Ved full bevissthet

Kvinnen på togsetet ved siden av meg fisker opp et eple. Det er rødflammete, det skinner i det matte lyset fra kupeen, høypolert som det er fra fabrikanten. Klistremerket viser at det er kvalitetskontrollert; dette er et absolutt EU-godkjent eple. Hun pirker klistremerket av med høyre hånds pekefinger og tommel, og deretter bretter hun den lille lappen sammen på midten og kaster den i søpleposen på gulvet. Hvorfor gjør vi alltid det – bretter dette klistremerket på midten før vi kaster det? Jeg gjør det selv, og jeg har sett utallige andre gjøre det. Hva slags rolle spiller det om vi bretter det sammen eller krøller det sammen eller bare lar det gå i søpla slik det er? Resten av turen, i to og en halv time fra Hallsberg til Stockholm, sitter hun på Facebook.

Selv sitter jeg 43 år gammel og hører en podkast med Hanne Ørstavik, hun forteller om viktigheten av å koble fra, koble ut, koble vekk. Hun velger bevisst vekk alle medieinntrykk før en skriveøkt, for å skape rom rundt seg. Hun forteller at det må være helt stille: «Jeg har et ekstremt behov for å skjerme meg». Hun får støtte fra psykolog Øyvind Eikrem: «Det generelle, kontinuerlige mas, og en kultur som preges av et høyt tempo og et angrep av ytre inntrykk kontinuerlig, vil gi mindre rom for det indre liv.» Og han fortsetter: «Hvis man står i en strøm av kontinuerlige inntrykk, blir det mindre tid til å la ting dvele og la ettertanken komme fram. Å skjerme seg og å trekke seg tilbake synes å være en viktig del av den kreative prosessen.» Når podkasten er ferdig og jeg er hjemme, har jeg blitt 44 år. 44 er dobbelt så mye som 22, og halvveis til 88. Det gir meg endel perspektiver, både forover og bakover.

Jeg husker godt følelsen jeg hadde da jeg fanget denne tidlige ettermiddagssolen. Den gangen var jeg 42 og det meste føltes opp og avgjort. Så mye for den bevisstheten, altså. Jeg planlegger å bli 88 eller noe mer.

Stillhet kommer i mange varianter

Og jeg har vært så priviligert å høre en rekke varianter av dem. Derfor skal jeg fortelle om stillheten.

Det finnes teorier om at den absolutte stillhet ikke finnes. Jeg er blant dem som ikke tror på absolutt stillhet, til tross for at man sitter i lydisolerte rom. Jeg har mye erfaring med akkurat det. I et lydtett studio er det tvert imot slik at alle lyder blir forsterket, og du tar mange av lydene med deg inn: Pusten. En svak, svak høyfrekvent tone – en begynnende tinnitus? Ledd som knirker ved selv den minste bevegelse. Lyder man ikke blir kvitt er forresten noe både mennesker som er dypt angrepet av tinnitus, og de som har blitt utsatt for lydtortur, forteller om: Noen av dem har lært seg å skape stillhet. Koble ut og lage en stillhet som ikke finnes.

En gang i tiden gikk vi i studio med såkalt knitrefritt papir: Gult papir i a5-format, der teksten var skrevet på maskin langs langendene av papiret, designet for en knirkefri opplesning av nyheter. Jeg vet ikke om det funket noe særlig. Teksten som var hamret inn i papiret var i alle fall ikke lydløs: Elektriske skrivemaskiner knatret noe infernalsk. En manuell skrivemaskin-bokstav, i seg selv en estetisk skriveopplevelse, sier et kontant ‘fjekk-kafisj’ når den treffer papiret og spretter tilbake i alfabetet, mens en elektrisk bokstav sa ‘smækkkkk’ så hele rommet skvatt. I dag kommer ordene ut med et ‘svooouuuuiiiiiiii’ fra skriveren. Man kan på et vis si at nyhetene var hardere før.

Stillheten ved havet er en annen type stillhet som godt illustrerer at det ikke finnes klinisk stillhet. Stillheten ved havet er et bilde på stillhet, men den er ikke stillhet. Og det blir sagt at om natten er det stille på landet, og bråk i byen. I beste fall er det en misforståelse, i verste fall distriktspolitisk propaganda. Jeg stod og hørte på stillheten i en storby om natten denne julen, og den er fascinerende: Stillheten er lavfrekvent, mangesidig, susende og trygg – jeg identifiserte en hel rekke lyder som til sammen skapte nattestillheten i storbyen: Fjern trafikk fra europaveien, popler som svaiet fra side til side, bruddstykker av samtaler gjennom gatene, vind som passerte stakittgjerder og plastskjermer på verandaer, klikkelyder fra opphenget til et huskestativ – til forskjell fra hvordan huskestativer låter om dagen. Alt dette til forskjell fra hvordan storbyen er når tusenvis av mennesker våkner samtidig. Det som er stillhet for noen, er bråk for andre. Og gudskjelov motsatt.

