Stikkordarkiv: musikk

Nå kan vi angre

Publisert av
10

Jeg var innom en stor plateforretning rett før jul. Kassakøen snodde seg som en mangehodet slange rundt i hele lokalet, og flere av kundene hadde ferskpresset vinyl i hendene. Den heteste utgivelsen var Melody Gardots plate «My one and only thrill», til den avsindige prisen av 200 kroner, femti kroner mer enn cd-utgaven. Og folk vil ha det.

Gjorde dere som meg? Solgte, gav bort, og muligens også kastet, LP-platene som stod kvadratiske og flate i hyllene gjennom en rekke år? En bruktforretning jeg var innom for noen år tilbake hadde akkurat fått inn en hel vegg av pappesker: en platesamler hadde dumpet hele rockehistorien sin for noen hundrelapper. Der stod førsteutgaver av Elvis og klassikere du ikke finner på cd stablet inn blant skistaver og gamle kjøleskap. Den nye, digitale tiden hadde kommet til et hjem, og det var ikke bruk for riller. Kassene med musikkhistorie var stablet fra gulv til tak, og man måtte bokstavelig talt laste dem ned hvis man skulle kjøpe dem.

En nær venn av meg, nå profesjonell musiker i Trøndelag, introduserte meg for Pink Floyd i 1981. På ettermiddagene etter skoletid satt vi på loftsrommet hans i Trondheim mens de sugende, svakt knitrende sporene dunket gjennom høyttalerne: «We don’t need no education, draramtaram, daramtaram, daramtaram». Det krevde plass å spille musikk; bare Adresseavisen var større målt i kvadrat. Men du verden, for en magisk verden. «No dark sarcasm in the class rooom, draramtaram, daramtaram, daramtaram». Takk, Morten, for stundene på loftet med platene, knitringen og de gode samtalers tid!

Cd’ene introduserte en ny tid. De ble tidvis markedsført som så slitesterke at man kunne hoppe på dem uten at de tok skade – hva nå dét skulle være godt for. Det viste seg selvsagt å være helt feil. Og det ble spådd en snarlig slutt på vinyl i hyllene. Men med på kjøpet fikk vi også nye bekymringer, for det ble sagt fra påstått velkvalifisert hold at cd’er ikke var evige, likevel. De kunne boble vekk, smelte av seg selv eller bare smuldre bort. Lyden kunne dessuten komme til å forsvinne, ble det sagt: Sakte ville lyden på cd’er fordunste, inntil det en dag ikke ville være mulig å høre noe som helst på dem. De mest dramatiske spådommene var at cd’ene rett og slett kunne komme til å eksplodere.

Jeg kjøpte min første cd i 1988. Den lever i beste velgående: Anne Grete Preus’ «Fullmåne», med tekster av Jens Bjørneboe, lever og puster fortsatt. På filmklippet under, som jeg lagde i fjor, har jeg bare for nostalgiens skyld lagt på plateknitring. Men jeg innrømmer at dersom cd-samlingen min kommer til å eksplodere, lurer jeg på om det kommer til å skje på én og samme dag: Berlinersymfonikerne med Herbert von Karajan fyker til himmels, tett fulgt av Johnny Cash med Kari Bremnes hakk i hæl. Kan bli en interessant samtale med forsikringsselskapet.

[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’video’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2009/07/besok1.flv[/pro-player]

Livet slik det faller seg

Publisert av
1

Søkemotorene sender mange mat-desperadorer hit i dag mandag. Det er fint. Så er det åpenbart ikke bare siste rest av ribbe og pinnekjøtt som skal fortæres i dag. Noen søker på ‘mandel-laks’ og kommer hit til bloggen, og oppskriften finner du her. Hjemmelaget iskrem er en annen søker, og det er lett som bare det. En annen klassiker fra året som gikk var paté, også passende i romjulen. Med spredte tvangstanker dertil.

Det er mildvær og det er romjulssalg på by’n. Ikke sånt hastig stress, og ikke så mye folk som man skulle tro i en millionby mandag i romjulen. Har folk endelig fått nok av løping mot juledeadline? Klokker som går mot frister og utløpsdatoer og angsten for at det skal bli utsolgt? Mildværet er bare en overgang, sier meteorologen og varsler sprengkulde mot nyttår. Jeg nyter langsomheten, og tenker jeg lager dynegrøt i dag. Om det er noe som er langsom mat, så er det dynegrøt. Kok opp to og en halv desiliter risgryn i fire desiliter vann, en hel spiseskje salt, kok inn, tilsett sju desiliter melk og tre desiliter fløte. Kok opp. Bær kasserollen inn i sengen, sett den på en avis, og pakk deretter inn hele gryta. La stå. Sett på en film.

Eller finn fram korsang. Opptaket under gjorde jeg i St Jacobs kirke i Stockholm nå på lørdag. St Jacobs kammerkor er ikke noe alminnelig sammenrasket blandakor på lokalet. Koret er etterspurt i hele Europa, og bærer flere internasjonale priser. Melodien heter «I denne goda juletid» og er basert på en norsk folketone, arrangert av Lisa Rydberg, som på opptaket også spiller fiolin. Måtte alle ha en god, langsom uke mot nytt år.

