Fortere, elefanten, fortere!

– Der kommer elefanten gående, gående, gående! ropte vi, og lo.
– Ja, høhø, her kommer elefanten gående! svarte han med dyp elefantstemme og satte seg ned på alle fire i snøhaugen. Så klatret vi opp på ryggen hans, og han gikk som en elefant og tutet «pjuu, pjuu» ut i snøføyka mens vi satt på ryggen hans og lo:
– Fortere, elefanten, fortere!

Han ble kalt «elefanten» fordi han var overvektig, ikke mye, ikke sykelig eller unormalt, men bare påfallende og avvikende i vekt. Han var sterk og stor, høy for alderen, og om jeg sammenlikner ham med andre jeg kan se i en hvilken som helst skolegård i dag: Bare kraftig. Og så var han snill. Han sa aldri nei, vi fikk alltid lov til å ri på ryggen hans, han var elefanten og vi var elefanttemmerne, han bar oss over skuldrene og på ryggen så lett som bare det. Men jeg husker også noe annet: De gangene han avbrøt leken, ristet oss av seg og løp gråtende hjem. Jeg husker at han gråt sårt og hulkende:
– Gå av! Gå av!
Så reiste han seg, vi falt av ryggen hans og ble liggende som små spørsmålstegn i snøen mens han løp ustøtt og gråtende hjem. Brillene hans var skjeve og duggete, og han løp og løp. Vi skjønte ingenting. Ingenting skjønte vi. Ingenting så lærerne.

Men han var alltid på plass dagen etter. Ansiktet tilforlatelig, brillene på plass, og vi skjønte det ikke:
– Hei, elefanten, der kommer elefanten gående, gående, gående!
– Ja, her kommer elefanten gående! ropte han og satte seg ned på alle fire. Og vi fortsatte leken, som ikke var noen lek, men et sår som aldri grodde. Det var veldig kaldt den vinteren.

Det var i 1977, vi var ti år gamle, og jeg tenker: Var jeg en mobber? Og jo mer jeg tenker over det, dess sikrere blir jeg: Ja, jeg var nok det. Jeg var en av dem, jeg mente ikke å bli det, men jeg ble det. Det var veldig kaldt den vinteren.

Rollebytte

En gang sa de at du burde være annerledes.
Fra høyeste hold kom beskjeden om at det du bød på ikke var godt nok.
For det hadde vært møte i juryen. Og kravet til godkjent standard lå høyt.
Du la deg ord og handlinger på minnet.
Men jeg har aldri,
ikke et eneste minutt,
sett deg legge ut på hevntokt.
Verken i ord eller handling.
De sa at du burde være annerledes.
Og annerledes, det ble du.
Du ble bare litt mer annerledes enn hva de hadde tenkt.

Tilegnet Suziluz og alle andre som fant sin egen standard, eller trenger et ord mot helg, for nå stiger lyset:

[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’video’ image=’http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2010/01/headbilde.jpg’]http://www.jakobarvola.com/rollebytte.flv[/pro-player]