Se underforstående bloggpost. La oss si at kong Haakon sa:
– Nei. Dette vil jeg ikke gå med på. Jeg får altfor usikre tilbakemeldinger fra både Stalin og Churchill om hva dette innebærer for landet mitt. Ingen har godkjent denne intervensjonen.
En militærrådgiver i Skottland kunne svart:
– Vi er klare i november, Deres Majestet.

Det vi med sikkerhet vet, er at Stalin og Churchill hadde en telegramkorrespondanse om Nord-Norge. Kortfattet var den slik: Stalin ønsket å benytte Finnmark til en alliert lynkrig høsten 1944. Churchill svarte forholdsvis svevende at han (Stalin) kunne regne med de alliertes støtte. Stalin telegraferte tilbake at han hadde regnet med en betydelig større militær støtte enn det han fikk. Her ender korrespondansen mellom Stalin og Churchill om Nord-Norge nord om Lyngen i 1944. Vi vet også, etter et agent-slipp over Pasvikdalen som endte med fatalt og dødelig utfall, at russerne helst ønsket eneherredømme over nordområdene.

Hva hadde skjedd om den norske monarken hadde satt foten ned: «Nei. Jeg vil ha mer informasjon før jeg gir grønt lys til invasjon av Norge.» Gjorde han det? Og hvorfor er i så fall ikke dette notert i historiske opptegnelser etter krigen? Hva gjorde dette med resten av Norden? Hjelp meg, historikere. Det ultimate spørsmålet er selvsagt: Hva var Norge villig til å ofre?

Det er en tid for stillhet, og det er en tid for sang. Jeg er ikke i tvil om når det er rett tidspunkt.

Bildet under er en rekonstruksjon. Jeg har ikke fått noe helt bekreftet svar på når det er tatt, men en eller annen gang utpå dagen den 25. oktober, sa en kilde til meg for noen år siden. Med andre ord et døgn eller så etter frigjøringen. Bildet rekonstruerer et utrolig øyeblikk i europeisk krigshistorie: Russiske soldater på norsk jord, som befrir rundt 3500 mennesker fra tysk okkupasjon. Tunnelen tilhørte det daværende gruveselskapet AS Sydvaranger, og det var inn hit innbyggerne trakk da frontavsnittet lukket seg og tyskerne gjorde retrett. Jeg har delvis vokst opp i Bjørnevatn, og vet omtrent hva dette har gjort med folk. La meg fortelle.

Bildet er del av en serie som ble tatt av russerne noen få timer etter at folket ble frigjort. Vi må anta at mannen i dress med dokumentmappe er en av representantene for kommunestyret, som også befant seg i tunnelen. Ti barn ble født her inne etter at folket søkte tilflukt. I dag er tunnelen plombert noen få titalls meter fra åpningen, men den er fortsatt del av Norges krigshistorie, og godsnakker du med ledelsen for det som nå heter Sydvaranger Gruve AS får du sikkert en guidet tur inn til området, som ligger få hundre meter fra porten inn til det gjenåpnede gruveområdet.

– Vi hørte kampene oppe på tunneltaket, sa Nils Henry Johansen til meg i 2004, da jeg intervjuet ham om det utrolige døgnet, Nils Henry var en av dem som befant seg inne i mørket da russerne stormet inn over Bjørnevatn. Faktum er at russiske soldater hadde stått i Norge i flere døgn før dette, tatt Norge meter for meter, fra kolle til kolle, kampene var hinsides dagens fatteevne. Det er ikke mange igjen som kan fortelle historien slik den rent faktisk utspilte seg. For de historisk interesserte (jeg håper det er mange), seksten minutter og fire radiosekunder av serien «Finnmark brenner», laget av Trine Hamran, Ingunn Vassvik, Einar Korneliussen og meg selv i 2004:

[pro-player width=’700′ height=’500′ type=’sound’ image=’http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/10/bjornevatn2.jpg’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/10/sangfrapallnitten.mp3[/pro-player]

– Jeg vil innstendig be dere om å komme ut! Vi kan ikke garantere sikkerheten deres når Den Røde Armé kommer over åsene her!

