Stikkordarkiv: nytelse

Muligheter ved frokostbord

Publisert av
6

– Man leser her i avisen, sier hun og åpner opp for innsyn i nakken, – at mange her til lands føler denne såkalte tidsklemma som ødeleggende for intimiteten.
– Det var da unødig kronglete og forretningsmessig sagt, la meg gjette hvilken avis som formulerer seg slik, er det Dagens Næringsliv? svarer han, strekker seg etter et knekkebrød og benytter seg av innsynsretten.
– Ganske riktig, sier hun, legger avisen fra seg og finner beinet hans under bordet, det høyre beinet som han alltid strekker fram når hun har blafret med sine intensjoner.
– Det ser ut til at det blir trafikkaos i dag. Det er frost, svarer han og slikker på teskjeen med nypemarmelade.
– Du eller jeg?
– Min tur, sier han og griper telefonen. Hun har allerede reist seg, samlet håret i nakken og lukter morgensvette, den typen morgensvette som hun vet at han blir aldeles gal av. En sentralbordstemme svarer i telefonen. Han legger stemmen i et kontrollert leie.
– God morgen. Jeg skal bare si ifra at jeg sitter fast i trafikken. Nei. Ja. Nei. Ja. Kommer om en time. Akkurat der, ja. Oi. Hva? Jeg sa at jeg kommer om en time. Sånn cirka. Det er visst omkjøring i dag, kjennes det ut som. Ser det ut som, mener jeg.

Dagslys, første utkast

Publisert av
Svar

Spurvene utenfor sommerhuset er tidlig oppe. Jeg hører dem starte syngekoret ved det åpne vinduet, det er ikke den lyden som er den mest fremtredende nå. Klokka er straks før fem, jeg tror at det er like før du kommer. Du oppfører deg i alle fall slik.

“Ikke mer poesi nå i natt, jeg har ikke mer tålmodighet med deg, som passende straff kan du nå se på meg”, sa du, så la du deg midt i sengen, på magen, spredte beina og la den ene håndflaten din ned mot venusberget, over den våte åpningen og brukte to fingre på deg selv. Da hadde jeg forsøkt å lese en novelle for deg, men du ble opphisset og utålmodig, og jeg ble opphisset og utålmodig av at du reagerte sånn, jeg la novelleutkastet vekk, brettet sammen lesebrillene og sa:
“Det er ikke noen straff, det er en belønning.”
“Da kan du fortelle meg hvordan jeg ser ut», fortsatte du, «og ikke noe dikt og poesi nå. Si det rett ut.”
“Bare beint fram og rett ut?”
“Ikke pakk det inn. Dikt kan vi bruke senere.”

Det er ti minutter siden nå. Jeg har beskrevet, noen ganger instruerende og imperativt, andre ganger bare som en hvisking, og jeg skjønner at du lytter nøye. Ved enkelte beskrivelser ber du meg gjenta, stanse, spole tilbake, gjenta, utdype, ta det om igjen en gang til, og jeg forsikrer deg om at du er enestående, for det er du, du med dine kvalitetskyss levert i ulike varianter og smakssammensetninger og fuktighetsgrader, yes, miss, dette kan vi, du tar med deg din erfaring og jeg deler av min, jeg tar på meg selv simultant, men stanser alltid ved ethvert tilløp til klimaks, ved hver korsvei stanser jeg og du har min fulle og hele oppmerksomhet. Spurvene synger der ute, du roper her inne, og du ber meg hjelpe til med to fingre bakfra, det kommer et hjelpeløst enstavelsesord fra deg når min høyre hånds pekefinger og langfinger presser seg halvveis inn. Jeg begynner å kunne lese deg, du er flink til å gi meg instruksjoner og innblikk, du er presis, men du understreker at du vil lære mer, oppdage skiftninger, krumninger og lystbobler du ikke visste om eller vet om nå. Dialogen vår blir kortere, snart er det bare min monolog igjen, min lave, dype stemme og din stadig mer uartikulert og høyere i toneart.

