Skogskyrkogården, Stockholm, Alla helgons dag, lørdag. Jeg kjenner ingen her. Ikke en levende sjel, og heller ingen av de døde. Hundrevis av mennesker i fart til og fra levende lys og tanker på de avdøde. Det er så mange mennesker at t-banestasjonen må reguleres av vakter, vi slipper ut og inn i puljer. Og døden er forlengst et kommersielt foretak, med pølseboder og hastig oppmonterte, halvvulgære salgsboder for gravlykter og kranser, for dem som liksom kommer hit ved en feiltakelse: «Åja, javisst, krans og lykt har jeg glemt å kjøpe» eller «Slapp av, vi kan kjøpe noe der oppe, det er alltid noen som selger noe.» Jeg kjenner ingen her, og jeg kjenner ingen tilhørighet. Ikke med dette. Ikke nå. Kanskje en gang. Vi skal jo alle samme vei, men den tid, den sorg, om det så er under torva eller med neste t-bane. Dette er mest et mas, med unger som vil hjem til lørdagsgodis-posen og forteller det i klare ordelag.

Denne dagen er innstiftet som «en samlingsdag för mindre betydande helgon som inte fått en egen plats i kalendern», heter det leksikalt. Et oppsamlingsheat, med andre ord. Det er litt som julaftens-gudstjenesten: En tradisjon for de mange, betydningsfull for de få.

Jeg hutrer til, liker meg utendørs. Vant med et utendørsliv, og så kommer den: Kveldståken kommer gråsvart, forhutlende, den er ubarmhjertig for den som ikke har forberedt seg med votter og skjerf. Og brått forstår jeg hva det er, hva det var de forsøkte å si oss, de som skrev, hva det var for slags spor de ville sette: Ta dagen i morgen. Gang på gang. Jeg synes jeg hører dem, enkelte av sjøulkene under torva: «Hva faen stårru her og henger for, gutt? Dette er da også en plass å tilbringe lørran. Spis pølsa di og kom’ræ avgårde nå.» Javisst. Er det noe vi levende har å lære av de døde, så er det å være fullt og helt på plass her og nå. Vi skal alle samme vei, men den tid, den sorg.