Det finnes ingen journalistisk bekreftet nedtegnelse over hva det var Jonas Lie sa da han stod foran tunnelen i Bjørnevatn den oktoberdagen i 1944. Men han var etter alt å dømme full, og han snakket før døve ører, og etter alt å dømme var det dette han sa. Ingen etterkom ordre.

Det var Jonas Lie som fikk det sivile ansvaret for krigens sluttfase i nord. Sønnesønnen av nasjonaldikteren ved samme navn hadde selv vært en betydelig kriminalforfatter under mellomkrigstiden. Han stod for et ikke ubetydelig forfatterskap, blant annet med romanen «Vestbaneguttene – ved en av dem» (1924). Men det er ikke slik han helst blir husket. Han er befestet som en av nazi-Norges mest fryktede. 45 år gammel blir han utnevnt av Quisling til «styresmann over Nord-Troms og Finnmark», og satt til å samarbeide med generaloberst Lothar Rendulic om det som videre skulle skje i Finnmark. De to kunne ikke fordra hverandre, og samtidige og etterkrigskilder forteller et tydelig språk om en gjensidig forakt.

Lothar Rendulic, her nummer to fra venstre på tiltalebenken fotografert under Nürnberg-prosessen, var en hard herre. Han hadde omfattende militæroperativ erfaring fra Balkan, og denne oktoberhøsten fikk han ansvaret for en av Europas største militæroperasjoner under andre verdenskrig: Han skulle frakte hele Lapplandsarmeen fra Finland gjennom Finnmark, og han skulle evakuere alt annet tysk personell fra Finnmark ned gjennom Nord-Troms. Hitler gav ham personlig ansvaret, Russland hadde tvunget finlenderne i kne og bedt dem kaste ut alle tyskere. Og samtidig var presset fra Litsa-fronten stadig vanskeligere å stå i mot. For å få dette til var han avhengig av sivil velvilje og hjelp, og dette fikk han bare i begrenset grad.

For meg har Jonas Lie og Lothar Rendulic alltid fremstått som gåter. Hva det var som gjorde at de ikke skjøt mot folket i Bjørnevatn er en av gåtene. Var det bare en slags pervertert anstendighet og frykt for hva som ville vente dem for et krigstribunale, eller var det en annen form for menneskelighet? Vi kan i dag ikke forestille oss hvilket press de to var satt under. Det hastet å foreta avgjørelser, og det var tvingende nødvendig å forlate postene i nord. Det befant seg mellom 3500 og 4000 mennesker i Bjørnevatn-tunnelen. Mange av dem var livsfarlige for Hitler-Tyskland: Flere tusen stridsdyktige menn. Og det lovlig valgte kommunestyret, som selvsagt rett etter frigjøringen gikk rett i forhandlinger med russerne. Hvorfor fikk alle disse leve?

[pro-player width=’700′ height=’650′ type=’sound’ image=’http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/10/jonaslie.jpg’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/10/lie.mp3[/pro-player]

Slik hørtes Jonas Lie ut da krigen fortsatt framstod som en seier hos okkupasjonsmakten, du hører den ekte stemmen til en av diktatorens forlengede armer, opptak fra NRK. Stemmeleiet og argumentasjonen hans er forferdelig skremmende. Forfatteren som kom til å vie sitt liv til nazismen kunne blitt en helt annen. Han kunne avstått fra hatet og det destruktive, og han kunne takket nei til alle tilbud om en plass i tusenårsriket, men han valgte undergangen. I dag er det uenighet om hvordan Jonas Lie endte sitt liv, enkelte kilder sier selvmord, andre sier at han døde av generelt stress og selvpåført sykdom.

Jeg tror det er viktig at intervjuer med Anders Behring Breivik etterhvert kommer ut. Var det sant at han sparte barn under massakren på Utøya? Var det sant at han advarte en mor i regjeringskvartalet? Finnes det en logikk i ondskap? Hvorfor gjorde han i så fall dette, og kan dette bringe destruktiviteten og det morderiske et hakk nærmere en forståelse av hva vi andre skal gjøre annerledes neste gang? Derfor må dyktige journalister få lov til å spørre. Det er for sent å spørre Jonas Lie og Lothar Rendulic. Lie døde i 1945 uten rettergang, Lothar Rendulic i 1971 som en fri mann. Anders Behring Breivik lever fortsatt.