Uten høydeskrekk

Église Saint-Julien-le-Pauvre, Paris.

De som ble utsatt for inngrepet, fikk gjerne unaturlig lange fingre og bredere hofter enn hos menn i sin alminnelighet. Som unge gutter ble de kastrert for å bevare den lyse guttestemmen. Det var forbudt for kvinner å synge i kirkene, men lyse stemmer skulle de ha, patriarkene og kordirigentene. Den siste kastratsangeren som var det i rent medisinsk forstand, døde antakelig i 1922.

Nguyen Duy-Thông

Nguyen Duy-Thông er en helt alminnelig mann med alt i behold, og når han snakker mellom sangnumrene, har han en ganske vanlig mannsstemme. Men av yrke er han kontra-tenor, noe som gjør ham i stand til å tolke og gjengi musikk beregnet for kastratsangere fra 1400-tallet. Han er fransk musikkutdannet, og etterhvert nå altså kjent for stemmen som han bruker i det helt øvre registeret, umulig for de fleste menn å strekke seg mot. Konserten i den eldste kirken i Paris gjennomfører han og klavertonefølget uten mikrofon eller annet lydanlegg. Det er bare et femtitalls mennesker, et klaver, glassmaleriene, steinveggene – og en sangstemme fra fortiden.

Selv kontra-tenorer trenger å synge seg varme, med mer enn stemmeoppvarmingen til hjelp, og et trent øre kunne høre at førsteavdeling var mer mann enn konserten ble etter pausen. Det var, under «Ave Maria», ganske vanskelig å skille ham fra en kvinnestemme i samme register. Veldig vakkert, var det. Da hadde vi tidligere fått hører arier og utdrag av større verker både fra barokken og romantikken. På ekstranummeret kom Laurent Collobert fram fra klaveret og assisterte med en stemme som ganske bokstavelig var i den andre enden av skalaen. Jeg er fortsatt usikker på om mannlig kvinnesang er noe for meg. Men for oss stemmeinteresserte var det en særegen lytteropplevelse.

Om du er i Paris, vil du i Latinerkvarteret finne hyppige oppslag om konserter i kirken. I morgen, lørdag, møter du kl 18 Herbert du Plessis på klaver som tolker Liszt og Chopin. Adressen er altså 1, rue St-Julien-le-Pauvre, og her er kirken i gatevisning i Google Maps, om du trenger visuell guiding.

Sensommer i grøftekanten

Dialog ved et veikryss.

– Sommeren er sen i år, sier han og setter seg ved siden av henne i grøftekanten. Hun snur seg knapt, ser utover tåken som har kommet de siste timene og trekker pusten.
– Ja, litt senere enn vanlig, svarer hun. Han kjenner at den stormasket strikkede hvite genseren hennes avgir varme der på steinen.
– Vi kunne trekke innendørs nå, sier han.
– Ikke riktig ennå. Jeg skal bare kose litt med mørket. Men vi har det til gode. Snart. Jeg ser du har tent lys.
– Ja.
– Du, den veien opp der. Hvor fører den? sier hun og peker opp i sørvest.
– Strengt tatt ingen steder.
– Helt sikkert?
– Helt sikkert.
– Men da tror jeg vi går inn. Jeg ser du har tent lys.

 

Men dette var ille

Og det var pinlig ille. Stort sett skal journalister selv få lov til å kjenne pusten fra publikummet sitt i ryggen, men noen ganger er det helt på sin plass at vi som er kolleger reagerer.

Det er journalist Paul A. Nordal som på ABC Nyheter anmelder Madonna-konserten i går. Hva journalisten mener om Madonna, og konserten, er egentlig revnende likegyldig – for så langt har verden kommet at vi ikke aksepterer elitistisk megafon-orde: Gå dit, hør dét, du skal mene ditt og tenke datt. Strengt tatt er det verre enn som så: Det er hele troverdigheten i ABCs dekning av kulturstoff som står på spill når nettstedet publiserte en såpass nonchalant, omtrentlig og historieløs anmeldelse. Jeg var selv ikke på konserten, men det hindrer meg ikke i å forvente innsiktsfull omtale.

Madonna er ikke et 51 år gammelt åttitallsfenomen, som ABC Nyheter forvirrende antyder. Madonna er verdens fremste kvinnelige trendsetter innen popmusikk og mote. Det er heller ingen «dype bassganger» i Madonnas produksjoner, verken på platene eller konsertene som er utgitt: Det er nøye uttenkte lydbilder og landskap, omhyggelig komponert og designet for å skape sounden av Madonna. Anmelder forteller at konserten på Valle Hovin virket «overprodusert». Jeg har aldri i mitt liv vært på en Madonna-konsert, og jeg skulle føle meg veldig kvalifisert for å hevde at en slik konsert er «overprodusert». Jeg forstår heller ikke hva en såkalt «overproduksjon» er. Mye lyd? Stramt koreograferte dansere? Artikkelen fremhever jo nettopp stramt koreografert dans. Noe dans skal være: strengt koreografert. Jeg kan ikke forstå hvordan en Madonna-konsert skal kunne ha plass til improvisert dans fra scenen?

At artikkelen er hastig nedtegnet med en rekke skrivefeil og upresise beskrivelser gjør ikke dette bedre. Jeg har stor tro på ABC Nyheters intern-evaluering etter å ha slaktet popikonets besøk i Norge – og det kommer garantert flere kvinnelige superstjerner til landet. Noe anmelderen hos ABC Nyheter er overbevist om at det ikke gjør. Oppsummert, min anmeldelse av anmeldelsen:

Terningkast én for slurvete anmeldelse av Madonnas besøk i Oslo

ABC Nyheter: «Stilig, men statisk»,
anmeldelse av Madonna-konserten, slurvete og
historieløs.