[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’sound’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2009/12/juletid.mp3[/pro-player]

Pianoet på rue Galande

Publisert av
3

Nå driver løvverket gatelangs i Paris. Feiemaskinene sveiper og suser langs brosteinskantene tidlig på morgenen etter regnskyll og nattevind. Riktignok er Paris en innlandsby, men vindene gjennom boulevardene i sentrum og forstedene i utkanten kan likevel komme opp i adskillige sekundmeter.

Det er meningsløst å snakke om at storbyens puls blir rolig etter hordene av fellesferierende italienere og briter, men den endrer i alle fall takt. En verdensmetropol blir aldri helt rolig. Men det skjer altså et taktskifte. Høstmørket legger seg tidligere og tidligere langs broene, slik det gjør i Europa forøvrig. Og det er nå du bør reise til byen. Det er nå du kan oppleve en annen ro, andre farger og få andre sanseinntrykk enn når den tørre sommervarmen setter seg i brokarene og trappetrinnene. Anbefalingen min om hvor du bør dra baserer seg på en slik doven ettermiddag i sommer. Lytt etter operettesang fra et åpent vindu på rue Galande, og se etter skiltet Aux Trois Mailletz.

Den rike kabaret-tradisjonen i Paris strekker seg langt tilbake i tid. Revyteateret Folies-Bergère spilte sin første forestilling i 1869. Tjue år senere stod Moulin Rouge ferdig på Montmartre. Og historien om Edith Piafs karriere startet på brosteinslagte bakgater og inn i røykfylte nattklubber og kafé-lokaler. Det åpne vinduet på rue Galande denne tidlige kvelden i sommer bragte meg en ny historie som jeg ikke fikk før et par dager etterpå: under den avslappede og uhøytidelige fasaden på Aux Trois Mailletz ligger en musikktradisjon som ville fått en hvilken som helst investor til å gni seg i hendene: «Dette stedet har potensiale!» Men Aux Trois Mailletz trenger ikke glorete neonskilt. Det holder godt for personalet å gi meg et glass husets rødvin, lene seg over mot bordkanten for å spørre om jeg har det jeg trenger, for deretter – ganske så diskret dekadent – å legge til: «Vi er den eldste musikkrestauranten i Paris. Nina Simone er blant dem som har sunget her. Noe mer, monsieur?»

Restauranten er i to plan. Pianoet står i første etasje, og det var der jeg oppholdt meg mest, ved det lille bordet tett ved døren, sammen med mannen med hatten, som satt der kveld etter kveld med sin ene drink og lyttet. Eller denne mannen tidlig i syttiårene, håret bakoverstrøket, i kremhvit dress og mørkt skjerf rundt halsen, smilende ansikt der han tar plass ved det som åpenbart er stambordet hans. Pianoet er lokalets samlingspunkt.

Mitt første møte med restauranten er en fyrrykende operettejam, anført av en distingvert kjolekledt eldre dame med briller på nesen og en sikker stemme med høy oktavføring, som skåret ut av noe udefinerbart gammeldags. Etter en time blir hun avløst av to andre operasangere, som igjen en time etterpå skifter plass med cabaretsangere som tar oss tilbake til trettitallets Frankrike, førtitallets Paris og femtitallets nye Europa. Det kommer og går artister hele tiden på Aux Trois Mailletz, og pianoet er samlingspunktet.

– Det er masse spøkelser her. Hele kvartalet er fullt av dem. Du ser den kirken tvers over gaten? Det er den eldste kirken i Paris. Jeg sier ikke mer.

Eric er rundt 190 lang, i begynnelsen av femtiårene og nynner høyt til lyden av en arie som siver ut av døren. Som servitør på Aux Trois Mailletz kan han konstatere at ingen kveld er lik den neste.
– Om de er profesjonelle? Noen av dem er det. Andre er studenter som får sjansen til å vise hva de kan. Og gjestene her kommer tilbake, igjen og igjen. Som hun der borte, for eksempel, sier Eric og peker på en kvinne i trettiårene ved et vindu. Ved pianoet har det nok en gang vært bytte, og nå står et ungt kvinnelig talent med klar, nasal stemme og gir oss «Milord».
– Javisst. Hit kommer jeg så ofte jeg kan, sier kvinnen som Eric har anbefalt meg å snakke med, og hun resiterer gjerne siste vers av «Milord», som jeg har hatt vansker for å forstå betydningen av. På Aux Trois Mailletz finnes nemlig delemennesker, som gjerne deler av seg selv, rundhåndet og åpent.

Kjelleretasjen er stedets kabaretscene. Jeg blir raskt tatt hånd om av restaurantsjefen, som resolutt plasserer meg ved et langbord, beordrer et glass vin på bordet på husets regning, og forteller at det egentlig ikke er nødvendig å reklamere så mye. De som har oppdaget Aux Trois Mailletz, bringer det videre uansett.

Og det har jeg altså gjort nå. Adressen er 56 rue Galande. Takk for fine dager, Eric og dere andre! Salut Eric, et tout le monde!  Je vous remercie pour les beaux souvenirs des soirées au restaurant. Au revoir!