia. Alle hadde behov for nytt hjemmefra, og det bragte vi dem på kortbølgen fra Norge.

Kortbølgen er selve ur-radioen: Radiobølger med opp til hundre meters lengde (ja, de regnes i meter, man kan ikke se dem, men de kan måles) som reflekteres av spesielle lag i ionosfæren og kan hoppe jorden rundt. Sendingene ble administrert og sendt fra NRK Utenlandssendingen. Jeg var så heldig å få være en av stemmene hjemmefra hver jul.  Er ikke dét meningsfull radio, så vet ikke jeg.

NRKs kortbølgesendinger ble lagt ned i 2003. Lydklippet under er fra sendinga til trøndere julen 1949. Hvis du hører riktig, riktig godt etter vil du høre gjennomslag av morsesignaler fra en eller annen nabofrekvens. Det er magisk.

[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’sound’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2010/02/kb2.mp3[/pro-player]