Se underforstående bloggpost. La oss si at kong Haakon sa:
– Nei. Dette vil jeg ikke gå med på. Jeg får altfor usikre tilbakemeldinger fra både Stalin og Churchill om hva dette innebærer for landet mitt. Ingen har godkjent denne intervensjonen.
En militærrådgiver i Skottland kunne svart:
– Vi er klare i november, Deres Majestet.

Det vi med sikkerhet vet, er at Stalin og Churchill hadde en telegramkorrespondanse om Nord-Norge. Kortfattet var den slik: Stalin ønsket å benytte Finnmark til en alliert lynkrig høsten 1944. Churchill svarte forholdsvis svevende at han (Stalin) kunne regne med de alliertes støtte. Stalin telegraferte tilbake at han hadde regnet med en betydelig større militær støtte enn det han fikk. Her ender korrespondansen mellom Stalin og Churchill om Nord-Norge nord om Lyngen i 1944. Vi vet også, etter et agent-slipp over Pasvikdalen som endte med fatalt og dødelig utfall, at russerne helst ønsket eneherredømme over nordområdene.

Hva hadde skjedd om den norske monarken hadde satt foten ned: «Nei. Jeg vil ha mer informasjon før jeg gir grønt lys til invasjon av Norge.» Gjorde han det? Og hvorfor er i så fall ikke dette notert i historiske opptegnelser etter krigen? Hva gjorde dette med resten av Norden? Hjelp meg, historikere. Det ultimate spørsmålet er selvsagt: Hva var Norge villig til å ofre?

Det er en tid for stillhet, og det er en tid for sang. Jeg er ikke i tvil om når det er rett tidspunkt.

Bildet under er en rekonstruksjon. Jeg har ikke fått noe helt bekreftet svar på når det er tatt, men en eller annen gang utpå dagen den 25. oktober, sa en kilde til meg for noen år siden. Med andre ord et døgn eller så etter frigjøringen. Bildet rekonstruerer et utrolig øyeblikk i europeisk krigshistorie: Russiske soldater på norsk jord, som befrir rundt 3500 mennesker fra tysk okkupasjon. Tunnelen tilhørte det daværende gruveselskapet AS Sydvaranger, og det var inn hit innbyggerne trakk da frontavsnittet lukket seg og tyskerne gjorde retrett. Jeg har delvis vokst opp i Bjørnevatn, og vet omtrent hva dette har gjort med folk. La meg fortelle.

Bildet er del av en serie som ble tatt av russerne noen få timer etter at folket ble frigjort. Vi må anta at mannen i dress med dokumentmappe er en av representantene for kommunestyret, som også befant seg i tunnelen. Ti barn ble født her inne etter at folket søkte tilflukt. I dag er tunnelen plombert noen få titalls meter fra åpningen, men den er fortsatt del av Norges krigshistorie, og godsnakker du med ledelsen for det som nå heter Sydvaranger Gruve AS får du sikkert en guidet tur inn til området, som ligger få hundre meter fra porten inn til det gjenåpnede gruveområdet.

– Vi hørte kampene oppe på tunneltaket, sa Nils Henry Johansen til meg i 2004, da jeg intervjuet ham om det utrolige døgnet, Nils Henry var en av dem som befant seg inne i mørket da russerne stormet inn over Bjørnevatn. Faktum er at russiske soldater hadde stått i Norge i flere døgn før dette, tatt Norge meter for meter, fra kolle til kolle, kampene var hinsides dagens fatteevne. Det er ikke mange igjen som kan fortelle historien slik den rent faktisk utspilte seg. For de historisk interesserte (jeg håper det er mange), seksten minutter og fire radiosekunder av serien «Finnmark brenner», laget av Trine Hamran, Ingunn Vassvik, Einar Korneliussen og meg selv i 2004:

[pro-player width=’700′ height=’500′ type=’sound’ image=’http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/10/bjornevatn2.jpg’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/10/sangfrapallnitten.mp3[/pro-player]