– Jeg vil innstendig be dere om å komme ut! Vi kan ikke garantere sikkerheten deres når Den Røde Armé kommer over åsene her!

Det finnes ingen journalistisk bekreftet nedtegnelse over hva det var Jonas Lie sa da han stod foran tunnelen i Bjørnevatn den oktoberdagen i 1944. Men han var etter alt å dømme full, og han snakket før døve ører, og etter alt å dømme var det dette han sa. Ingen etterkom ordre.

Det var Jonas Lie som fikk det sivile ansvaret for krigens sluttfase i nord. Sønnesønnen av nasjonaldikteren ved samme navn hadde selv vært en betydelig kriminalforfatter under mellomkrigstiden. Han stod for et ikke ubetydelig forfatterskap, blant annet med romanen «Vestbaneguttene – ved en av dem» (1924). Men det er ikke slik han helst blir husket. Han er befestet som en av nazi-Norges mest fryktede. 45 år gammel blir han utnevnt av Quisling til «styresmann over Nord-Troms og Finnmark», og satt til å samarbeide med generaloberst Lothar Rendulic om det som videre skulle skje i Finnmark. De to kunne ikke fordra hverandre, og samtidige og etterkrigskilder forteller et tydelig språk om en gjensidig forakt.

Lothar Rendulic, her nummer to fra venstre på tiltalebenken fotografert under Nürnberg-prosessen, var en hard herre. Han hadde omfattende militæroperativ erfaring fra Balkan, og denne oktoberhøsten fikk han ansvaret for en av Europas største militæroperasjoner under andre verdenskrig: Han skulle frakte hele Lapplandsarmeen fra Finland gjennom Finnmark, og han skulle evakuere alt annet tysk personell fra Finnmark ned gjennom Nord-Troms. Hitler gav ham personlig ansvaret, Russland hadde tvunget finlenderne i kne og bedt dem kaste ut alle tyskere. Og samtidig var presset fra Litsa-fronten stadig vanskeligere å stå i mot. For å få dette til var han avhengig av sivil velvilje og hjelp, og dette fikk han bare i begrenset grad.

For meg har Jonas Lie og Lothar Rendulic alltid fremstått som gåter. Hva det var som gjorde at de ikke skjøt mot folket i Bjørnevatn er en av gåtene. Var det bare en slags pervertert anstendighet og frykt for hva som ville vente dem for et krigstribunale, eller var det en annen form for menneskelighet? Vi kan i dag ikke forestille oss hvilket press de to var satt under. Det hastet å foreta avgjørelser, og det var tvingende nødvendig å forlate postene i nord. Det befant seg mellom 3500 og 4000 mennesker i Bjørnevatn-tunnelen. Mange av dem var livsfarlige for Hitler-Tyskland: Flere tusen stridsdyktige menn. Og det lovlig valgte kommunestyret, som selvsagt rett etter frigjøringen gikk rett i forhandlinger med russerne. Hvorfor fikk alle disse leve?

[pro-player width=’700′ height=’650′ type=’sound’ image=’http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/10/jonaslie.jpg’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/10/lie.mp3[/pro-player]

Slik hørtes Jonas Lie ut da krigen fortsatt framstod som en seier hos okkupasjonsmakten, du hører den ekte stemmen til en av diktatorens forlengede armer, opptak fra NRK. Stemmeleiet og argumentasjonen hans er forferdelig skremmende. Forfatteren som kom til å vie sitt liv til nazismen kunne blitt en helt annen. Han kunne avstått fra hatet og det destruktive, og han kunne takket nei til alle tilbud om en plass i tusenårsriket, men han valgte undergangen. I dag er det uenighet om hvordan Jonas Lie endte sitt liv, enkelte kilder sier selvmord, andre sier at han døde av generelt stress og selvpåført sykdom.

Jeg tror det er viktig at intervjuer med Anders Behring Breivik etterhvert kommer ut. Var det sant at han sparte barn under massakren på Utøya? Var det sant at han advarte en mor i regjeringskvartalet? Finnes det en logikk i ondskap? Hvorfor gjorde han i så fall dette, og kan dette bringe destruktiviteten og det morderiske et hakk nærmere en forståelse av hva vi andre skal gjøre annerledes neste gang? Derfor må dyktige journalister få lov til å spørre. Det er for sent å spørre Jonas Lie og Lothar Rendulic. Lie døde i 1945 uten rettergang, Lothar Rendulic i 1971 som en fri mann. Anders Behring Breivik lever fortsatt.

Øst-Finnmark, desember 1944.

