Stikkordarkiv: mat

Tomater i olje, sukker, salt og krydder, samt skeive genier

Publisert av
3

Den langsomme maten i dag tar fem minutter å forberede og fire timer å steke. Da rekker man en god del tankevirksomhet i mellomtiden. Kjæresten min har lært meg denne dvelende kveldsmaten, og dagens nyhetsbilde fra kulturens verden har lært meg at vi aldri slutter å sette freak-stempel på kulturpersonligheter. Denne gangen er det Jean Sibelius det gjelder.

Du starter med å røre sammen en grøt av olje, samt like deler salt og sukker, tilsatt krydder etter fritt valg. Oregano og basilikum var det jeg valgte i dag. Grøten skal være ganske tykk, og cherrytomatene vendes i blandingen. Så setter du tomatene pent på et bakepapir og setter alt i ovnen, på syttifem grader. Varmluft? Nei. Grill? Nei, nei, nei. Bare syttifem grader midt i ovnen, og så er det fire timer til neste gang ovnsdøra skal åpnes. En del av ventetiden kan du bruke til å skru opp volumet på «Finlandia» og «Karelia-suiten» av Jean Sibelius. Om du tør.

Det er nemlig denne amerikanske musikkprofessoren, Timothy L. Jackson, som mener at Finlands nasjonalkomponist var nazist. Han leflet med herrefolket, påstår Jackson, som viser til at Sibelius blant annet mottok pensjon og opphavsrettighetspenger fra tyskerne. Det er på ingen måte uproblematisk for finlenderne som, da Sovjetunionen tvang landet i kne med seks hundre tusen soldater, måtte kaste ut tyskerne på rekordtid i 1944. Sibelius var forlengst sitt lands ikon.

Finske musikkvitere vil, jeg har nær sagt forutsigbart nok, ikke godta den amerikanske musikkprofessorens slutninger. De på sin side peker på at Jackson verken kan finsk eller svensk, og derfor ikke har kunnet tyde dagbøkene Sibelius etterlot seg. Det verste som kan skje et lands ikon er å bli tilsmusset av historie, enn si legning.

Vi har hatt vår egen Knut Hamsun. Og da forfatter Ove Røsbak tok Alf Prøysens legning ut i det åpne rom i 2004, rant det over for mange, i flere år etterpå. Prøysen, som var vår alles trygge radiostemme, han som diktet om Helene Harefrøken og skrev juleviser til oss – at han var bifil ble for mye å forholde seg til.

Vi har med oss etterkrigstidens sorgløshet og optimisme, men det finnes vedlegg til historien om etterkrigstidens Norge, og flere av disse vedleggene, eller vedhengene, forteller historiene sine i NRK-serien «Rødt, hvitt og skrått» fire mandager på rad. Hvis du setter tomatene på i god tid, rekker du tredje del av serien i kveld med en god porsjon kveldssnacks til. Ventetiden kan brukes til å tenke over et par saker. Som for eksempel om komponister eller forfattere, helter og forbilder, bør forbli på den pidestallen vi satte dem på, eller om de skal få lov til å klatre ned og være som oss.

Livet slik det faller seg

Publisert av
1

Søkemotorene sender mange mat-desperadorer hit i dag mandag. Det er fint. Så er det åpenbart ikke bare siste rest av ribbe og pinnekjøtt som skal fortæres i dag. Noen søker på ‘mandel-laks’ og kommer hit til bloggen, og oppskriften finner du her. Hjemmelaget iskrem er en annen søker, og det er lett som bare det. En annen klassiker fra året som gikk var paté, også passende i romjulen. Med spredte tvangstanker dertil.

Det er mildvær og det er romjulssalg på by’n. Ikke sånt hastig stress, og ikke så mye folk som man skulle tro i en millionby mandag i romjulen. Har folk endelig fått nok av løping mot juledeadline? Klokker som går mot frister og utløpsdatoer og angsten for at det skal bli utsolgt? Mildværet er bare en overgang, sier meteorologen og varsler sprengkulde mot nyttår. Jeg nyter langsomheten, og tenker jeg lager dynegrøt i dag. Om det er noe som er langsom mat, så er det dynegrøt. Kok opp to og en halv desiliter risgryn i fire desiliter vann, en hel spiseskje salt, kok inn, tilsett sju desiliter melk og tre desiliter fløte. Kok opp. Bær kasserollen inn i sengen, sett den på en avis, og pakk deretter inn hele gryta. La stå. Sett på en film.

Eller finn fram korsang. Opptaket under gjorde jeg i St Jacobs kirke i Stockholm nå på lørdag. St Jacobs kammerkor er ikke noe alminnelig sammenrasket blandakor på lokalet. Koret er etterspurt i hele Europa, og bærer flere internasjonale priser. Melodien heter «I denne goda juletid» og er basert på en norsk folketone, arrangert av Lisa Rydberg, som på opptaket også spiller fiolin. Måtte alle ha en god, langsom uke mot nytt år.

[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’sound’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2009/12/juletid.mp3[/pro-player]

Stjernesmell på vesthimmelen

Publisert av
1

Jeg har forlengst mistet tråden i hva det egentlig var de kranglet om. Men såpass har jeg fått med meg om restaurant Bagatelle: Omelett var det ikke. Norges eneste restaurant med to stjerner i Michelin-guiden stenger kjøkkendøra, fikk vi vite i dag. Oslos sagnomsuste, og i det siste skandaleombruste, spiseri skal visstnok gjenåpne på nyåret. Siden jeg aldri har spist der selv, vet jeg verken hva jeg har gått glipp av eller hva man eventuelt har i vente. I mellomtiden, mens vi venter på at kokkene igjen skal bemanne gasskomfyrene i vestvendte Bygdøy Allé 3, må vi smøre brødskiva vår sjøl. Dette påkaller umiddelbar og resolutt trøstespising for fattig og rik. Ukens mattips: Omelett, stekt sakte, med salami i tykke skiver, dyrt og fett nok.

Omelett har en tendens til å forsvinne i middagsplanene. Omelett er nemlig ikke synlig i frysedisker eller i varehyllene. Derfor denne påminnelsen om at den eksisterer, som et alternativ til hva det enn måtte være som er preprodusert på Sunnmøre.

Naturligvis er omelett en fransk oppfinnelse, i likhet med Michelin-stjernene. Og det er flere likheter: Det er tidkrevende å få til en god omelett, like tidkrevende som det er å få stjerner i boka fra mystiske inspektører. Fem egg. To desiliter fløte – ikke matfløte, å nei, å nei. Ekte fløte. Salt og pepper, og rett i stekepanne som såvidt er varm. Salami klippet i biter, persille. Lokk på. Verre er det ikke. Svak, svak varme – under styrke 1, om det er mulig. På så svak varme tar det nesten tre kvarter. Det er det verdt.

Det var ingen stjerner å se på menyen i den slitne restauranten vi besøkte den gangen i 1998, tv-fotografen, den russiske tolken og jeg. Vi var på reportasjetur langt sør på Kola-halvøya, i utkanten av byen Polyarnye Zori. Ikke bare manglet det stjerner, men også strøm: Sjefen hadde ikke betalt strømregninga, det eneste som stod på menyen var salat. Borsjtsj og andre herligheter  kunne vi se langt etter. Til gjengjeld var salaten femstjerners. Magen romlet fornøyd, tolken himlet med øynene, junidagen var berget. Russerne har en fantastisk innstilling: Alt kunne vært verre. Så derfor, kjære slitne investorer i kokkekamp: Om ikke Bagatelle gjenoppstår med stjerner, kan en salatbar være en tanke?