Jordens opprinnelse

Jeg går barbeint. Barberer meg langsomt, kjenner vårsola tar tak. Dagene med lysegrønt klorofyll passerer gjennom meg, som en vennlig vind av opprinnelighet. Hvor har jeg kjent den vinden før? Var den i en lengsel en gang?

Jordens farger er ikke bare jordfarger. Det er et vell av altmuligheter, selv regnbuens mester ville blitt overrasket over blandingsforholdet. Jeg føler meg i likevekt og i slektskap med opprinneligheter jeg ikke ante fantes.

Og ja. Jeg vet litt om tauverk og fortøyninger. Slitesterk, flettet tamp.

Det er det levende som henger sammen

Skogskyrkogården, Stockholm, Alla helgons dag, lørdag. Jeg kjenner ingen her. Ikke en levende sjel, og heller ingen av de døde. Hundrevis av mennesker i fart til og fra levende lys og tanker på de avdøde. Det er så mange mennesker at t-banestasjonen må reguleres av vakter, vi slipper ut og inn i puljer. Og døden er forlengst et kommersielt foretak, med pølseboder og hastig oppmonterte, halvvulgære salgsboder for gravlykter og kranser, for dem som liksom kommer hit ved en feiltakelse: «Åja, javisst, krans og lykt har jeg glemt å kjøpe» eller «Slapp av, vi kan kjøpe noe der oppe, det er alltid noen som selger noe.» Jeg kjenner ingen her, og jeg kjenner ingen tilhørighet. Ikke med dette. Ikke nå. Kanskje en gang. Vi skal jo alle samme vei, men den tid, den sorg, om det så er under torva eller med neste t-bane. Dette er mest et mas, med unger som vil hjem til lørdagsgodis-posen og forteller det i klare ordelag.

Denne dagen er innstiftet som «en samlingsdag för mindre betydande helgon som inte fått en egen plats i kalendern», heter det leksikalt. Et oppsamlingsheat, med andre ord. Det er litt som julaftens-gudstjenesten: En tradisjon for de mange, betydningsfull for de få.

Jeg hutrer til, liker meg utendørs. Vant med et utendørsliv, og så kommer den: Kveldståken kommer gråsvart, forhutlende, den er ubarmhjertig for den som ikke har forberedt seg med votter og skjerf. Og brått forstår jeg hva det er, hva det var de forsøkte å si oss, de som skrev, hva det var for slags spor de ville sette: Ta dagen i morgen. Gang på gang. Jeg synes jeg hører dem, enkelte av sjøulkene under torva: «Hva faen stårru her og henger for, gutt? Dette er da også en plass å tilbringe lørran. Spis pølsa di og kom’ræ avgårde nå.» Javisst. Er det noe vi levende har å lære av de døde, så er det å være fullt og helt på plass her og nå. Vi skal alle samme vei, men den tid, den sorg.

Snart god nok

Georg Johnsen i femte etasje slenger sekken med skolebøkene ned på gulvet i entreen.
– Hallo. Er det noen hjemme?
Det kommer ikke noe svar. En beskjed ligger rødblinkende på den bærbare telefonen på kjøkkenet, Georg Johnsen trykker på avspillingsknappen. Ja, særlig, tenker han etter å ha spilt halve meldingen. Slik er det bestandig. Vi får nå se. Det er bare et halvt år igjen nå. Så er han ute herfra, skal bli så bra å slippe taket, tenker Georg Johnsen og trekker av seg naglebeltet, det faller skramlende i gulvet på rommet, en av stållenkene har løsnet og må loddes, ser han. Skinnjakka trenger forresten også en overhaling, den ene ermet må lappes etter fallet fra rampen forleden helg. Men også det skal bli bra å slippe. Et halvt år. Bare et lite halvår igjen nå, så blir det bra.

