Kan fem eldre menn med en trillebår skaffe flere unge entusiaster til Vadsø? Svaret gir seg selv: Neppe. Dette er historien om hvordan bygde-Norge fikk sjansen til å sette seg selv på dagsorden, og lot hele sjansen gå i vasken.

Sist lørdag fortalte Aftenposten at utkantkommunene i Norge ikke greier å holde på ungdommen. Fra Finnmark fortsetter utflyttingen, Nordland fylke har store vansker med å holde innbyggertallet oppe, fra Sogn og Fjordane fortsetter lekkasjen til Bergen, og ungdommen drar gjerne helt til den skrekkelige storbyen Oslo, og de blir der. Det er lokalvalg i Norge, og en slik nyhet skulle kunne ha pustet nytt liv i etterkrigstidens mest blodfattige valgkamp i Norge. Folk skulle gått ut i gatene i tverrvendt entusiasme og kampglød, men nei: Alt finnmarkingene greide å mobilisere var fem gamle menn avbildet med en trillebår, og i Sogn og Fjordane er en av de heteste nyhetene at Gunnar O. Hæreid er tilsatt som ny assisterende fylkesmann. Aftenpostens dramatiske nyhet har druknet, eller blitt fortiet, i hverdagslig pjatt og for ungdommen det fremste tegnet på stillstand: Alt som skjer er definert av gamlisene, og alt lokalpressen formidler er uvesentligheter og tull og tøys. Min spådom er at dette kommer til å sette fart i fraflyttingen for alvor dersom ingen partistrateger og pr-byråer snart tar affære og plastrer kjeften på de eldre.

Jeg skal forklare mer i detalj, vi starter med Vadsø: Fylkeshovedstaden i Finnmark har de siste årene hatt en ujevn befolkningsutvikling. Kystlandsbyen i Øst-Finnmark har på forunderlig vis greide å havne i et limbo mellom petroleumssatsingen i nord og grenseåpningen i øst, og har istedet satset på et flere århundre gammelt trumfkort: Hovedsete for statlig administrasjon og embedsverk. Trygt? Nja, inntil videre, inntil den dagen da staten (det er oss) ikke finner det lønnsomt mer. Men spennende? Ikke spesielt. I avisa Finnmarkens nettutgave i dag står fem av landsbyens administrative menn fram i et rikt illustrert oppslag og forteller at nå blir det ny molo, gitt. Mellom seg har de en trillebår med en stein oppi. Fint for fiskerne og småbåteierne? Javisst. Særlig sexy for ungdommen og oss andre? Neppe. Men de gamle menn smiler, det skal de ha.

Der de grønne frukttrærne står bugnende, men i samme røde og triste ende av fraflyttingsskalaen, Sogn og Fjordane, står en like smilende Gunnar O. Hæreid fram som ny assisterende (!) fylkesmann, og han står fram i Sogn Avis. En ren referatsak, og et ubetydelig pust i nasjonens nyhetsbilde. Det verste er at Hæreid ikke er intervjuet, for det hadde han kunnet blitt: «Hæreid, det er berre nokre få dagar sidan Aftenposten fortalte om at folk flyttar til den skrekkelege byen, har du tenkt å gjere noko med det, Hæreid?» Så kunne Hæreid svart at «som assisterande fylkesmann er det sterkt begrensa kva eg kan gjera, men det eg vil nytte høvet til no, er å be godtfolk storme gatene og fortelja alle for eit godt humør vi har hjå oss, reis til den skrekkelege byen og be folk folk på kaffi, nei, nei, ikkje kaffi, stryk kaffi, skriv at vi har dobbel espresso her, vi òg.» Men nei. En ubetydelig notis og nok et eksempel på hvorfor de unge faktisk bør og skal flytte fra Sogn og Fjordane: Fordi det er så gudsjammerlig kjedelig der.

Så mens Aftenposten var våken nok til å snappe opp nok en elendighetsbeskrivelse fra bygde-Norge, går livet sin vante, monotone og late gang på landsbygda, og ingen tar debatten. Den foregår typisk nok i Aftenpostens kommentarfelt, og en av de mer presise leserkommentarene kommer fra Ole Tellefsen: «Bygda må fornyes for fordommer mot intellektuelle. Og intellektuelle må fornyes for fordommer mot bygda.» Det var vel det vi tenkte, ingen snakker om det, men alle vet at det er slik: De store, hårete tankene og de dristige ideene flytter ut fra bygda og inn til byen fordi de lettere lander der. Og motsatt: Fra storbyen kommer folk flyttende, riktignok midlertidig, og blåser nytt liv i søvnige kystlandsbyer som helst bare vil bygge molo. Lokaljournalister har for lengst blitt blind på utviklingen, og skriver retningsløse referatsaker om nytilsatte assisterende fylkesmenn, mens journalister fra den skrekkelige byen har satsingsvillige redaktører som sender medarbeiderne ut i landet for å beskrive virkeligheten. Og for tiden er virkeligheten at det ikke er særlig gøy på landet, og at valgkampen er kjedelig.

For noen måneder siden tok jeg toget fra Stockholm sentralstasjon. En nordsvensk kommune hadde leid halve sentralhallen med en diger, oppmontert stand. Der stod profesjonelle historiefortellere og markedsførere klare til å stanse forbipasserende for å fortelle hva som var bra nordpå. Og ikke bare det, frue, men hør: dette og dette og dette får De med som bonus dersom De kommer nordover. Og før helgen gikk jeg forbi en rekke boder midt i Stockholm sentrum med utsøkte smaksprøver av spesialprodukter fra den svenske landsbygda: Flere bygder og produsenter hadde slått seg sammen, laget ett felles merkevareprodukt: Seg selv. Så hadde de dratt til byen med de gode nyhetene og gratis mat. For Staten kom ikke med redningspakker. Det kan man kalle å satse.

Jeg er bunnsikker på at folk vil flytte til bygdene, og at enkelte unge vil bli der. Utfordringen blir å løfte interessen utover de spesielt interesserte bygderomantikerne fra byen, altså de som ønsker å leve side om side med ungdom med lav utferdstrang. Den jobben må åpenbart overlates til reklameselskaper og godt trente historiefortellere. Historien om bygdene må fortelles ærlig, og den må fortelles av profesjonelle. Assisterende fylkesmenn som ikke sier noe eller menn som vil bygge molo skal gjerne få lov til det, men selge et produkt, hjemstedet sitt, det kan de ikke. Bygdepolitikk er for viktig til at det bare kan overlates til dem som bor der.