– Man leser her i avisen, sier hun og åpner opp for innsyn i nakken, – at mange her til lands føler denne såkalte tidsklemma som ødeleggende for intimiteten.
– Det var da unødig kronglete og forretningsmessig sagt, la meg gjette hvilken avis som formulerer seg slik, er det Dagens Næringsliv? svarer han, strekker seg etter et knekkebrød og benytter seg av innsynsretten.
– Ganske riktig, sier hun, legger avisen fra seg og finner beinet hans under bordet, det høyre beinet som han alltid strekker fram når hun har blafret med sine intensjoner.
– Det ser ut til at det blir trafikkaos i dag. Det er frost, svarer han og slikker på teskjeen med nypemarmelade.
– Du eller jeg?
– Min tur, sier han og griper telefonen. Hun har allerede reist seg, samlet håret i nakken og lukter morgensvette, den typen morgensvette som hun vet at han blir aldeles gal av. En sentralbordstemme svarer i telefonen. Han legger stemmen i et kontrollert leie.
– God morgen. Jeg skal bare si ifra at jeg sitter fast i trafikken. Nei. Ja. Nei. Ja. Kommer om en time. Akkurat der, ja. Oi. Hva? Jeg sa at jeg kommer om en time. Sånn cirka. Det er visst omkjøring i dag, kjennes det ut som. Ser det ut som, mener jeg.