Når du kommer med mine to fingre i deg og dine to fingre utenpå, og ryggen din trekker seg sammen så du rykker i sammenkrøpet stilling: Nei, dikt er det ikke, men det er heller ikke det du ber om denne morgentimen. Du ber om min oppmerksomhet mot nesten ordløs råhet. Og nå har du fått ordene, også. Du sier at det er forvirrende, fordi det lukter vår.

Nei, gi meg en kelner

Publisert av
1

Restaurant Victoria, Kungsträdgården, to uker tidligere.
– Du har snart spist opp all maten din! Duktig pojke! Jeg regner med at den smakte bra? spør servitøren, en meget erfaren dame i slutten av femtiårene, hestehalen svinger. Jeg prøver å svelge unna før jeg svarer, det er ikke pent å snakke med mat i munnen:
– Mm. Åh. Mm. Ja. Utmerket. Takk.
– Det var vel det jeg tenkte, svarer servitøren og svinser fornøyd videre for å høste komplimenter fra neste bord. Og neste. Og neste.

For det er der, på Victoria i Kungsträdgården, at jeg har bestilt og nå fortærer et rekesmørbrød som burde vært markedsført som Skandinavias største og mest velsmakende: Tohundreogfemti – 250 – gram, altså et kvart kilo, med ferske reker på grovt brød. Når den fornøyde servitøren svinser videre har jeg spist opp nesten alt, og jeg merker at 250 gram reker er absurd mye, selv når man setter seg skrubbsulten til bords. Og bare denne porsjonen er grunn god nok til å ta ut en oval helg fra avspaseringsregnskapet og legge den til Stockholm.

Konditori Lyran, nåtid.
Jeg skal gå rett på sak: Lyrans berømte rekesmørbrød smaker harskt. Jeg setter skuffet fra meg tallerkenen etter bare to motvillige munnfuller, og jeg blir trist: Lyran har ødelagt en av sine merkevarer, rekesmørbrødene, bare på grunn av ren sløvskap, kanskje også latskap og grådighet. Jeg kan forholdsvis mye om reker. Som maskinist på rekefabrikk fikk jeg lære meg om saltdosering, ulike grader av fasthet etter koking, singelfrysingens fordeler og ulemper, samt hurtig innfrysing av råreker etter båtens ankomst. Reker, ved sitt rette navn Pandalus borealis, skal smake fast og en blanding mellom søtt og salt, som et kveldsbad i Grense Jakobselv ved Barentshavet, som noe mildt og sødmefylt, slik som på Victoria i Kungsträdgården, og reker skal smake slik hver eneste gang, ikke en og annen gang, ikke som en ren tilfeldighet.

Når i tillegg kryddersjokoladen var lunken og måtte leveres inn i bytte av en ny kopp (bak disken ble det foreslått å varme den i mikroen, noe jeg sa kontant nei til), og når kaffen i tillegg smakte slik den gjør på Shell rett før stengetid (en av kaffekontainerne var reparert med Tesa-tape) ble denne søndagsturen opphavet til noen hastige og skammelig vestlig-kapitalistiske tanker om kvalitet: Jeg er så glad i Lyran. Dette er et fredelig sted, de spiller ikke Absolute Music 11 når man spiser, de spiller faktisk ikke noe i det hele tatt, men når rekene smaker harskt, når man må si adjø til gamle drømmer om rekesmørbrødene fra to år tilbake og heller ta banen ned til tjukkeste City for å spise rekesmørbrød, når man klager over at sjokoladen holder 40 grader istedet for 60, når man griner på nesen over svartsvidd kaffe, da har man det enten for godt og burde skamme seg, eller så kan man akseptere at man lever i Vesten og gjøre det beste ut av sin absurde kravmentalitet.

Det pågår en sultkatastrofe på Afrikas Horn. Jeg fikk harskt rekesmørbrød, og tillater meg endatil å klage offentlig på det. Men hva kan man si? Nei, gi meg en kelner som kvidrer med glassene, som svever mellom bordene eller kommer tassende. Mot meg.