Stjernesmell på vesthimmelen

Jeg har forlengst mistet tråden i hva det egentlig var de kranglet om. Men såpass har jeg fått med meg om restaurant Bagatelle: Omelett var det ikke. Norges eneste restaurant med to stjerner i Michelin-guiden stenger kjøkkendøra, fikk vi vite i dag. Oslos sagnomsuste, og i det siste skandaleombruste, spiseri skal visstnok gjenåpne på nyåret. Siden jeg aldri har spist der selv, vet jeg verken hva jeg har gått glipp av eller hva man eventuelt har i vente. I mellomtiden, mens vi venter på at kokkene igjen skal bemanne gasskomfyrene i vestvendte Bygdøy Allé 3, må vi smøre brødskiva vår sjøl. Dette påkaller umiddelbar og resolutt trøstespising for fattig og rik. Ukens mattips: Omelett, stekt sakte, med salami i tykke skiver, dyrt og fett nok.

Omelett har en tendens til å forsvinne i middagsplanene. Omelett er nemlig ikke synlig i frysedisker eller i varehyllene. Derfor denne påminnelsen om at den eksisterer, som et alternativ til hva det enn måtte være som er preprodusert på Sunnmøre.

Naturligvis er omelett en fransk oppfinnelse, i likhet med Michelin-stjernene. Og det er flere likheter: Det er tidkrevende å få til en god omelett, like tidkrevende som det er å få stjerner i boka fra mystiske inspektører. Fem egg. To desiliter fløte – ikke matfløte, å nei, å nei. Ekte fløte. Salt og pepper, og rett i stekepanne som såvidt er varm. Salami klippet i biter, persille. Lokk på. Verre er det ikke. Svak, svak varme – under styrke 1, om det er mulig. På så svak varme tar det nesten tre kvarter. Det er det verdt.

Det var ingen stjerner å se på menyen i den slitne restauranten vi besøkte den gangen i 1998, tv-fotografen, den russiske tolken og jeg. Vi var på reportasjetur langt sør på Kola-halvøya, i utkanten av byen Polyarnye Zori. Ikke bare manglet det stjerner, men også strøm: Sjefen hadde ikke betalt strømregninga, det eneste som stod på menyen var salat. Borsjtsj og andre herligheter  kunne vi se langt etter. Til gjengjeld var salaten femstjerners. Magen romlet fornøyd, tolken himlet med øynene, junidagen var berget. Russerne har en fantastisk innstilling: Alt kunne vært verre. Så derfor, kjære slitne investorer i kokkekamp: Om ikke Bagatelle gjenoppstår med stjerner, kan en salatbar være en tanke?

Skygger og støv

Jeg finner dem i et gammelt album – bildet er antakelig tatt på trettitallet en gang. De virker lykkelige. Ingen av dem vet om krigen som skal komme. Noen av dem skal bli dødssyke og ikke greie kampen. Og kanskje er det like greit: De lever der og da, tilstede i en sommer som ser varm ut, de bader. I dag er alle borte. De finnes bare i et gammelt album, og som slitte bokstaver på gravsteiner. Og vi andre står i den samme køen. En gang er det vår tur. Hvordan vil du bli husket?

– We mortals are but shadows and dust, Maximus! Shadows and dust! sier Proximo i filmen Gladiator, og minner oss om at en gang er det ingenting annet tilbake av oss. Den dag i dag er jeg fortsatt usikker på hva Proximo egentlig la i den brutale konstateringen: At det ikke betyr noe hva vi fyller våre liv med? At ingen bryr seg om hvem vi er eller hva vi blir og ble? At vi alle er hvem som helst? Jeg kan kjenne ubehaget ved tanken.

I går ettermiddag døde Regine, en blogger som kunne vært hvem som helst, men som ikke var det. Regine bet tennene sammen, og skrev. Senest tirsdag denne uken hamret hun ordene ned over tastaturet. Også hun, i likhet med fantasifiguren Proximo, var brutalt tilstede og ærlig. På bloggen den 13. august i år skriver hun: «Det er utrolig hardt å sitte og høre på at venner snakker om framtiden sin, hva de vil bli osv. Jeg blir aldri inkludert i disse samtalene. Jeg liker egentlig ikke å snakke om det heller.» Og det er befriende oppriktig skrevet. Men kommentarfeltet står ikke i stil til det Regine selv skriver. Hun vet at hun skal dø. Kommentatorene hennes lukker øyne og ører, og fortsetter med lykkeønskninger og ståpå-hilsner. Det er et aldeles bisarrt syn. Bare én eneste leser blant 207 kommentatorer tar til motmæle, det skjer den 14. august, der signaturen GSC skriver: «Denne jenta trenger ikke formaninger om å stå på. Hun står jo på som ville helvete! Hvis det er noen som kan noe om dette, er det Regine selv. Og så kan noen sågar få seg til å si at hun skal stå på for oss som leser bloggen hennes! FY! Hun har jaggu nok med å stå på for seg selv, om hun ikke skal anstrenge seg for oss også

Det var dem som syntes at Regines blogg var for privat, ubehagelig og over grensen. For de fleste var den ikke det. Og mennesker som blogger om egen sykdom på nettet er ikke noe nytt. Det som imidlertid bloggen hennes viser oss, er en ung kvinne med en ærlig angst, og en oppriktig selverkjennelse, dag etter dag. Regine kalte bloggen sin Face your fear. Det var en grunn til at hun valgte det navnet. Men kanskje avslørte mange av kommentatorene at vi fortsatt møter døden med flakkende blikk og avledningsmanøvre? Vel så viktig for å få et innblikk i Regines egen kamp, er bloggen som dokumentasjon på møte mellom dem som var på innsiden og vi som stod utenfor og ikke helt visste hva vi skulle si.

Det falmede fotografiet fra trettitallet lyser av livsglede. Avtrykk av levde liv. Da gjør det ikke så mye at det som er tilbake, er skygger og støv. Alle på bildet er borte. Men denne sommerdagen lever videre. Og det kommer nye, med eller uten oss. Ganske fint, egentlig.