Upretensiøst dikt om lukt
Når du byr meg til tango
da lukter du mango,
det er din signatur når en kveld går mot natt.
Bekymret for svette?
Nei, kjære, husk dette:
at alt det du lukter
gir meg spader og fnatt!
De sitter betuttet
på lukt-instituttet
og koker parfymer som skal tiltrekke meg.
Jeg gir herved svaret:
det er faktisk bare
å lage en lukt som ligner på deg!
Skrevet som en fortsettelse på «Kvinnen i orkidébutikken»
Han er en bereist mann. Det følger en hel del ekskursjoner og forpliktelser av forretningsmessig karakter med yrket som orkidéselger. Den beste siden ved det er alle synsinntrykkene, luktene og følelsen av å mestre sitt fag når han rutinert kan peke på en plante og si: Den har framtiden for seg.
Det verste er alle hotellrommene. Han kan bare ikke utstå hotellrom. Han minnes et hotellrom i Nederland for noen år siden, det var i januar, og trekken fra vinduet som ikke lot seg lukke var uutholdelig. Han hadde nettopp kjøpt to grønne, brede paphiopedilum som skulle til en fast kunde så snart han kom hjem, og utover natten forstod han at plantene kom til å dø i løpet av svært få timer dersom han ikke foretok seg noe. Derfor balanserte han de to krukkene ut i korridoren og la seg ved siden av dem, inntil veggen, og slik voktet han disse to krukkene med søvn som en spurv. Luften var tørr og kald, og om morgenen, rett før han bestilte drosje, dusjet han dem varsomt, slo silkepapir rundt dem og bar dem hastig ned. Resepsjonisten, en sleskt smilende mann med altfor kort hawaiiskjorte, vinket ‘på gjensyn’ – men han kom aldri mer tilbake til hotellet på høydedraget. I bunn og grunn avskydde han Nederland fra denne stund, Nederland med sine vulgære tulipaner satt i masseproduksjon, et land med ufortjent ry som blomsterlandet. Han setter munnen mot den fyldige caffé crème-koppen og grøsser: fabrikkprodusert skrap. Nederland. Hah.
Det streifer en lukt av mango forbi ham på Café Des Beaux Arts. Den dekadente servitøren har sett ham, men hun tar bordet nærmest døren først, hilser et muntert ‘salut’ til en stamgjest og holder en kort blokk mellom fingrene. Han legger merke til at hun står bredbeint, vipper på hælene og duver med hoftene når hun noterer. Han er en mann av sans og samling. Likevel finner han det vanskelig å trekke øynene vekk. Han kjenner henne straks igjen. Hun snur seg, river arket av, legger det på disken og stanser ved bordet hans.
– Du holder fortsatt av den planten jeg plukket ut? spør hun og legger armene i kors. Hoftene hennes presser seg mot bordkanten. Han ser forbløffet på henne. Hun virker eldre enn i butikken.
– Den står trygt plassert på kjølerommet og venter, svarer han.
– Bak forhenget? Innerst?
– Innerst.
– Har du alt du trenger, kan jeg skaffe deg noe?
– Påfyll, kanskje?
– Jeg gir ikke påfyll på caffé crème. Men jeg kan kanskje gi deg noe som varer, sier hun og legger hånden på bordplaten. Rundt ringfingeren ligger et blekt bånd som avtrykk av en historie.
– Dette er egentlig ikke ditt bord, det tilhører en annen, svarer han.
– Det har nettopp vært vaktbytte, så dette bordet er mitt, sier hun og trekker pusten:
– Hvis du da ikke foretrekker å vente i evigheter, mener jeg.
Den ligger ikke så synlig til. Du må inn i en sidegate, og selv om Paris-trafikken ligger tung og tett bare femti meter ved siden av, blir storbyen borte når du åpner den grønne døren og setter føttene innenfor.
Ekspeditøren hadde akkurat plantet om og pollinert en fyldig, hvit encyclia mariae. Han foretrakk alltid å bruke fingrene til dette formålet, det gav best resultat. Amatørene bruker gjerne tannpirkere, andre til og med fyrstikker. De som kjente denne ekspeditøren hadde sett ham grøsse når han snakket om slike vulgariteter. Denne ekspeditøren i den grønnmalte orkidébutikken på Ile de la Cité hadde utviklet en stødig hånd gjennom års stell. Nå var det klebrige pollenet trygt plassert i arret på mariaen, og han konstaterte på kalenderen at innen utgangen av neste uke ville planten visne, akkurat slik den skulle. En fin dusj av temperert vann hadde lagt seg rundt blomsterstengelen og samlet seg i dråper der den ferske blomsterjorden var klar til å ta imot mer fukt.
Kvinnen som kom inn i butikken gikk med en særpreget, nesten comboyaktig gange. Hun satte skuldervesken på gulvet, foldet hendene på den silkepapirkledte disken foran ham og sa med lav stemme:
– Jeg vil ha noe som varer.
Ekspeditøren la fra seg saksen og studerte håret hennes noen sekunder. Det var skjødesløst satt opp i hestehale.
– Den der ser fin ut, den vil jeg ha, fortsatte kvinnen og pekte på en kritthvit, bugnende blomst som stod ved siden av den ene hånden hans. Hun luktet noe merkelig som han ikke umiddelbart fikk tak på.
– Beklager, den er dessverre ikke til salgs, sa ekspeditøren og smilte meget vennlig. Men hun overså smilet hans og fortsatte:
– Hva kan du så anbefale, dersom den ikke er til salgs? Han pekte mot et forheng på den andre enden av rommet.
– Orkideer på denne tiden av året er svært følsomme, de skal ha ro, de skal ha stell. Bli med her.
– Og dette har du erfaring med? sa kvinnen og bevegde seg lydløst bak forhenget sammen med ham.
– Dette er blant de tingene jeg faktisk kan si at jeg kan, ja, svarte ekspeditøren og gjenkjente lukten av mango et eller annet sted gjennom intimsonen hennes da han krysset gulvet foran henne.
– Hva er din spesialitet? spurte hun og hvilte fingertuppene mot en saftig og nyutsprunget cymbidium. Den hadde røde render nederst, og de irrende grønne bakgrunnsbladene lignet nesten bleke nøkkroser.
– Min spesialitet er tålmodighet, svarte han og strøk forbi hestehalen på innpust.
– Meget godt, monsieur, meget godt. Hold av denne, jeg kommer tilbake, sa hun, snudde på hælen og vandret svinsende ut i trafikken langs en elv som steg av regnfall et sted langt borte.
Finnes som lydfortelling, for dem som ønsker:
[pro-player width=’700′ height=’350′ type=’sound’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2009/09/Ny-orkide.mp3[/pro-player]