Stikkordarkiv: lyd

Lyden av Russel Crowe

Publisert av
5

Jeg sitter med arbeid på noen lydlandskap, og kom til å tenke på filmlyd: Det du ser på lerretet skal spille perfekt sammen med hva du hører. Etterarbeidet fra en filminnspilling eller en dokumentar gjøres av fagfolk som besitter fingerspiss-følelse for lyd.

I en dokumentar handler dette om tydeliggjøring av lydbildet, nennsom bruk av effekt og musikk, kanskje en mikrofon-lyd som må bearbeides i etterkant, gjøres skarpere eller mykere. Et fascinerende arbeid som bidrar til å gjøre produktet til hel ved.

I spillefilm legges lydbildet i hendene på avanserte lydstudioer, og såkalte foley-artister. Foley-ene står nevnt diskret nede i rulleteksten når de fleste har reist seg og kaster popcorn-kartongene på vei ut. Arbeidsteknikken og faget er oppkalt etter Jack Foley, som skapte sjangeren i 1927. Foley jobbet for Universal Studios i overgangen fra stumfilm til lyd på lerretet, og teknikken fra den gang brukes den dag i dag: Lydlegging kan ikke alltid gjøres fra et effektbibliotek, til det er timingen og lydenes særegenhet for krevende. Foley-artisten jobber med hender, føtter, egenskapte lydeffekter, rekvisitter og alt som kan lage lyd. Når opptakene med eksempelvis Russel Crowe er gjort, gjenstår detaljarbeidet med å finne lyden av fottrinnene hans, knirkingen i lær, et tau som løsnes. Alt dette gjøres i studio etterpå.

Jeg fant et morsomt eksempel på en foley-artist i verdensklasse, minidokumentar laget av Michael Coleman: Her er Gary Hecker i arbeid:

Hjemlengsel båret på tretti megahertz

Publisert av
2

Skulle jeg skrive en kjærlighetserklæring til noen foruten kjæresten, måtte det bli til radioen. Gud, som jeg har elsket radioen. Og jeg har fått være med på så mye som jeg er takknemlig for. Å hilse hjemmefra til dem der ute er blant det fineste.

Det er ikke helt klart hvem det var som egentlig oppfant radioen. Teorien om radioen ble først beskrevet i 1873, mens de første eksperimentene ble gjennomført av Heinrich Hertz tretten år senere. Eksperimentene ble mange, og det var ikke før i 1906 at verdens første offisielle kringkasting fant sted, da Reginald Fessenden spilte fele og leste bibelvers over en sender fra Massaschusetts. Det var ikke NRK som var først ute med radio i Norge, men derimot Kringkastingsselskapet AS, som var et privateid foretak som gikk på lufta i 1925. NRK var et faktum i 1933, og resten er historie.

På midten av nittitallet – som forsåvidt på midten av sekstitallet – var frykten stor for at radioen kom til å avgå ved døden. Radio var dustete og gammeldags, utrendy og støvete. Men paradoksalt nok tror jeg at nettet var med på å redde radioen fra gong-gong’en. Ved få tastetrykk kommer nå hele verden inn i skrivekroken her jeg sitter. En av mine radiofavoritter for tiden er en fransk nisjeradiostasjon som bare kjører telefonintervjuer – ett eneste intervju på telefon varer gjerne tjue minutter før neste innringer er klar. Slik går det døgnet rundt. Dårlig radio, vil vi fagfolk si – men utmerket for dem som vil snakke ut, fantastisk for dem som vil holde tråden, og glimrende for språktrening. Jeg spår herved at den gode, lange samtalen vil komme tilbake. Kanskje ikke til radioen, men til menneskers liv.

Så derfor, rykk tilbake til start: Dette med å komme nærmere, dette med å bety noe for noen. Kortbølge-sendingene våre var slik. De satt nemlig der ute et sted, disse lytterne i utlendighet: En utvandret jærbu med kiosk på Hawaii, ei sliten trise fra Gol i lugaren på en Reksten-båt midt i Stillehavet, eller en oppdøl med diplomatisk ærend i Australia. Alle hadde behov for nytt hjemmefra, og det bragte vi dem på kortbølgen fra Norge.

Kortbølgen er selve ur-radioen: Radiobølger med opp til hundre meters lengde (ja, de regnes i meter, man kan ikke se dem, men de kan måles) som reflekteres av spesielle lag i ionosfæren og kan hoppe jorden rundt. Sendingene ble administrert og sendt fra NRK Utenlandssendingen. Jeg var så heldig å få være en av stemmene hjemmefra hver jul.  Er ikke dét meningsfull radio, så vet ikke jeg.

NRKs kortbølgesendinger ble lagt ned i 2003. Lydklippet under er fra sendinga til trøndere julen 1949. Hvis du hører riktig, riktig godt etter vil du høre gjennomslag av morsesignaler fra en eller annen nabofrekvens. Det er magisk.

[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’sound’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2010/02/kb2.mp3[/pro-player]

Lavfrekvent lyd av velvære

Publisert av
5

Han finner denne mørkbrente kaffen innerst i skapet, og han kan bare strekke nakken ut i entreen, for døren til soverommet er åpent, og et fotblad kroer seg rundt en sval dyne. Bevegelsen der inne etterfølges av en lyd som ikke kan gjenskapes av noen andre, ikke gjenfortelles, ikke plasseres på noe annet sted enn der, akkurat der, denne formiddagen som er gjennomtrukket av friskt regn. Lyden snor seg rundt hjørnet mot entreen, den sier noe i retning av ‘bruk den tiden du trenger, men nå vet du hvordan det henger sammen, og snart kommer du inn til meg med en kaffekopp.’ De hørte regnet om natten.

Det var mye han hørte om natten. Hvordan regnet falt filtrert gjennom fortsatt gjenværende tunge, røde blader – en bil eller to som passerte mot våte asfaltstriper – og hvordan det gjentatte ganger smalt et sterkt, kort ekko fra vegg til vegg i rommet hver gang to fotblader tok spenntak.

Denne posen med mørkbrent kaffe ble en gang pakket på en fabrikk, og det var allerede finanskrise i verden, og den ble lagt i en kasse, på daværende tidspunkt uten bestemmelsessted eller framtid, satt på trailer, og den kunne havnet hvor som helst. Den gjorde ikke det. Det havnet på et kjøkken, uvørent men lykkelig åpnet av en mann som skamløst tar for seg av en lavfrekvent lyd, og synet av et fotblad som snor seg dovent og forventningsfullt mot en ny dag og en ny vinter. Og er ikke dét lykke, så vet ikke jeg.