I siste liten

Den er så viselig innrettet, denne atmosfæren, at den sørger for at vi ikke får uventede ting i hodet. Den tar bare imot og setter fyr på ting. Vi sitter på en benk, venter på meteorsvermen, og den kommer. Man kan ønske seg noe.
Før i tiden kunne man ønske seg at man ikke fikk dem i hodet, og at verden stod til påske
eller enda lengre.
Nå for tiden kan man konsentrere seg om å ønske seg andre ting
og enda mer.
Den største av dem fosser fram i full fyr mot månen, etterlater seg to tydelige røykstriper før den brenner opp.
Det skal være seks år og syv måneder til neste gang
man skal kunne ønske seg noe
i så stort monn, og så mange ganger i timen.
Jeg rakk det akkurat.

Ved full bevissthet

Kvinnen på togsetet ved siden av meg fisker opp et eple. Det er rødflammete, det skinner i det matte lyset fra kupeen, høypolert som det er fra fabrikanten. Klistremerket viser at det er kvalitetskontrollert; dette er et absolutt EU-godkjent eple. Hun pirker klistremerket av med høyre hånds pekefinger og tommel, og deretter bretter hun den lille lappen sammen på midten og kaster den i søpleposen på gulvet. Hvorfor gjør vi alltid det – bretter dette klistremerket på midten før vi kaster det? Jeg gjør det selv, og jeg har sett utallige andre gjøre det. Hva slags rolle spiller det om vi bretter det sammen eller krøller det sammen eller bare lar det gå i søpla slik det er? Resten av turen, i to og en halv time fra Hallsberg til Stockholm, sitter hun på Facebook.

Selv sitter jeg 43 år gammel og hører en podkast med Hanne Ørstavik, hun forteller om viktigheten av å koble fra, koble ut, koble vekk. Hun velger bevisst vekk alle medieinntrykk før en skriveøkt, for å skape rom rundt seg. Hun forteller at det må være helt stille: «Jeg har et ekstremt behov for å skjerme meg». Hun får støtte fra psykolog Øyvind Eikrem: «Det generelle, kontinuerlige mas, og en kultur som preges av et høyt tempo og et angrep av ytre inntrykk kontinuerlig, vil gi mindre rom for det indre liv.» Og han fortsetter: «Hvis man står i en strøm av kontinuerlige inntrykk, blir det mindre tid til å la ting dvele og la ettertanken komme fram. Å skjerme seg og å trekke seg tilbake synes å være en viktig del av den kreative prosessen.» Når podkasten er ferdig og jeg er hjemme, har jeg blitt 44 år. 44 er dobbelt så mye som 22, og halvveis til 88. Det gir meg endel perspektiver, både forover og bakover.

Jeg husker godt følelsen jeg hadde da jeg fanget denne tidlige ettermiddagssolen. Den gangen var jeg 42 og det meste føltes opp og avgjort. Så mye for den bevisstheten, altså. Jeg planlegger å bli 88 eller noe mer.

Stillhet kommer i mange varianter

Og jeg har vært så priviligert å høre en rekke varianter av dem. Derfor skal jeg fortelle om stillheten.

Det finnes teorier om at den absolutte stillhet ikke finnes. Jeg er blant dem som ikke tror på absolutt stillhet, til tross for at man sitter i lydisolerte rom. Jeg har mye erfaring med akkurat det. I et lydtett studio er det tvert imot slik at alle lyder blir forsterket, og du tar mange av lydene med deg inn: Pusten. En svak, svak høyfrekvent tone – en begynnende tinnitus? Ledd som knirker ved selv den minste bevegelse. Lyder man ikke blir kvitt er forresten noe både mennesker som er dypt angrepet av tinnitus, og de som har blitt utsatt for lydtortur, forteller om: Noen av dem har lært seg å skape stillhet. Koble ut og lage en stillhet som ikke finnes.

En gang i tiden gikk vi i studio med såkalt knitrefritt papir: Gult papir i a5-format, der teksten var skrevet på maskin langs langendene av papiret, designet for en knirkefri opplesning av nyheter. Jeg vet ikke om det funket noe særlig. Teksten som var hamret inn i papiret var i alle fall ikke lydløs: Elektriske skrivemaskiner knatret noe infernalsk. En manuell skrivemaskin-bokstav, i seg selv en estetisk skriveopplevelse, sier et kontant ‘fjekk-kafisj’ når den treffer papiret og spretter tilbake i alfabetet, mens en elektrisk bokstav sa ‘smækkkkk’ så hele rommet skvatt. I dag kommer ordene ut med et ‘svooouuuuiiiiiiii’ fra skriveren. Man kan på et vis si at nyhetene var hardere før.

Stillheten ved havet er en annen type stillhet som godt illustrerer at det ikke finnes klinisk stillhet. Stillheten ved havet er et bilde på stillhet, men den er ikke stillhet. Og det blir sagt at om natten er det stille på landet, og bråk i byen. I beste fall er det en misforståelse, i verste fall distriktspolitisk propaganda. Jeg stod og hørte på stillheten i en storby om natten denne julen, og den er fascinerende: Stillheten er lavfrekvent, mangesidig, susende og trygg – jeg identifiserte en hel rekke lyder som til sammen skapte nattestillheten i storbyen: Fjern trafikk fra europaveien, popler som svaiet fra side til side, bruddstykker av samtaler gjennom gatene, vind som passerte stakittgjerder og plastskjermer på verandaer, klikkelyder fra opphenget til et huskestativ – til forskjell fra hvordan huskestativer låter om dagen. Alt dette til forskjell fra hvordan storbyen er når tusenvis av mennesker våkner samtidig. Det som er stillhet for noen, er bråk for andre. Og gudskjelov motsatt.

Youtube-klippet under her kan virke svært merkelig. Det er en stor prøvelse for hastige mennesker å se på. Opptaket er gjort av BBC, og reporteren forklarer skjematisk hva du får høre – eller snarere ikke høre. John Cage komponerte dette verket i 1952, og fremføringen du ser i klippet fant sted i september 2008. Da BBC spilte verket på radio, grep kringkastingens automatiserte stillhets-knekker inn og sendte popmusikk over stillheten. Det skulle nemlig ikke være stille på eteren. Klippet bør høres med headset. Nyt stillheten, og ta inn inntrykkene. Fortell gjerne om din favorittstillhet.

[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’video’]http://www.youtube.com/watch?v=ZHEZk6dSReI[/pro-player]