Hvor mange timer sa hun at hun ble forsinket? To. Ja, da blir det fire, tenker han og vrenger av seg alle klærne. Han står naken foran speilet på rommet, betrakter seg selv nedenfra og opp, flere ganger. Er han god nok? Er sytten år gamle Georg Johnsen god nok til noe som helst? Han sparker skinnjakka sidelengs, det skramler i metallet, han setter hendene i siden. Vurderer seg selv. Tenker etter. Nei. Ikke nå. Men senere. Senere er han god nok. Gi meg et halvår. Og gi meg et par-tre timer nå, så sitter det.

Han åpner klesskapet, trekker ut rent undertøy og den svarte dressen og den hvite skjorten som henger innerst. Omhyggelig kler han på seg, strammer slipsknuten, bretter kragen over kanten. Den svarte sverten rundt øynene sitter fortsatt på, han ser seg selv i speilet, en underlig blanding av alder, akkurat nå er det vanskelig å fastslå hvor gammel Georg Johnsen egentlig er, øynene sier én ting, klærne en annen, og forvandlingen gjør noe med armene hans, de slenger ikke, de er vante, stødige. Han går ut i entreen, vrir om sikkerhetslåsen i tilfelle hun likevel skulle komme hjem tidligere, sikkerhetslås-nøkkelen har hun aldri med seg, likevel. Ta deg en bolle, kjerring.

Tilbake på rommet vandrer han tilbake mot klesskapet. Det låste stålskapet øverst knepper metallisk mens han vrir om låsen. Han løfter ut innholdet: Partituret, buen, fiolinen, i den rekkefølgen. Fiolin-snekken ligger stødig i venstre hånd, partituret med notene på skrivebordet, buen opp. Et siste blikk på notene – kan han greie begge sidene uten å kikke? Kan han greie det denne gangen? Hvor finnes hans plass?

Dvořáks fiolinsonatine i G-dur fyller rommet når han legger an, ikke knirkende, men stødig og insisterende levert, Georg Johnsen må late som om klaveret er der, men å late som er han vant til, han hører alt inne i seg, som i et avstengt rom der han er nøkkelvokteren, den dresskledte Georg Johnsen gløtter ikke en eneste gang på partituret, alt kommer innenfra, allegro risoluto. Han husker alt. Og mens han spiller faller ettermiddagens prøvende solstråler inn i rommet, glir over stabelen med hjemmebrente, støvete Metallica-plater, de som bare er der som en staffasje i Georg Johnsens liv, solstrålene vandrer over naglebeltet på gulvet, blinker i en patronhylse som er festet i beltekammen der nede, kroer seg over en slitt genser på sengekanten, faller skrått inn over ansiktet hans med de lukkede, skråstilte øynene og slår deretter som et lyn inn over den blanke lakken på fiolinkroppen, Georg Johnsen vandrer ut av rommet, rundt i leiligheten, fra krok til krok med en voksen manns faste steg, svinger buen mykt der den skal, hardere der notene løper livlig, fra et annet århundre, har uten at han vet det selv glidd over i larghettoen, noe sprenger i hodet hans, det vil fram, snart er det der. Han har nøklene. Et lite halvår igjen. Med hemmeligheter. Så er Georg Johnsen god nok.

I siste liten

Den er så viselig innrettet, denne atmosfæren, at den sørger for at vi ikke får uventede ting i hodet. Den tar bare imot og setter fyr på ting. Vi sitter på en benk, venter på meteorsvermen, og den kommer. Man kan ønske seg noe.
Før i tiden kunne man ønske seg at man ikke fikk dem i hodet, og at verden stod til påske
eller enda lengre.
Nå for tiden kan man konsentrere seg om å ønske seg andre ting
og enda mer.
Den største av dem fosser fram i full fyr mot månen, etterlater seg to tydelige røykstriper før den brenner opp.
Det skal være seks år og syv måneder til neste gang
man skal kunne ønske seg noe
i så stort monn, og så mange ganger i timen.
Jeg rakk det akkurat.