«Skal vi dø nå? Er det endelig tid for å dø, løytnant?»
Spørsmålet kommer i et tonefall som er nesten likegyldig. Han snur seg. Spørsmålet kommer fra en ung soldat med pistrete lyst hår og mørkeblå poser under øynene. Våkenettene på vakt har skapt unggutten om til et skremmende, levende gjenferd. Han hører selv hvor hult det lyder når han svarer:
«Soldater av Riket stiller ikke slike spørsmål.»

Løytnanten hater denne frysingen. Han hater den så inderlig at tankene hans sitter fast bak tinningene. Felttelefonen er brutt. Det er fjerde døgn uten forbindelse til kommandosentralen. Desember har svøpt landskapet i et dypt og skremmende mørke, og kulden står som et gjennomsiktig og sultent dyr ute i fjordmunningen. Russerne har av en eller annen grunn ikke kommet over Tanaelva, men istedet overlatt områdene lengre vest til seg selv. Kompaniet hans har søkt dekning i et dalsøkk rett over fjorden. Sambandstroppen har rigget antenner på kryss og tvers av de krokete, lave polarbjørkene. Paukeslagene og den kalde, norske stemmen fra London fyller høyttalerne i teltet med uhygge:
«I natt angrep britiske bombefly trafikknutepunktet like bak fronten, og var dessuten over Berlin.»
En translatør sitter forhutlet over et papir og noterer ned oversettelsen.
«De bomber Berlin nå, og snart kommer de forbannede særmeldingene,» sier han. Det blir stille i teltet. Særmeldingene. De nifse, korte setningene som er kodemeldinger til norske agenter i felt. Agenter som kan være hvem som helst: Kjøpmannen i bua. Presten, en av de få som fortsatt ikke er evakuert. Eller hva med dem som har stukket til fjells, de som ikke etterkom evakueringsordren og nå sitter i jordhuler. Noen av dem sitter akkurat nå med radioene, får budskap fra London, nikker kort til hverandre, spenner på seg ski og kommer til bygdene med utspekulert død, natt som dag, uberegnelig. Stemmen fra London blir spiss:
«Vi har seksten særmeldinger. Nummer én: En mann du kan lite på. To: Et langspyd i neven. Tre: Stå ikke stille.»

Situasjonen ved Kirkenes hadde blitt både uoversiktlig og farlig på så kort tid at det knapt var tid til noe. I et håp om at de drikkfeldige bolsjevikene ville falle for fristelsen til å stanse ved synet av alkohol hadde kompanisjefen beordret at hele lageret av brennevin ved Hesseng skulle bli liggende åpent. Håpet var forgjeves. Den Røde Hær hadde fortsatt framrykningen med en brutal og kontant hensynsløshet som fikk det til å ile kaldt nedover ryggen på selv de mest erfarne offiserene med tjenestetid fra Balkan.

Soldaten med de formørkede øynene setter våpenet fra seg og lytter:
«Hører dere? Russisk artilleri. Har Føreren hørt russisk artilleri på nært hold noen gang? Har Føreren noen forklaring på at det er jeg som er full, ikke russerne? Har Føreren tenkt på at det fortsatt finnes noen som har en sak å tro på?»
Ingen i teltet svarer. Det er ingen andre lyder denne desembernatten enn vakten utenfor som trår og trår i snøen, de bassaktige lydene fra sovjetisk granatild ti mil unna, og denne iskalde stemmen fra London som fortsetter sine kodemeldinger over eteren:¨
«Og seksten, til jerv: saken er i orden. Vi gjentar: saken er i orden.»

Han ser plutselig for seg en julaften – kan det ha vært i 1936? Jo. Han var fjorten år. Stående fremst i andre rekke i kirkekoret. Det hvelvede kirketaket fanget stemmene fra Stille Nacht opp i gullmaleriene og strødde dem tilbake over kirkeskipet som englestøv. Men den julekvelden vil neppe telle i regnskapet. Og det er nesten som om den harde stemmen fra London utfyller tankerekkene hans og sier: ‘De kan spare Dem sentimentaliteten, løytnant. For det er snart tid for å la nåde vike for rett.’

Skrevet som en fortsettelse på novellen Telegram fra oktober i år. Det er sekstifem år siden tyske tropper flyktet fra en voldsom russisk offensiv inne på norsk territorium. Ni tusen tyske soldater mistet livet under kampene i Finnmark. Svært få av de overlevende blant fotfolket har villet fortelle sin historie om angsten, kulda, falne kamerater og en framtid som ettersøkte krigsforbrytere. Historien over finnes også som lydfortelling:

[pro-player width=’700′ height=’350′ type=’sound’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2009/12/krigshistorien.mp3[/pro-player]