Youtube-klippet under her kan virke svært merkelig. Det er en stor prøvelse for hastige mennesker å se på. Opptaket er gjort av BBC, og reporteren forklarer skjematisk hva du får høre – eller snarere ikke høre. John Cage komponerte dette verket i 1952, og fremføringen du ser i klippet fant sted i september 2008. Da BBC spilte verket på radio, grep kringkastingens automatiserte stillhets-knekker inn og sendte popmusikk over stillheten. Det skulle nemlig ikke være stille på eteren. Klippet bør høres med headset. Nyt stillheten, og ta inn inntrykkene. Fortell gjerne om din favorittstillhet.

[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’video’]http://www.youtube.com/watch?v=ZHEZk6dSReI[/pro-player]

Å veie sine ord på gullvekt

Det er uvisst hvor lenge denne muntre beskjeden har sirkulert rundt i Sverige, men teoretisk kan det ha vært siden de første, nye tjuesedlene forlot trykkeriet i 1997. En eller annen har funnet en ledig plass bak gåsen fra Nils Holgerssons reise. Antakelig ble den vekslet meg til gode på en kolonial for to dager siden. Det er endel år siden 1997, så for alt jeg vet kan det ha blitt kjøpt noe fint for sammenlagt flere hundre tusen siden den tid. Jeg undrer meg på hva denne beskjeden opprinnelig var ment som. Beskjed til et barn? Eller kanskje en unnskyldning, et forsøk på å glatte over og late som ingenting? Eller hva med noe så upretensiøst som bare et hjertesmil på en kjøkkenbenk? Så derfor, med oppfordringen fra den ukjente beskjedskriveren gikk jeg på varemagasinet NK, med en hel tjuelapp som brant i lomma.

Som man kan se er beskjeden håndskrevet, antakelig med tusj eller blekk. Og jeg er en tusjens og blekkets mann. En gang i tiden skrev jeg lange håndskrevne brev, titalls sider i slengen, og min første fyllepenn tok jeg i bruk som tolvåring. Og blekkskrift var ikke noe alle drev med:  å ta steget fra blyantens verden og over i blekkets var en alvorlig sak. Ordene ble på en måte mer varige. De lot seg ikke viske ut. På barneskolen var det forbudt å bruke annet enn blyant. Direkte forbudt. Men nå ble ordene stående. Riktignok fantes det på den tiden en væske man kunne pensle på blekket slik at det ble vann, men ventetiden på tørkeprosessen var lang, så det var egentlig best å stå for sine ord. Min første fyllepenn var en Pelikan med korte blekkpatroner, og den var som en god, gammel og trofast partisekretær i AP: lekket aldri.

Kan beskjeden på tjuelappen ha blitt skrevet med en penn kjøpt på NK? Kanskje. Det vi i så fall kan fastslå, er at beskjedskriveren hadde god grunn til å oppfordre sine omgivelser til å ha det gøy for penger. Prislappen på bildet over er desember 2009-pris på NK for en lekker, liten sak fra Omas, en Paragon, og slik ser den ut:

Jeg har én eneste ting å si: You sexy little thing. Jeg er litt usikker på hva man får for nesten tolv tusen for tiden – en jordomseiling? Og hvordan takker man for en slik julegave? «Kjere bestefar. Tak fårr den fine penen. Tror du jei kan byte den i plei steisjen i rommjulen? Jei har nemmelig bliant.» Får man et slikt takkebrev, skjønner man at man har bommet både på forhåpninger og fromme tanker. Neste vare, takk:

Disse sakene står i glasshyller, og det var faktisk en dame bortom for å kjenne. Det er ikke sikkert hva det var hun kjente på, pennen eller den luksuriøse følelsen av å bo i en del av verden der man uten skam kan skrive handlelapper som er gull verdt – eller romaner for hånd. Én ting er sikkert: Får man en Greta Garbo fra Mont Blanc, er tiden ikke inne til å få skrivesperre. Og slik ser den ut:

Jeg regner med at det er diamanter vi ser rundt hetta. Ord blir fattige, men det er så mye morsommere å skrive dem med en sak til trettifem tusen.

Tjuelappen brant altså fortsatt i lomma da jeg vandret ut i juleskumringen, fortsatt med sikkel hengende fra haka. Hva tjuelappen til slutt ble brukt til? Vi la 240 imellom, og kjøpte et juletre. Det stod jo at vi skulle kjøpe noe pent for pengene. Og tjueseddelen er trygt ute i sirkulasjon igjen. Hvem får den neste gang, og hva blir kjøpt? Hva ville du kjøpt?